"For - forståsegpåere."

[Jeanette Ws.]

Jeg må si jeg har respekt for de menneskene som klarer å si noe om at de ikke forstår hva jeg snakker om eller sier i fra at jeg snakker for mye, eller at de ikke har tid i stedet for å ikke høre etter. For det handler om ærlighet, ekthet og redelighet. For jeg forventer ikke at alle skal forstå eller høre etter alltid. Sånn er ikke verden. Men tråden handler om å forforstå, altså, man har sin egen oppfatning, og du er litt stygt sagt fordømt samme hva du gjør i møte med en slik person.


Jeg snakker egentlig om et likeverd; at folk skal behandle hverandre med respekt. Og møter man et annet menneske med anerkjennelse og respekt, så bør du kanskje si at du ikke har anledning (eller ork) til å høre etter den dagen noen legger ut om sykdommen sin i lange baner... Men f.eks at du skjønner at det er vanskelig men at du dessverre ikke har så mye å gi. Kanskje vi kan ta det en annen dag? Eller kanskje det er bedre at du snakker med noen andre om dette?

Og hvis man syns noen snakker for mye... Kan man ikke bare si det på en pen måte da uten å tillegge vedkommende en hel haug av egenskaper som han/hun ikke har??

Jeg mener ikke at jeg er noen ekspert i dette, og det har jeg aldri ment heller. Men jeg er veldig opptatt av å ha fokus på det.. For jeg mener det er viktig å møte hverandre med en anerkjennende oppriktighet og ærlighet. Halleluja og amen..hehe...

[BeritM]

Jeg snakker egentlig om et likeverd; at folk skal behandle hverandre med respekt. Og møter man et annet menneske med anerkjennelse og respekt, så bør du kanskje si at du ikke har anledning (eller ork) til å høre etter den dagen noen legger ut om sykdommen sin i lange baner... Men f.eks at du skjønner at det er vanskelig men at du dessverre ikke har så mye å gi. Kanskje vi kan ta det en annen dag? Eller kanskje det er bedre at du snakker med noen andre om dette?

Og hvis man syns noen snakker for mye... Kan man ikke bare si det på en pen måte da uten å tillegge vedkommende en hel haug av egenskaper som han/hun ikke har??

Enig med deg. Men det kan nok bli vanskelig å få til i en verden som ikke er ideell..... Hadde du klart å si i fra slik til noen? Enig at det er rosverdig men jeg vet ikke om jeg hadde hatt guts til å si ting så direkte. Kanskje til familie og helt nære venner da, men ikke andre.

[Jeanette Ws.]

Nei, verden blir aldri ideell... Men det er ikke så vanskelig å få til å si fra slik til noen, man trenger bare litt øvelse i det. Eller bare litt fokus på å kjenne litt etter og prøve å være respektfull og ærlig. Som sagt, så er ikke jeg noen mester i dette, men det er veldig fokus på det i jobben min. Vi MÅ si "det", og vi SKAL kjenne etter. Derfor har jeg nok gjort det et antall ganger ja, og driver på fortsatt. Og det er vel derfor jeg er blitt så opptatt av det også...

Men det er en veldig ideell teori, men også veldig "riktig".. Dessverre får jeg vel si.

Og jeg vil aldri forvente at verden skal bli slik.. Men jeg irriterer meg stadig over helsepersonell som lar sitt eget indre drama gå ut over pasientene. Eller mennesker som aldri tar ansvar for å "ta fatt i seg selv", men lar eget drama få herje løs på uskyldige mennesker. Og det siste tar jeg meg stadig i dessverre, men jeg tar meg da i det i det minste.

Nå høres jeg veldig sær ut, og hovedtanken er jo bare litt enkelt sagt at hvis folk kunne se seg selv litt utenifra og tenke seg litt mere om så hadde det vært fint for oss alle.

[TheaK]

Når jeg sier til folk at jeg er sliten (eller for sliten til å jobbe), sier de ett av følgende alternativ:

• Det er jeg også
• Jeg var utbrent/sliten/møtte veggen en gang, da var jeg sykemeldt noen uker
• Det hjelper ikke å bare sitte stille, du må jo gjøre noe da
• Man blir enda mer sliten av å bare sette seg ned
• Kan du ikke bare gå til en endokrinolog, og endelig få en løsning?
• Hva gjør du egentlig hele dagen? Jeg hadde blitt gal av å ikke gjøre noe!
• Hvis du trener får du masse energi!

[Jeanette Ws.]

