Hvordan klarer dere dere i arbeidslivet?

[Inemor]

Hei Jeanette78 -

jeg finner ganske fort de 5 feilene ja, du er ikke slem overhodet. Jovisst helsa er viktigst, for meg og resten av familien min, men så lenge jeg enda ikke har noen "diagnose" (annet enn en forstørret skjoldbruskkjertel, et 20 år gammelt utsagn om at jeg har struma, jern- og vitamin D-mangel da...) prøver jeg å klore meg fast så godt jeg kan.

Jeg håper jeg får brevet fra legen i løpet av uken, nå er det snart 1 mnd siden jeg var på CT. Jeg skulle også få svar på alle blodprøvene, da kan jeg poste de her og kanskje få litt hjelp til å tolke disse.

[Jeanette Ws.]

Hmm.. jeg leste nå en annen tråd du har skrevet også; du bruker ikke stoffskiftemedisiner? Du høres jo hypo ut! Veldig bra at dette blir tatt tak i nå da, du lider jo helt klart..

Når man har stoffskiftesykdom er det jo alltids en fare for at man er hypo både her og der; både ift binyrer, jern, b12 for å nevne noe.

Blir spennende å høre resultatene dine!

[Bettie B.]

Arbeidslivet ja - det er ikke så lett å henge med på jobben når noen har skrudd ut proppen og all energien er rent ut, og man er hjemme alene i hodet sitt.

Allerede for mange år siden, før jeg visste at jeg hadde stoffskiftesykdom, husker jeg at det var perioder med lite energi, hvor jeg hadde problemer med å være sosial med dem jeg jobbet sammen med. Disse periodene falt sammen med hes, rar stemme, og med løs mage. Kurs med overnatting, eller andre sosiale begivenheter, var (og er vel fortsatt) en påkjenning mer enn det er påfyll. Jeg klarer ikke å være "på" så mange timer om gangen, konsentrere meg om en samtale, før jeg må ha en pause og være for meg selv. Situasjoner hvor det er mange som snakker samtidig takler jeg dårlig. Får problemer med å sortere lydinntrykkene, og ignorere de lydene som ikke har noe å gjøre med den samtalen som jeg prøver å følge.

Konsentrasjonen i forhold til arbeidsoppgaver er dårligere, selv om jeg tror jeg fortsatt klarer å gjøre jobben min noenlunde bra - godt å kunne flyte på erfaring, men vanskeligere å sette seg inn i noe nytt.

Innimellom hender det at jeg må kaste inn håndkleet og be om sykmelding, senest nå i desember i forbindelse med endring av dosen med Levaxin. Det er ikke noe problem å få en sykmelding, men det jeg reagerer på er at legen skal fylle ut et felt med årsak til sykmeldingen. Der skriver hun gjerne "depresjonsfølelse", eller nå som sist "psykisk ubalanse IKA" (husker ikke hva bokstavkombinasjonen står for). Riktignok er ikke humøret på topp når jeg går til legen for å få sykmelding, men det er da det kranglete stoffskiftet som er årsaken til den psykiske ubalansen? Hvorfor skriver de ikke det?

Jeg burde nok ikke ha så høy terskel for å be om sykmelding, men ser jo at det er flere som har det på samme måten. Vi henger i til det absolutt ikke går lenger, før vi innser at vi må ta en pause. For min del henger det sammen med flere ting: Jeg har veldig hyggelig miljø på jobben, og gode kollegaer. De utgjør en stor del av den sosiale omgangen jeg har, for privat er det sosiale veldig begrenset. Jeg har rett og slett ikke kapasitet til å være så mye sosial etter at jeg har vært på jobb, da er det "fullt". Blir jeg da sykmeldt, blir det veldig usosialt, og jeg har nesten følelsen av at jeg mister evnen til å snakke med folk - må holdes ved like!

I tillegg er selvfølelsen ganske nært knyttet til det å klare å være i jobb. Avisene er fulle av angrep på sykmeldte og uføre, slik at jeg prøver i det lengste å holde meg på jobb - selv om jeg sikkert ofte hadde hatt det bedre hvis jeg hadde vært sykmeldt. Går på "overforbruk" ikke fordi jeg egentlig orker det, men fordi jeg vil det så sterkt.

Hva slags erfaringer har dere som har prøvd det med gradert sykmelding? Fungerer det bra, i perioder med lite energi og problemer med å klare jobben fullt ut? Tilrettelagt arbeidssituasjon var nevnt her?

[Inemor]

IKA - "ikke klassifisert annet" mener jeg... Den har jeg hatt før - siden jeg har en historie med angst og depresjon. Det er også en av grunnene til at jeg vegrer meg sånn for å få en sykemelding - jeg har slitt mye opp gjennom årene og har nå fått fin kontroll på det psykiske. Men jo mer jeg leser om dette jo sikrere blir jeg på at skjoldbruskkjertelen min er roten til alt vondt!

Det du skriver Bettie er akkurat som jeg skulle skrevet selv. Jeg føler jeg har blitt "dum" og ikke finner de rette ordene - men du har beskrevet situasjonen akkurat sånn som jeg har det.

Det er i alle fall en trøst å lese at det ikke bare er meg...

[Trude]

Jeg var også avdelingsleder og trivdes så innmari godt i jobben min. Fikk mye positive tilbakemeldinger fra sjefen og andre ledere, foreldre, barn og kollegaer, fikk til og med stempelet beste avdeling.

