Problemet med å slutte å røyke er å overbevise deg selv om at du fungerer bedre uten, og at du faktisk ikke trenger det. Det du umiddelbart opplever synes å motbevise det.

Jeg har vært røykfri siden jeg var 23 (sluttet da etter å ha røkt i 11 år). Jeg sluttet omtrent femti ganger før det gikk, så avhengighet vet jeg ALT om. Siden da har jeg hatt noen perioder med sigarer. Veldig godt, men jeg har dyr smak. Litt for dyr i lengden.

De siste årene har det vært av og på med snus. Der har jeg en smule erfaring å dele mht stoffskiftet. Jeg merker at jeg selv-medisinerer når jeg er lav, og da er det nesten umulig å kutte ut. Når jeg er på tilnærmet riktig dose er det ikke noe problem, det føles rett og slett ikke godt. Da blir jeg sittende våken langt utover sengetid, og hjererytmen blir forstyrret. Jeg svetter, får tinnitus, skjelver på hendene, osv. Det hele er så ubehagelig at da er det rett ut. Minner om å være overdosert.

Så kanskje du skal se de to tingene i sammenheng? Kanskje røykingen dekker over at du burde gå litt opp i dosen? Slik er det i hvert fall med meg. Akkurat nå er jeg på en langsom og seig opptrapping av Levaxin, med Nick&Johnny under overleppa. Høyst ukledelig. Jeg trøster meg med at om noen uker så vil jeg ikke engang se eska.