Jeg tenkte på det i dag... Hadde vi sittet med beina i gips, så hadde det kanskje gått an for mange andre å skjønne at de tiltakene de tenker kan ha effekt, ikke virker noe særlig. F.eks; en venninne av meg, hun er av og til veldig energiløs av hypotyreosen. Hun jobber fullt, har to små barn, og får det så vidt til å henge sammen ift at hun har så lite energi. Så da hun ble sykmeldt og nesten ikke orket å stå på beina kom mange av de kommentarene du nevner.. Og i tillegg; du som har så mye egentid må vel kunne få igjen energien fort! Men; hva med et menneske med beina i gips; beina gror jo kanskje ikke fortere om man har mere egentid; og det skjønner jo de fleste. Men hypotyreosen vår er vanskeligere å skjønne, og hvis man ikke er åpen for å finne ut av hva det er, kommer "gode råd og tiltak" som ikke virker...

Det er leit at det er sånn, og ofte orker man jo heller ikke argumentere.. Eller klistrer på seg et vinnende smil som det er beskrevet oppe i tråden.. Ellers syns jeg smgjs forklaring til uvitende folk var god :

Avhengig av om de kjenner til diagnose/sykefravære etc eller ikke sier jeg som regel "Det har ikke vært lett for dette er en sykdom som viker på alle celler i hele kroppen fram til man får funnet at man har den, funnet riktig medisin og medisinen har fått tid til å virke. Det er mange faktorer å balansere som kroppen har gjort selv før. Så det går opp og ned, akkurat nå ser det bra ut."

til deg TheaK

[Jerene]

Så enig, så enig.

En ting som funker for meg er å be dem forestille seg at de har influensa uten feber, vondt i hodet og snørr i nesa. ... Bare nokså slapp i noen år.

Da pleier de å skjønne at det er ikke bare bare, liksom.

[smgj]

Så enig, så enig.

En ting som funker for meg er å be dem forestille seg at de har influensa uten feber, vondt i hodet og snørr i nesa. ... Bare nokså slapp i noen år.

Da pleier de å skjønne at det er ikke bare bare, liksom.

Den er god. Det er jo viktig at vi forsøker å nå fram også. Jeg mener, sier vi "takk, bare bra" så kan vi heller ikke forvente forståelse rundt neste sving, Dessverre.

Av og til har det fristet meg å være brutalt ærlig... når jeg har fått det spørsmålet på en tydelig retorisk måte - altså mer som et formkrav enn av interesse. Hittil har jeg ikke gjort det, men det tror jeg sannerlig at jeg skal kvinne meg opp til.

[BeritM]

Når jeg sier til folk at jeg er sliten (eller for sliten til å jobbe), sier de ett av følgende alternativ:

• Det er jeg også
• Jeg var utbrent/sliten/møtte veggen en gang, da var jeg sykemeldt noen uker
• Det hjelper ikke å bare sitte stille, du må jo gjøre noe da
• Man blir enda mer sliten av å bare sette seg ned
• Kan du ikke bare gå til en endokrinolog, og endelig få en løsning?
• Hva gjør du egentlig hele dagen? Jeg hadde blitt gal av å ikke gjøre noe!
• Hvis du trener får du masse energi!

Veldig treffende.... Akkurat sånn er det. Jeg har nesten sluttet helt å snakke så mye til omverdenen om situasjonen. Å få sånne kommentarer gjør det faktisk mye mye verre. Forumet her er fantastisk. Veldig godt å ikke føle seg ensom og som en "gærning". Det gir meg faktisk selvtillit og verdighet å tenke på at andre oppegående folk er rammet av akkurat det samme som meg, og at det ikke er noe med min personlighet som gjør at ting er som de er.

[Jeanette Ws.]

Veldig treffende.... Akkurat sånn er det. Jeg har nesten sluttet helt å snakke så mye til omverdenen om situasjonen. Å få sånne kommentarer gjør det faktisk mye mye verre. Forumet her er fantastisk. Veldig godt å ikke føle seg ensom og som en "gærning". Det gir meg faktisk selvtillit og verdighet å tenke på at andre oppegående folk er rammet av akkurat det samme som meg, og at det ikke er noe med min personlighet som gjør at ting er som de er.

Ja, for vi har verdighet... Det er så viktig at vi ikke glemmer det. Det er veldig lett å føle at man ikke har det og nesten gå inn i den rollen, og andre behandler en deretter. Eller la sykdommen eller andre mennesker ta den i fra oss fordi sykdommen kuer alt som lever i oss, hvis vi går syke i lang tid. Vi er lette å tråkke på. "Artig" at du nevner det ordet, jeg har tenkt mye på det i dag faktisk.