http://blogg.tidsskriftet.no/2010/09...pe/#comment-49

Jeg fikk tips om linken her på Sonja og kunne jo ikke dy meg. Her hadde jeg jo slik jeg leser de få statutter som er tilgjengeliggjort for bloggen, en mulighet til å si min mening.
Men skulle erfare anderledes......
Man kan jo lese det jeg har skrevet i bloggen, og de svar jeg har fått først.
Om de også blir slettet, kan jeg legge dem inn her senere.

Det som ble slettet :
Hei Maria.
Fint svar jeg får av deg.
Og fint om redaksjonen kan opplyse om sine statutter. Jeg vil iallfall gjerne vite hva jeg har å holde meg til.
Best er det vel at ikke regler endres under veis. Snakker man med folket bør man vel ta folket som det er ?
Folkeskikk er jo en selvfølge over alt.

Jeg vil ikke først og fremst snakke om medikamenter og helsevesenets bruk av dem, men at de kan inngå i en totalitet for å belyse/opplyse om forhold mange er opptatt av, og som jeg som pasient mener at leger bør være opptatt av. Det han kanskje stikke litt her og der, men jeg forsikrer at det iallfall fra min side har positive hensikter.

Og jo, jeg forstår det med legerollen din. Spesialister møter ofte dette i hverdagen når samtale penses inn på sin spesialistsektor.

Siste avsnittet skuffer meg jo litt da, for dette er det så lett å streife innom i det tema som opptar meg.
Og du nevner jo temaet i 3.siste avsnitt : Når det er sagt......
Ett anliggende er feks. : Hvorfor ble de thyroide hormonpreparatene avregistrert til fordel for en eksperimentell behandling med ett syntetisk fremstillt hormon ? Sverige avregistrerte disse i 1990 - Norge vet jeg ikke.
Og jeg spør, for jeg er selv en av de som ikke kan bruke dagens behandling, men må ty til det gamle.
Jeg kjenner ingen mekaniker som kaster det gamle velbrukte verktøy fordi det kommer et nytt ?
Især når man bare har det ene - det kan være lurt å ha to eller flere til samme oppgave.
Jeg tror det er et vanlig syn blandt oss som må ty til den forlatte metoden at man trenger en forklaring på disse spørsmål. Det verserer mange tenkelige forklaringer....... Grunnen kan kanskje være at vi må betale for får gjennvunnende helse selv ?
Og her skulle man jo anta at var noen som kunne dette, og ville svare ?

Har ikke lest bloggen din Maria - jeg leser ikke blogger, men hvor finnes den da ?
n'Finn
--------------------------
Dette er altså kontroversiellt og ikke noe man liker å lese om i en blogg som legeforeningen vil bestemme inholdet i.

La inn denne 22.09.10 etter at innlegget av 13.09 hadde vært fjernet i 24timer.

Hei.
Innlegget mitt som jeg sendte inn 13 sept. ble borte i går ettermiddag en gang.
Det sto på vent for at dere skulle godkjenne det.
Jeg har jo kopier av innleggne mine, så jeg kan legge det inn igjen hvis det er et uhell.
Hvis det, mot formodning skulle være nektet inntatt vil jeg jo gjerne ha en begrunnelse.
Det er ikke min mening å skrive noe ulovlig, og kan heller ikke forstå at jeg har.
n'Finn.

Og fikk så denne mailen idag 22.09 :
Viser til henvendelse angående kommentar på bloggposten Syk og dermed en kvise på samfunnets rompe?, som ikke ble publisert.
Vi har valgt å sette strek i den debatten på denne posten, og derfor ikke publisere flere kommentarer.
I teksten Om bloggen (http://blogg.tidsskriftet.no/om-tidsskriftets-blogg/) har vi opplyst om at alle kommentarer leses og modereres av redaksjonen før publisering, og at vi forbeholder oss retten til ikke å publisere kommentarer og til å sette strek i debatter.
Vennlig hilsen
Stine Bjerkestrand
---------------------------------------------
Vel, debatten ?
Den er vel ikke kommet igang - jeg har, klok av skade, bare prøvd å finne ut hvor mye sannhet de tåler.
Så ble skuffet og synes deres forvaltining av det frie ord er til skade både for leger og pasienter.
Så jeg sendte nettopp denne :
I mail direkte til meg skriver Stine Bjerkestrand :
Viser til henvendelse angående kommentar på bloggposten Syk og dermed en kvise på samfunnets rompe?, som ikke ble publisert.

Vi har valgt å sette strek i den debatten på denne posten, og derfor ikke publisere flere kommentarer.

I teksten Om bloggen (http://blogg.tidsskriftet.no/om-tidsskriftets-blogg/) har vi opplyst om at alle kommentarer leses og modereres av redaksjonen før publisering, og at vi forbeholder oss retten til ikke å publisere kommentarer og til å sette strek i debatter.

Vennlig hilsen
Stine Bjerkestrand

Jeg fikk jo ingen begrunnelse, og har jo således ikke fått retningslinjer å holde med til. Da velger jeg å avstå fra videre innlegg her i bloggen, men kommer til å kommentere deres avgjørelse andre steder på internett.

Det var jo trist at det endte sånn. Kvise på samfunnets rompe ? Jepp - og nå verker den også.
Jeg hadde håpet at legenes lukkedes sfærer endelig ble åpnet, for begge parter, for det er to som skal forstå hverandre. Jeg lurer ikke på hvem som har mest å vinne på dialoger som denne i utgangspunktet innba til. Heller ikke hos hvem mangelen har gått mest ut over.
Jeg syns det er synd, og jeg tror både leger og pasienter taper på den ordningen som eksisterer, og som bloggen åpenbart sementerer.
Jeg tror begge vil tjene på mer åpenhet.

Så mener jeg bestemt, at om man vil ha alminnelige mennesker i tale, får man ta dem som de er.
Hvor fornuftig er det å rekke ut en hånd man setter premisser for hvordan skal mottas ?
Ikkenokmeddet - man forlanger å lese tankene før de når munnen.

Jeg ser meg selv som en representant for oversette og underkuede som det systemet som eksisterer har fått store konsekvenser for.
Likevel legger jeg bånd på ordvalg og buser ikke ut med det verste jeg har opplevd i utide, men tar det opp når det er kommunikativt.
Jeg vil gjerne settes på plass om jeg skulle trå på ømme tær, og vil ikke la meg skremme bort av slike grunner. Er ikke noe av hensikten å lære hverandre å kjenne ?

At hvert eneste innlegg jeg skriver skal måtte gjennomleses og godkjennes av nettopp mennesker som har bruk for å høre det jeg gjerne vil fortelle, altså min mening om hvordan de driver sin profesjon - at de skal avgjøre om mitt innlegg skal få komme andre i profesjonen, og andre pasienter til syne. Det mener jeg likner nok et overgrep.
Det tar dessuten mange dager, noe som ikke er rimelig i dagens kommunikasjon.

Historier.
Jeg har fått takk for at jeg skrev en innledende kortversjon av de konsekvenser behandlingen jeg har fått i Norsk helsevesen har påført meg og mine.
Det har kostet meg å skrive det, men jeg trenger forsåvidt ikke takk, selv om det også er hyggelig da. Jeg vil heller få lov å kommunisere MIN versjon av hva som er skjedd. Min versjon av hva jeg mener kunne gjøres bedre.
Alle har jo full anledning til å kritisere - en risiko alle må ta når man skriver eller åpner munnen ?
Hva skal dere med den historien hvis ikke det som førte til den, belyses ?
Og er man bange for kollegenes såre ører - eller pasientenes ?