Ikke min feil likevel :)

[gunnda]

Å bruke meldinger/blålapper--you name it,...... men når elever har et "mønster" ,kommer jo samtaler inn i bildet..klasseforstander, rådgivningstjeneste etc.
Hvor var de-stilte ingen spørsmål?
Jeg har mange år i fra skolen, og syns nok at noen burde reagert!!

[Siljenta]

Ja, det er kanskje sant det du sier gunnda. Når jeg tenker etter så var det kanskje litt litt feilvurdering å bli utvist fra skolen da jeg hadde kommet for sent for ofte, jeg nevnte jo at jeg hadde lavt stoffskifte, men jeg visste jo ikke hva det var.. Det visste kanskje ikke de heller. det er jo ikkeno unnskyldning heller, for da var jeg voksen nok til å skulle ta tak i sånne ting selv. men kjedelig å miste karakterene mine da jeg hadde 5 i gjennomsnittskarakter for de faglige fagene. men, gjort er gjort.. jeg skal i allefall tilbake på skolebenken en gang! det er jeg sikker på

[Kevlin]

Kjære Silje
Det gjør meg vondt å lese hvor mye du har slitt. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier om at du trodde du var lat, tiltaksløs og kjedelig. Jeg trodde det i 4-5 år før jeg fikk diagnosen. Selv etter at jeg fikk diagnosen tok jeg det ikke alvorlig nok i likhet med deg og prøvde å slutte på medisinene en periode. I perioder av livet har jeg vært veldig syk, selv med medisiner og kan bare forestille meg hva du gjennomgår. Du må i det minste få startet behandling. Jeg skjønner at økonomien din er dårlig, men snakk med din far.
..
jeg er sikker på at det er ingenting din pappa heller gjør for deg enn å hjelpe deg til å få bedre helse. Vis han hva jeg har skrevet.
Ønsker han at du skal skaffe deg en jobb er dette første steg på veien.

..

Det tar tid å få medisiner til å virke...uker og måneder, så her har du ikke mer tid å miste. Ønsker deg alt godt og krysser fingrene for at pappa skjønner hva jeg forklarer her. For ordens skyld, pappa, så er jeg helsepersonellb

Velkommen til deg Silje

Jeg henger meg på svaret til Blondie her - bortsett fra det som har med jobb å gjøre.
Det høres ikke ut for meg som du er der enda - du har jo gått ubehandlet i mange år.
Å begynne å jobbe for tidlig kan isåfall bli enda en nedtur

Så åpenhjertig og flott som du presenterer deg så kommer du nok til å få mye tilbakemeldinger fra flere her på forumet.
Kos deg her inne - det gjør jeg (blitt litt avhengig jeg )

[Blondie]

Jeg henger meg på svaret til Blondie her - bortsett fra det som har med jobb å gjøre.
Det høres ikke ut for meg som du er der enda - du har jo gått ubehandlet i mange år.
Å begynne å jobbe for tidlig kan isåfall bli enda en nedtur

Jeg er helt enig med deg Kevlin
Tror du misforstod litt det jeg sa. Jeg mener bare at det første steget på veien mot å få en jobb, er å få behandling for sykdommen. Ikke dermed sagt at man kan ta en pille og deretter gå på jobb. At veien er lang tror jeg både du og jeg har erfart "the hard way"

[Kevlin]

Javisst - ja,
jeg fikk egentlig ikke det helt til å stemme at du mente det

[Siljenta]

Jeg savner å komme meg ut i jobb igjen, men jeg skal ikke stresse med det! Kanskje få meg en deltidsstilling ellerno når jeg føler meg bedre?

[Siljenta]

Noen som forresten vet hvorfor denne tråden ligger på forsiden? (home) eller er det bare hos meg?

[helgemann]

Jeg savner å komme meg ut i jobb igjen, men jeg skal ikke stresse med det! Kanskje få meg en deltidsstilling ellerno når jeg føler meg bedre?

Du kan også få en slags motivasjon lønn fra NAV sosial, hvis din kommune har det. Da kan du jobbe på en arbeidsplass, og samtidig få litt penger for det. Penger som blir gitt som ytelse til deg, og som du ikke betaler skatt av. Jeg har gått på en slik ordning i 3 år her i kommunen jeg bor i. ASVO har også en slik ordning, hvor de som enten er for syke til å jobbe, eller har på en eller annen måte, falt ut av det offentlige system, kan få jobb. Dette kan din lokale NAV kontor hjelpe deg med.

[helgemann]

Var som å høre om meg, når du snakket om skolen.

Har fått masse anmerkninger opp igjennom tiden. På barne- og ungdomskolen ble jeg sett på som problembarn, som alltid kom forseint, som aldri leste til prøvene, og som aldri gjorde leksene sine. Det ble mange foreldre samtaler, men alle konkluderte med at jeg var slem, lat og giddesløs ungdom. Til og med min morfar som jeg var så glad i, kalte meg for lat og udugelig. På videregående hadde jeg også problemer med å komme meg dit. Jeg var bestandig forsen til bussen, og måtte som regel løpe etter den. Prøvene gikk til h****, og ordenskarakterene like så.

Jeg prøvde å fortelle de på barne- og ungdomskolen at jeg hadde problemer. Men de klarte aldri å fange opp de rette trådene. Så da ble det til at jeg gikk ensom når det var friminutt ute.

Når du nå har fått rett diagnose, har du jo krav på hjelp. Både med forlenget prøvetid, og krav på enerom.

Jeg ble tidlig sosial klient. Siden jeg ikke klarte å jobbe. Har jo også levd på stipend og lån, noe som ikke er så veldig lurt. Men uten støtte i fra sosialen, hadde jeg aldri klart å overleve i dette samfunnet! Så takk og pris for at de finnes!! <3

Ønsker deg all godt, og lykke til videre på din ferd!