Litt historie

1995: "teppet" gikk ned. Jeg ble HELT plutselig dårligere. Trøtt, tåkete, kald.
Legene fant at jeg hadde hatt kyssesyke noen år tidligere, at jeg hadde hatt borrelia en stund tidligere. TSH var 6,7 og T4 var 23. Ingen andre hormonprøver ble tatt.

Diagnose: Hypothyreose.
Medisinering: Levaxin (Thyroxin)


Jeg ble IKKE bedre av medisinen, men skulle likevel fortsette med Levaxin. Jeg var ung, og godkjente svaret og det å føle meg redusert. Sunn mat, trening og store ambisjoner hjelp meg gjennom studier og inn i en karrierejobb i 2002.


2003- 2005: Etter 2 fødsler ble helsa brått svært mye dårligere. Jeg var så i tåkeheimen at jeg ikke klarte å snakke uten å snøvle. Inn og ut fra leger siden da, uten at det har hjulpet mye. Delvis er det min skyld, fordi jeg har vært for sliten til å takle mer enn karrierejobb, unger og 5 flyttinger, 4 forskjellige kommuner og 5 forskjellige leger.... Delvis har det vært legenes skyld fordi hver enkelt av flyttingene har medført nye leger som "vil vente og se".


2009: Jeg er sykemeldt på 5. måned, og har det IKKE bra. Jeg svimer av og faller i bakken, en gang pga lavt blodsukker, andre ganger usikkert hvorfor. Hele tiden går jeg halvt i svime og tåka kommer og går.

Legen mener jeg kan ha ME, og holder på å utrede meg i forhold til det.
I tillegg kjemper jeg en kamp for å få blodprøvene jeg trenger, og for å få hjelp av endokrinolog.

Blodprøver viser:
- for høy T4 når TSH er OK.
- Blodkalsium har noen ganger vært like over referanseverdien, men er nå OK.
- DHEA er for lav.
- Østrogen er svært høyt.
- Blodsukkeret er i laveste del av referanseområdet
- Jeg tror selv blodtrykket mitt er lavt, utjevningstrykket virker helt elendig, men jeg måler perfekt blodtrykk hos legen (snitt siste år 120/78)


Legen ber meg slappe av og vente.
Det er skikkelig kjipt. Jeg ødelegger livet mitt akkurat nå. Barna mine har en mor på sofaen, som ikke tåler mas, lyd, lek eller sosial omgang. Karrieren min, som jeg har kjempet vanvittig mye for, er i ferd med å gå til h.... Ekteskapet mitt... Vel, jeg kan si så mye som at mannen min er lei av å være "alene" om alt. Jeg føler meg så forbannet ubrukelig. Og legen sier jeg ikke har ventet lenge nok, og tilbyr meg, som alle andre leger, lykkepiller. FAEN. Jeg vil ikke slippe unna følelsene mine av håpløshet over å ikke ha noe liv. Jeg vil ha et liv!!

Et lite hjertesukk der.... Jeg har sett litt på forumet, og skjønner at det er mange som har mye erfaring, og håper på at noen her kan ha noe å tilføye til legenes "vent og se"....