Så han n'Finn ikke tør å skrive mer? Nå? *hmm*

Jepp, dobbel byrde å være mann, ja!

Ikke nok med at jeg har stoffskifte og urinsyregikt. Jaggu, har jeg også fått UVI som kommer og går, pluss betennelse i prostata; og ei nyre legene ikke vet hva som er i den...

Så da blir husvasken så-som-så med. Hadde mattilsynet vært her, hadde de stengt kåken med øyeblikkelig virkning, og satt meg og katta på gata!

Jeg er jo også den som må hente masse energi og styrke, før jeg klarer å få fingeren ut, å gjøre noe. Er glad for at jeg kjøpte meg benke oppvaskemaskin, for ei tid tilbake. Ellers hadde det nok gått på papir krus og papp talerkener...

Dere som har partnere, familie og venner som forstår dere, er heldige. I min familie er det forventet at mann skal være mann, og samtidig kunne være svak og ydmyk. Og når de ser rotet mitt, kommer det mange sukk og stønn, om at dette burde jeg jo klare! Og når de i tillegg sammeligner meg med min mors søster, som ikke orker å gjøre noe, og sitter i sin stol, og strikker og syr; da blir jeg skuffet og lei meg. Jeg har vært nødt til å be om hjelp i fra kontakt personen jeg har, hos psykiatriske hjemmetjenesten her. Det er synd det, fordi jeg skulle ønske at jeg kunne brukt familien min, til å få hjelpe og styrke hos. Jeg føler at min mor sliter med å forstå meg, og mine problemer. Og da blir det ekstra slitsomt. Jeg føler at det er unødvendig å søke hjelp hos det offentlig, når familien egentlig skulle ha hjulpet meg... Min søster bor ikke her på plassen, og uansett, så er det lite hjelp å få hos henne. Føler jeg. Hun sitter på sine høye hest, og leker fin og elegant, og driter i resten. Føler jeg.

Så da sitter jeg her, på min lille klode, med et skittent og rotete hjem, og er frustrert og lei...

Oi, ble vist litt mer enn vask og skitt her...