For 7 måneder siden trodd jeg at dette overlever jeg aldri. Nå er jeg nesten meg selv igjen - og det til tross for at jeg er litt høy for tiden.

I løpet av disse månedene har jeg lært mye om meg selv og om kroppen min. Den viktigste lærdommen er at kroppen min er ingen fiende. Den jobber hver dag og hver natt på høygir for å ordne opp i alle skadene ti år med subklinisk hypotyreose har påført den. Det er ikke lite. Det tar derfor tid. At det gjør vondt et sted behøver ikke å bety at det er noe galt. Det kan bare være en del av prosessen.

Levaxin er heller ingen hurtigvirkende vidundermedisin. Det tar tid å komme opp til en dose som er høy nok - og da begynner oppryddingen. Selv merket jeg at dosen var høy nok, da jeg begynte å våkne om morgenen uten å føle meg fyllesyk. ( FT4 på 20)

Kroppen begynte å jobbe med meg og ikke mot meg da jeg hadde en FT4 på 16. Før det var den i panikk. Spesielt har fordøyelsessystemet vært ute å kjøre. For meg har daglig trenging og kinesisk energimedisin ( yoga, qi gong og akupunktur )vært til svært stor hjelp. Alle musklene har vært stivnet og de må trenes opp igjen.

Det som skremmer meg er at hvis jeg hadde blitt hos TSH-legen ville jeg ufør og stemplet som hypokonder for resten av livet. Slik kan det ikke fortsette å være.

Selvsagt kan jeg få et tilbakeslag. Men hvem vet hva morgendagen vil bringe? Så det gidder jeg ikke bruke energien min på.

Ha en fin mai. Det skal jeg.