Å leve med binyrebarksvikt eller binyretretthet

[smgj]

Det er progesteron og det er progesteron (gestagen)... I disse pillene er det syntetisk da, og vistnok ikke bioidentisk. Så om det gjør riktig nytte i kroppen på alle måter vites ikke. (les: neppe)

[Rufus]

Ja. Vært til legen. Ikke store nyhetene. Jeg ble enig med legen om å teste for Candida igjen. Selv mener jeg at magen er "fin", men jeg merker jo at jeg er oppblåst i magen enkelte dager, og da særlig på de dårlige dagene. Men jeg er jo så vant til det. Og magen var ofte oppblåst i årene før jeg ble syk også. Ja, ja. Kan alltids gjøre det og kjøre en ny nystatin-kur om det skulle være behov for det... Nå er jeg inne i en motløs periode igjen. Blir satt ut av å ikke være bedre enn jeg er. Det er ikke så enkelt å tenke positivt når alt er tungt. Blir stresset av å skulle tenke positivt og være glad når det ikke er så mye grunn til det. Binyrene, tenker jeg - de blir jo verre om en depper... Ond sirkel.

Føler på mange måter at jeg er der jeg var for ett år siden. På økende dose Thyroid og høy dose hc. Så skjedde det at jeg kom for høyt, gikk ned, kom for lavt og så er det opp igjen. Jeg kan ikke fortsette i en slik runddans. Så på den måten er det vel riktig at en kikker etter andre ting som spiller inn (som mage og intoleranser). Jeg tror vel det først og fremst handler om binyrer. Men jeg kan jo ikke vite om det også er andre ting inne i bildet. Er rådvill for tida.

Skal ta noen flere tester for egg -og melkeintoleranser igjen (spiser mye egg/melk og har reagert litt på det før). Men ærlig talt, hvor mye spiller det inn....?

Så skal jeg teste magnesium og div andre mineraler.

Men jeg kan fortelle en god ting og det er at binyrene mine nok har det litt bedre. Trenger ikke spise så ofte lenger. Før måtte jeg ha mat gjerne hver time, nå kan det godt gå lenger mellom måltidene. Det er jo en liten lettelse, da.

[Vigdis]

Oj. Jeg skjønner vedlig godt frustrasjonene dine Rufus. Men du har vært lenge syk. Og du var veldig syk. Så kanskje må du bare være veldig tålmodig? Kanskje tar det like lang tid å bli frisk som du var syk?

Jeg har også hatt en sånn nedtur igjen. Jeg begynte først for ett par dager siden å skjønne at jeg har presset binyrene litt for mye ved å være flink pike og gå helt ned i bunnen på fysiologisk dose. For lenge. Og den dosen er ikke høy nok for meg nå. Nå har jeg de siste tre-fire dagene økt med 2.5 mg HC til 22.5 mg. Og føler meg bedre. Det er små endringer som gir store forskjeller. Jeg har også gått ned 0.25 grain/15 mg thyroid.

Ja, kanskje er det slike små ting i maten som også gjør de store forskjellene. Jeg er også storforbruker av egg og meieriprodukter, kanskje kroppen min har bedre av å spise annerledes.

Jeg har det som deg, jeg spiser sjeldnere nå enn før. Hele livet har jeg hatt en aggressiv sult som bare er der med et knips. Og da måtte jeg spise, ellers kjentes det ut som om jeg falt om. Nå har det roet seg. Det er helt fantastisk!

Vi får holde på de små fremskrittene, og håpe at de store kommer etterhvert.....

[Rosin]

Hei Rufus!
Ville bare kommentere intoleranser, på Balderklinikken var de veldig opptatt av det i forbindelse med både Hashimotos og slitne binyrer. De mener lekkasje fra tarmen gjør at immunforsvaret angriper også skjoldbrurkkjertelen, og trooor han sa at binyrene også blir mer slitne om vi spiser ting vi ikke tåler.
Jeg testet positivt på eggallergi, selv om jeg aldri har tenkt over det før. Synd, jeg liker egg og det er jo et "komplett" måltid

Skal også unngå sukker, og prøver å unngå gjær, hvetemel og andre raske karbohydrater. Sprekker litt av og til, men har lest 2-3 "hormonbøker" som råder til bruk av progesteronkrem om en har søtsug. Skal visst redusere insulinnivået.

Kan forresten anbefale "From fatigued to Fantastic", "The miracle of bioidentical hormones", og "The hormone solution". Felles for disse tre er at alle anbefaler progesteron til sånn ca. alle....

