Lavt stoffskifte og mangel på kortisol

[Joni]

Veldig interessant artikkel fra ”Våganavisa”, 3.6.09:

”PLUTSELIG FORSVANT ALLE KREFTER.. TROND SELOTER (52) KLARTE IKKE ANNET ENN Å LIGGE PÅ SOF AEN.

Trond Seloter (52) var en aktiv kar. Han jobbet hardt og trimmet hardt. Så – over natta – ble han pleiepasient.

Han byr på kaffe og kaker hjemme på Eidet utenfor Kabelvåg. Han sitter i stolen og jeg sitter i sof aen – der Trond har tilbrakt mesteparten av de siste syv månedene. Tronds historie begynner 29.september 2008. Han hadde vært på hytta og snekret nytt gelender den helgen.

Det var mandag og jeg var på jobb. Jeg følte meg dårlig og var kvalm. Ville dra hjem, men ble overtalt til å dra til legen. Like etterpå var jeg på vei til sykehuset på Gravdel i oksygenmaske. Den turen tok 38 minutter. De var sikker på at det var hjerteinfarkt, forteller han.

Men prøvene påviste ikke noe slikt. Legene fant egentlig ingenting som var feil. På onsdag dro Trond hjem.

Jeg følte meg ikke i bra form. Men fredag var jeg helt utslått. Jeg var slapp og klarte ikke annet enn å ligge på sof aen. Trond, som var vant til å sykle på jobb og gå lange turer i marka flere ganger i uka, klarte plutselig ikke å gjøre noe som helst. Ingenting. Kroppen var helt tom. Null energi. Han ville bare sove.

Ble du redd, spør jeg. Nei, det ble jeg ikke. Kona, ungene og vennene mine var engstelige, men jeg forholt meg egentlig helt rolig. Jeg visste at dette var noe jeg ikke kunne gjøre noe med. Dessuten har jeg et jevnt godt humør, og det hjalp meg mye. Over natta ble Trond Seloters tilværelse snudd opp-ned. Han sov 10-12 timer hver natt, og brukte resten av dagen på sof aen. Han klarte nesten ikke å spise. Kiloene raste av.

Kona kjøpte wienerbrød og sjokolade som hun visste jeg likte, men jeg klarte ingenting. Jeg husker ennå den dagen jeg klarte et helt knekkebrød. Da var jeg så stolt. Trond ble sykemeldt fra jobben sin i Kraftinor. Hva gjorde du om dagene? Det varierte med dagsformen, men stort sett lå jeg på sof aen her og så i taket. Talte bordene. Kjedet meg. Oppdaget at det er utrolig mye dritt på tv om formiddagen. Jeg gikk inn i en slags dvale.

Og ingen kunne finne ut hva som feilet Trond. Ikke fastlegen og ikke ekspertene på nevrologisk avdeling i Bodø, eller på privatklinikk i Oslo.

Men jeg klandrer ingen. De gjorde det de kunne og ga meg god oppfølging, sier han.

Og det skulle vise seg at det kanskje ikke var så rart at legene ikke fant noe. Det skulle også vise seg at løsningen lå på lokalsykehuset i Lofoten, ikke hos ekspertene.

På Gravdal møtte jeg en tysk lege, Bettina Heermann, og hun bestemte seg for å gå bredt ut for å finne løsningen.

Trond veide på dette tidspunkt 60 kilo, mot normalt 78. Sof aen hadde vært oppholdssted i et halvt år. Han ble innlagt på Gravdal 21.april.

Så; Det var 28.april, en onsdag morgen, på brorsan sin bursdag. Doktor Heermann kom inn og fortalte meg at hun trodde de hadde funnet årsaken. Jeg manglet naturlig kortison i kroppen. Jeg hadde visstnok tidligere hatt en ekstra kraftig betennelse i skjoldbrukskjertelen, som så resulterte i lavt stoffskifte og påfølgende mangel på kortison. Legen hadde vært borte i ETT lignende tilfelle før, så jeg har nå døpt sykdommen for ”Tronds syndrom”.

Trond dro hjem fra Gravdal dagen etter med en resept på kortison i lommen. Han tok en tablett den kvelden. Jeg våknet morgenen etter. Klokka var 07.00 og jeg var helt uthvilt! Været var nydelig. Klokka halv ti spiste jeg frokost! Med to brødskiver. Jeg følte meg så energisk. Bare måtte gjøre noe. Hva som helst. Så jeg vasket bilen to ganger. Klokka halv tre var jeg sulten igjen. Jeg var så utrolig glad, smiler han. Det gjør han forresten ofte. Han spøker mye med sin egen sykdom mens han forteller. Jeg har alltid vært i godt humør, og det har jeg hatt nytte av. Sjølironi er viktig.

Like brått som energien ble borte, var den nå tilbake. Trond gikk fra pleie til duracell-kanin, i alle fall i hodet. Kroppen hadde litt verre med å henge med. Hodet sa yessss!!!!, mens kroppen sa nei. Jeg skulle skifte dekk på bilen, men endte opp med å holde mutterne, mens kona skrudde på dekkene. Kreftene kommer langsomt tilbake, og jeg har vært nødt til å lære meg tålmodighet, som er en uvant øvelse for meg. Kroppen må trenes langsomt opp, og Trond har fått laget et eget treningsprogram på Friskhuset, og går jevnlig til fysioterapeut. Nå kan han igjen gå turer på halvannen time.

Sakte men sikkert vendte Trond Seloter tilbake til sin gamle aktive tilværelse. Han er ennå sykemeldt, men setter stor pris på den oppmuntringen han har fått fra arbeidsgiver og kolleger, og han innrømmer at han har sendt noen e-poster og holt seg oppdatert om jobben sin i Kraftinor.

Hva tenker du om det som har skjedd deg? Jeg hadde jo egentlig ikke tid til å bli sjuk, men uforutsette ting skjer. Jeg fikk ikke panikk, men forsøkte hele tiden å ha en positiv innfallsvinkel. Det tror jeg er viktig, smiler han. Dessuten har han endret syn på lokalsykehuset. Jeg er klar over at sykehuset på Gravdal kan ha et litt dårlig rykte her i Lofoten, og jeg selv har fleipet med det før. Men jeg vil bare si at de som jobber der er noen engler på jord. De gjør alt for deg. Edd Meby.”

EDIT/Kilde: Med tilladelse fra Våganavisa