Viktig tema dette. Forskjellen mellom det vi ikke kan gjøre særlig med, og derfor må akseptere og mestre for å kunne gå videre og ha et bra liv likevel, og det vi faktisk må gjøre noe med om ikke livet skal bli unødvendig elendig. Jeg må f.eks. godta at jeg nå har fått en sykdom som innebærer at jeg må gå på medisiner resten av livet. Jeg må godta at uansett medisiner, uansett dosering og alt annet som kan forbedres/diskuteres/utredes, så har jeg ikke en frisk kropp. Kroppen min produserer ikke av seg selv et livsviktig stoff, og det innebærer også at kroppen min ikke justerer seg smidig og automatisk etter alt som skjer med meg. Dette kan jeg ikke forstå kan kompenseres av noen medisin, uansett hvor optimal behandlingen er. Men det betyr ikke at jeg ikke søker den optimale behandlingen.

Har selv en funksjonshemmet sønn som har en medfødt diagnose. Kjenner derfor mange familier i samme situasjon og ser at de som bruker mye tid og krefter på finne 'mirakelkuren' for det uhelbredelige, ikke har det særlig godt. Kanskje det bunner i at noen ikke aksepterer å havne utenfor normalen? De blir liksom ikke lykkelige når noe ikke er perfekt? Mens andre på en mye romsligere måte omfavner også det 'unormale' og derfor kan konsentrere seg om det som nytter. Med mer harmoni og glede som resultat, kanskje?
Samtidig har jeg også irritert meg over at så snart barnet ditt har en diagnose, så tror plutselig helsevesenet at alt kan puttes inn der. Det er nesten sånn at hvis barnet ditt har brukket armen, så blir du avvist fordi unger med den diagnosen har det jo med å skrike uten grunn.

Må også tilføye at det er leit om de forskjellige mennesketypene ikke kan godta hverandre. Jeg har ikke noen problemer med at noen leter etter mirakelkurene. Men det irriterer meg når de 'forfølger' meg for å få meg til å gjøre akkurat som dem når jeg ser at min metode fungerer ypperlig i mitt liv. Samtidig er det viktig å følge med. For plutselig dukker det likevel opp kunnskap som kan gjøre den store forskjellen i livet så lenge en ikke har 'resignert'.

Ble litt langt og rotetet dette, og håper jeg ikke tråkker noen på tærne. Det er ikke meningen. Men har bare lang erfaring i 'gamet' når det gjelder sykdom og funksjonshemminger i nær familie, så jeg føler selv jeg har forstått forskjellen på å akseptere og resignere, noe jeg benytter meg av nå som jeg selv er blitt syk. Og takk for all nyttig informasjon og erfaringer fra alle dere som er her!