Dette er egentlig en kontra på forrige innlegg. Tror det er like viktig (om ikke mer) å fortelle om hvor bra en kan ha det. Etter at jeg hadde en skikkelig nedtur justerte jeg opp dosen og virkningen lot ikke vente på seg
Det er virkelig en ubeskrivelig følelse, dette som de fleste tar som en selvfølge, å fungere godt i hverdagen. En blir så hjertens takknemlig.
Fra å kjenne livsgnisten være totalt borte til nå å kjenne kriblingen i kjeven etter en dag fylt av glede og latter.

En hverdag jeg har vært tilstede i med sinn og skinn.. dere skjønner hva jeg mener?!

Og til dere som skriver og svarer her inne - ja, alle sammen - tusen takk for at det finnes mennesker som dere. Midt opp i egen sykdom gir dere støtte og svar til andre som er søkende. Jeg undres hvorfor lages det ikke dokumentar på tv om stoffskifteproblematikk og legenes manglede kunnskap på området. Det måtte jo være en bombe? Hvor mange kvinner går med uoppdaget stoffskifteproblematikk? Mulig jeg bare har gått glipp av denne "brennpunkt" dokumentaren?

Ønsker dere alle en fin fin sommer.