Jeg lot det gå og gå og gå for jeg ville ikke slutte å jobbe og jeg også trodde jeg var viktig og uunværlig. Vel, viktig var jeg, det har jeg fått bekreftet gang på gang men uunværlig, nei. Alt går sin gang selv om vi ikke er på jobb;-)

Jeg brukte alle kreftene mine på jobben, da jeg kom hjem la jeg meg på sofaen og skulle hvile for å kunne lage middag, vel det endte med at jeg våknet på kvelden og fikk krabbet meg inn på badet, stelt meg for så å krype til sengs og sove videre. Våknet neste morgen og krabbet ut av sengen for å prøve å ta fatt på en ny dag, hvor desverre det samme skjedde dag etter dag. Ungene mine som da var 6 og 11 måtte desverre klare seg selv (min mann jobbet 16 timer i døgnet og var heller ikke der).

Da jeg var på jobben så tok jeg meg selv i å bli sint på andre som jobbet der og var hjemme pga en "liten" migrene eller en halsbetennelse, eller noe så lite som en forkjølelse/influensa, hvordan kunne de ha så lav arbeidsmoral der jeg i mnd etter mnd hadde karret meg på jobb for en hver pris. Det var da det gikk opp for meg at nå er det påtide å kaste inn håndkle.

Hvordan kan det ha seg at kvinner (som oftest) er villige til å gi alt på jobb og så er det ingenting igjen til de der hjemme? Vel, jeg tenkte som så at nå var det min tur til å tenke på meg selv og mine barn og jeg gikk og sykemeldte meg.

Må jo faktisk si at til og med sjefen min hadde i lengere tid sagt til meg at jeg burde sykemelde meg men men.

Etter å ha vært sykemeldt helt til sykepenger, sykemeldingsperioden osv var forbi flyktet jeg mer eller mindre hit til Egypt, og her er jeg fortsatt.

Her kan jeg tenke på meg selv og barna og jeg har en mann som er villig til å jobbe for at dette skal kunne gå, vi ser han jo ikke så ofte da siden han jobber i Norge men til gjengjeld ser vi han og har hans fulle oppmerksomhet da han først er her.

Jeg er fortsatt ikke i stand til å jobbe men jeg har begynt å sosialisere litt ved å treffe andre utlendinger i egypt hver onsdag, og så går dattern min og jeg på noe som heter crunch (kombinert lunch og forming) hver fredag. Jeg har til og med endelig klart å få skaffet meg en lærer som kommer hjem til meg en gang i uken slik at jeg nå har begynt å lære meg arabisk;-)

Formen svinger veldig men det er fler og fler gode dager og jeg er mye mer positiv enn jeg har vært de siste årene. Fortsatt har jeg en lang vei å gå med det rusler i hvertfall så jeg er fornøyd enn så lenge.

[Inemor]

Hei Trude. Takk for langt og fint svar. Jeg har nå krøpet til korset og fått en sykemelding, og kjenner at det gjør godt! Håper at jeg kan samle krefter og være klar til ny dyst om ikke altfor lenge. Nå bruker jeg dagene til å hvile, pusle litt rundt her hjemme, gå tur og være med barna mine når de kommer fra skolen. Jeg er ikke særlig flink til å være alene så det blir litt tøfling rundt mine egne føtter og

Jeg har ny time hos legen på torsdag, så får vi se hva som skjer videre.

Det skal nok bli bra

[Trude]

Håper alt går din vei og at du er en av de som kan "bounce back" ine no tim

[I-D-M]

Tja, vet ikke jeg. Jeg er jo flink i jobbens grunnprinsipper, men man blir jo bare ufattelig lei. Lei beyond det normale folk tror er mulig. Jeg har skiftarbeid. 6 uker så begynner man på nytt. 5 av dagene begynner jeg 0345. Helt latterlig tidlig. Tror det var det som gjorde at jeg datt ned igjen etter å ha hatt en opptur forrige vinter. Jeg nekter å stå opp før 0300. Så da har jeg 15 minutter på å gjøre meg klar og ca. halvtime til å kjøre på jobb. Jeg gir kjepprett faen i personlig vedlikehold da. Bare håret ligger noenlunde og jeg får i meg ett eller annet å spise.

Det er en del personlig frihet på jobben. Ingen henger over skulderen din og følger med at du retter deg etter forskrifter og regler. Men det har vært utallige kurs og skriv overalt om at alt er så forbanna nøye. Jeg har funnet ut at det beste er å gi totalt faen. Da sparer man seg selv for bekymringer og det blir nesten aldri oppdaget om man gjør noe som er litt på kanten. Om jeg har tidlig vakt pleier jeg å sove 2-3 timer når jeg kommer hjem. Så har man 5-6 timer på kvelden der man ikke orker annet enn PC og TV. Kanskje det blir kjøpesenter eller noe en sjelden gang. Om jeg har kveldsvakt så blir jeg liksom helt utslitt når jeg skulle ha lagt meg. Kommer gjerne hjem 2245 eller 0115. Og da tenker jeg at jeg må jo ha litt til ut av dagen. Skal jo ikke bare være jobb og soving. Så da er jeg oppe til 0230 eller kanskje 03. Da sover jeg slik at jeg husker nada fra natten. Husker ingen drømmer, ingen oppvåkning. Når man våkner mellom 10-1130 er det som om man har sovet 10 minutter. Ofte er det slik i hvert fall. Ikke alltid.

Tidligere i år hadde jeg en ide om å ta utdanning og bli dataingeniør, men nå er jeg bare så lei. Det finnes ikke bra jobber. Kanskje med unntak av nordsjøen eller noe slikt. Eller å være styrmann for en eller annen riking på en stor yacht. En jobb som innebatter luksus, mye penger og masse frititd.