Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tenke eller mene om denne sykdommen, eller om jeg har den eller hva.

Dette er vel egentlig typisk meg også og veldig gjentagene i min "historie". Vel som noen vet var jeg jo hos lege her i egypt og legen der mente jeg ikke var så syk og at jeg burde minske dosen av medisin som kun er på 50. Hun mente jo det bare var å ta seg sammen og komme seg ut og trene ute i stedenfor inne. Da jeg fortalte at jeg trente 50 min på elopsemaskin 6 dager i uken mente hun det var mye (trener ikke nå for jeg har ikke klart å motivere meg og de siste gangene jeg trente hadde jeg så vondt i kroppen i et par dager etterpå, noe jeg ikke hadde for bare 1,5 mnd siden.

Jeg tok jo prøvene om kvelden og ikke fastende og de kom jo ut med ganske normale verdier. Legen sa før hun så blodprøvene at 50 var altfor lite medisin og at jeg burde gå opp til i hvertfall 100 fordi jeg hadde lav puls. Blodtrykket var på 110/70 og det har det vel liggi på i mange år. Sist jeg fikk målt pulsen var den på 60 i minuttet. Skal også sies at jeg er syklig overvektig (såpass at jeg har rett på operasjon).

Vel, før jeg var hos legen var jeg veldig langt nede og syntes jeg hadde vondt overalt og var deprimert, sov lite og hadde ikke lyst til noe.

Etter at mannen min om hit på ferie så begynte det å bli litt bedre i hvertfall på humøretog jeg begynte etter et par uker å få sove litt bedre. Kroppen gjorde fortsatt vondt, og så dro jeg jo til legen og fikk ingen forståelse i det hele tatt i tillegg til at mannen min fikk sin bekreftelse på at det kun er psykisk.
Etter fire uker her reiste mannen min igjen, og jeg klarte å få sove. Som sagt var humøret bedre og jeg var ved got mot, og da han var her fikk jeg gått litt ut for jeg sa til han at han må ta meg med ut selv om jeg er vanskelig å få med, jeg kjenner selv at jeg blir bedre av å være litt ute men må få et spark bak.
Hadde vondt i kroppen hele tiden mens han var her men etter at han dro så har kroppen begynt å bli litt bedre, eller jeg inbiller meg det i hvertfall.

Det har seg nemlig slik at hver gang jeg er hos en lege og jeg ikke blir trodd så fortrenger jeg alt jeg mener å ha kjent for det må jo være meg det er noe galt med, slik har jeg alltid vært og det er derfor jeg ikke liker å gå til leger ol.

Humøret mitt er bedre det kan jeg si med sikkerhet, og innimellom syntes jeg at jeg føler meg bedre ellers også. Men så leser jeg her inne og jeg har omtrent alt av det jeg leser, ikke så ille men i en viss grad. Og da tenker jeg at jeg må jo bare innbille meg det men så føles det så riktig også, jeg sitter liksom ikke å finner på ting bare for å kunne si at jeg er syk, aller helst vil jeg jo være frisk og klare alt det jeg har lyst til å gjøre.

Så nå sitter jeg her da men en følelse av at kanskje har jeg feil, kanskje er jeg bare feit, lat, deprimert og bare har en personlighet som gjør at jeg ikke orker eller gidder noe og jeg bare drømmer om å være en person som jeg ikke kommr til å kunne klare å bli noen gang.

Jeg begynte så fint å trene og syntes det var så deilig men som vanlig begynte jeg sikkert for hart og etter en stund ble det bare et ork igjen, og slik har det vært i de siste 20 årene mer eller mindre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjør og hvor jeg skal gå fra her annet enn å prøve å ta en dag av gangen. Dette er dog ikke veldig tilfredstillende for jeg blir gansk frustrert av å gå sånn og tro at jeg kanskje inbiller meg alt sammen og at det må jo være alle andre som har rett og jeg som har feil. Så er det den lille stemmen da som sier at nei, jeg har ikke feil og jeg vil ikke gi opp, Gaaaahhhhhhhh


Sorry dette ble et langt og klagete innlegg, jeg bare måtte