Beklager Rufus, ble pratesyk her Formen min blir og saaakte bedre, så litt værre igjen, så det kan være vanskelig å vite hvilken vei det går ;) Men tror litt av grunnen er at jeg gjør litt for mye i forkant av at formen er på plass.
Jobber fullt men merker jeg ikke har så mye liv utenom jobben. Er det slik det skal være? Jeg kan gå på jobb, men ikke så mye mer.....

Det går nok fremover med deg Rufus? Men det er jo mye lettere å merke når det faktisk gjør det, enn ellers... det er en skikkelig tolmodighetsprøve, det her...

[BeritM]

Rufus, føler meg deg, ikke noe gøy når den varige fremgangen lar vente på seg. Blir som deg også litt lei av alt "maset" fra legen om bakterieflora i magen og andre ting som gjør at man blir satt i såkalt ubalanse. Mye av det er sikkert sant, men jeg har ikke merket noe særlig forskjell i formen etter at jeg gikk på antibiotikakur for magen, begynte å ta chrolella eller spise lavkarbo. Dette er sikkert lang tids investeringer som forsåvidt er viktige å gjøre, men det er klart at det er lett å bli lei når man ikke ser resultater. Hos meg lar go'formen også vente på seg. Formen er grei nok til tider men jeg har fremdeles nada lyst til å være sosial eller gjøre så mye annet enn å være i den trygge heimen. Føler at jeg er i en midlertidig tilstand- må jobbe med meg selv for å akseptere at dette ikke bare er noe midlertidig, men at det kan komme til å være slik lenge; bedre enn det var, men en bumpy road. Det er vel realiteten....

Må uansett si at det er bra at du nå klarer å spise sjeldnere- det er jo en kjempefordel i hverdagen!! Også et tegn på at ting er på vei mot normalisering.

Ellers, bare en tanke; har du prøvd kombinasjonsbehandling med Levaxin for å dempe trykket på binyrene? Det er kanskje ingen god ide.... men jeg har hatt en medisinfri dag i dag, og det føles godt for kroppen, som om den endelig kan "puste ut" og slappe ordentlig av. For min del er det kanskje et tegn på at det blir litt mye erfa for binyrene, til tross for hc tilskudd. Men det er kanskje en dårlig ide og sjanse å ta og begynne med kombo behandling.

[Rufus]

Takk for svar, søte dere!

Det var lufting av frustrasjon. Og her er litt mer før jeg gir meg:

De siste månedene har jeg slitt med motivasjonen mer og mer. Har perioder der jeg aksepterer at dette tar tid, gleder meg stort over framgang, er optimist etc, mens stadig oftere blir jeg i stedet satt ut av situasjonen min. Håper for min del at det bare er en fase.
Er en over middels tålmodig og utholdende person, men etter mange år med ødelagt liv røyner det på. Og så blir jeg så lei av å høre at min innstilling til sykdommen, behandlingen livet generelt er så viktig. (Legen messet om det på timen i går også). Ja, det er greit det, men en gjør så godt en kan. Er en stor pragmatiker mht alle livets sider, men livets realiteter melder seg uansett på. Og en kan ikke melde seg helt ut av samfunnet og omgangskrets heller. Er man frisk kan man i stor grad velge hvem en skal forholde seg til. Som syk er man ofte prisgitt de som en "tilfeldigvis" har rundt seg og som setter sine premisser for en. For min egen del har jeg nok vært litt "uheldig" med mine "omgivelser". Det er det som jeg opplever som en ond sirkel. Kommer meg ikke bort fra livsvilkårene mine så lenge jeg er syk, og livsvilkårene mine forhindrer meg fra å bli frisk. Da hjelper det lite å i utgangspunktet være ressurssterk og ha stor integritet. Derfor må jeg velge å tro på at medisiner, etc er mye vikigere enn innstilling. Hvis ikke blir jo dette helt håpløst.

Vel, nok om det for denne gangen.

Rosin, jeg vet jo innerst inne at magen spiller en stor rolle, men det føles som en dråpe i havet mht alle plager jeg har. Men kanskje tenker jeg feil? Men har vært gjennom denne runden på Balder før og utenom at det var en stor lettelse og bli kvitt candidaen, kom det etter min mening lite ut av å holde seg borte fra matvarer jeg hadde litt utslag på. Jeg skal nemlig ta ny runde med test av egg/melk. Men tusen takk for oppmuntringen (og gratulerer med framgang!)

Jeg tror nok du har rett, Berit at Erfa er en belastning. Jeg vurderer å gå litt ned i dose igjen, men venter litt. Levaxin tør jeg ikke blande borti det her - ikke nå. Og så er det dette at jeg føler at når Balder ikke kommer på mer å gjøre, så er det ny "magerunde" - for sikkerhets skyld.

Men det med færre måltider er et steg framover. Ja, virkelig!

Ja, jeg vet at det tar lenger tid å bli frisk når en har vært syk lenge. Det er bra å bli minnet på det, Vigdis. Det gjør det hele mer forståelig og gjør det noe lettere å forholde seg til situasjonen.

Merker jeg fortsatt er litt sur, ja Men det hjelper å skrive det av seg. Så takk for at dere tar bufferrollen

[smgj]

Jeg anbefaler denne boka

Selv om den ikke direkte er noen god innføring så sier den mye om sammenhengen mellom candida, mage/tarm og andre sykdommer (mest ME, men også hashimoto's).

http://www.amazon.com/Tired-So-Yeast.../dp/0933478259

Og da tenker jeg at med mer kunnskap&forståelse så kanskje man klarer å nøste mer opp på problemene.

[Jeanette Ws.]

1. De siste månedene har jeg slitt med motivasjonen mer og mer. Har perioder der jeg aksepterer at dette tar tid, gleder meg stort over framgang, er optimist etc, mens stadig oftere blir jeg i stedet satt ut av situasjonen min. Håper for min del at det bare er en fase.


2. Er en over middels tålmodig og utholdende person, men etter mange år med ødelagt liv røyner det på. Og så blir jeg så lei av å høre at min innstilling til sykdommen, behandlingen livet generelt er så viktig. (Legen messet om det på timen i går også). Ja, det er greit det, men en gjør så godt en kan. Er en stor pragmatiker mht alle livets sider, men livets realiteter melder seg uansett på. Og en kan ikke melde seg helt ut av samfunnet og omgangskrets heller.


3. Er man frisk kan man i stor grad velge hvem en skal forholde seg til. Som syk er man ofte prisgitt de som en "tilfeldigvis" har rundt seg og som setter sine premisser for en. For min egen del har jeg nok vært litt "uheldig" med mine "omgivelser". Det er det som jeg opplever som en ond sirkel. Kommer meg ikke bort fra livsvilkårene mine så lenge jeg er syk, og livsvilkårene mine forhindrer meg fra å bli frisk. Da hjelper det lite å i utgangspunktet være ressurssterk og ha stor integritet. Derfor må jeg velge å tro på at medisiner, etc er mye vikigere enn innstilling. Hvis ikke blir jo dette helt håpløst.

Har delt opp innlegget ditt i de sekvenser jeg svarer på.

1. Det har jo vært en fase før, så det er jo sannsynligvis det nå også. Samtidig vet jeg så altfor godt hva som gjør meg helt ute å kjøre når det gjelder motivasjon og troen på at man en gang skal bli frisk.. Og det er besøk hos legen!! Hadde kun en liten snakk med labdama i går jeg da, og all piffen gikk ut av meg. Og jeg tror det var følelsen av at jeg står alene som slo meg ut, og at hun snakket om det vanlige "røret" rundt tsh. Så i går var jeg skikkelig deppa. Det skulle ikke mere til, selv om jeg har hatt formstigning de siste to ukene og "levd" mye mere på lenge. Jeg syns forresten du skal stå på den samme thyroiddosen som go`formen kom på!!


2. Ja, du er kjempetålmodig, og har den helt riktige innstillingen mener jeg da. Du finner deg ikke i å gå rundt dårlig og halvdårlig, og prøver hele tiden å finne løsninger. Men selv om du har de beste "kvalifikasjonene" til å bli frisk, så er det virkelig ikke rart at du mister motivasjonen. Jeg mener du nevner et sted at du burde prøve ut dosering f.eks over en lengre periode og ikke dosere opp og ned med korte mellomrom.. Jeg er helt enig med deg i at det hadde kanskje blitt mere oversiktlig og trygt ift følelsene dine?

3. Du står alene med sykdommen din og du "står alene" i livet ditt ellers? Du trenger jo egentlig all den støtte du kan få av de som står deg nær.. Jeg skjønner problemstillingen din veldig godt, og jeg syns det er veldig trist.. Jeg skulle ønske du fant krefter og kjærlighet nok til deg selv (?) til å komme deg ut av dette fortest mulig. Jeg mener at det er veldig viktig!