Kapittel 10: 1995: OG DESSUTEN HAR VI RETTET PÅ DET NÅ!

Det meste fortsatte å gå sin skjeve gang. Det kom mellom fem og ti henvendelser i måneden fra mennesker som lurte på om jeg kunne finne en lege som kunne hjelpe dem med plager som kunne tyde på stoffskifteproblemer. Etter hvert hadde jeg en håndfull jeg kunne sende dem videre til. Litt godmodig omtalte jeg dem, overfor en bekjent som er lege, som ”mine pasienter”, og enda han ikke er uten humoristisk sans, ble han like sur hver gang. Så pass moro syntes jeg jeg måtte unne meg - jeg hadde faktisk betalt for den, både med penger og innsats. Og han ble jo ikke blidere når jeg spurte ham om han hadde noen forklaring på at de henvendte seg til meg og ikke til ham eller hans kolleger.

En kvinne som i lang tid var blitt behandlet med et medikament mot depresjon, litium, hadde tatt kontakt i 1993. Da hadde hun kommet under vær med at litium, som virker stemningsregulerende, både kan utløse og forverre hypothyreose. Mye tydet på at det var hva hun i utgangspunktet hadde lidd av. Hun anla erstatningssak for feilbehandling. Jeg rådet henne ikke til det; det var ikke vanskelig å forutse at legene ville stille med en del ”eksperter” som igjen ville forsikre retten om at dette hadde de greie på, og at de hadde gjort alle ting vel, og juristene ville ikke kunne mønstre nok fagkunnskap til å gjendrive påstandene. Men da hun insisterte, og spurte om jeg ville være sakkyndig vitne for henne, sa jeg selvsagt ja.

Saken kom opp mot senhøstes 1994. Jeg forklarte meg, og vitneavhøret ble greit avviklet. Motparten, som var representert ved ett av Norges klassiske juridiske etternavn, så med forakt på meg som det udannede og uopplyste krek jeg var, og hadde ingen oppfølgningsspørsmål.

Dommen forelå ved årsskiftet 1994-1995. Den gikk i hennes disfavør, og hun ble også dømt til å betale saksomkostninger. Men begrunnelsen inneholdt en interessant detalj: For en stor del la dommeren til grunn de medisinske sakkyndiges erklæring, hvor det bl.a. het:

”Det har vært hevdet at hun utviklet hypothyreose som følge av litiumbehandlingen. Av journalene fremgår at hun hadde sterkt svingende sinnstilstander. Dette er ikke forenlig med hypothyreose hvor pasienten har jevnt nedstemt humør.”

Ofte, for alt jeg vet oftest, er pasientene apatiske, deprimerte og nedstemte. Men noe av det mest problematiske ved skjoldbruskkjertellidelser er at de kan variere sterkt fra tidsperiode til tidsperiode, og enda mer fra individ til individ. Faglitteraturen nevner spesielt at psykotiske perioder med alvorlige utbrudd og forstyrrelser i virkelighetsoppfatningen kan forekomme, sammen med bolker av apati. En kategorisk påstand om at en pasient med hypothyreose har jevnt nedstemt humør, ville medføre blank stryk ved medisinsk eksamen i USA, Frankrike, England eller Tyskland. I Norge er man med slike oppfatninger kvalifisert til - og brukbart godt betalt for - å være sakkyndig i en rettssak.

Dette er ganske rystende, og det var i overkant av hva selv jeg hadde evne til å forestille meg. Jeg skrev en kommentar i Aftenposten hvor jeg siterte domspremissene og avgjørelsen. Jeg redegjorde for at jeg var part i saken, og at kommentaren derfor var ikke var skrevet av en uhildet person. Men jeg syntes jeg måtte påpeke at det nå ikke bare var pasientenes sikkerhet og helse som var i fare på grunn av medisinernes mangel på kunnskaper og vedvarende feiloppfatninger, men også rettssikkerheten.

Så ringte jeg en av de indremedisinske professorer, med ansvar for utdannelsen i endokrinologi, og spurte om han hadde sett artikkelen. Det hadde han. -Det går kaldt nedover ryggen på meg når sånt kan skje, sa han.

Jeg minnet ham om at det var han som nå hadde ansvar for undervisningen på dette feltet, og at han kanskje burde foreta seg noe. Og jeg hadde et tilbud:

- Du skal få se noe som ingen har sett, sa jeg - et fargekodet eksemplar av den teksten jeg bruker når jeg foreleser for studentene i Tromsø.

- Ja bevares, den Tromsø-forelesningen din, sa han, den har vi vel hørt om.

- Jeg vet at den ikke betraktes som noe rosverdig tiltak her i Oslo. Men det er altså dine kolleger der som ber meg komme, det er ikke jeg som trenger meg på - jeg får tiden til å gå her i Oslo, siden det faktisk er en slags heltidsjobb å være kulturredaktør. Men det er interessant i Tromsø, sa jeg, det er ikke bare at studentene får lov til å spørre; de oppfordres til å gjøre det, og de er så underlig skrudd sammen at de spør ganske mye og inngående. Det er en atmosfære der oppe som dere kanskje burde snuse litt på, tilføyde jeg.

Jeg fikk audiens på hans kontor, og ga ham det fargekodede eksemplaret. Der hadde jeg merket med rød tusjpenn sitater fra hans kollega professor D., med grønn tusjpenn sitater fra hans kollega professor E., og med gul tusjpenn sitater fra hans kollega professor F., uttalelser jeg brukte som eksempler for Tromsø-studentene på hvor mye galt som ble sagt under undervisningen i Oslo. Han satte seg til å lese og kom til det røde avsnittet:

- Sier professor D. dette her i forelesninger her på fakultetet? spurte han forbløffet.

- Ja, sa jeg.

- Ja men det er jo forferdelig, sa han.

Jeg erklærte meg fullt ut enig i det. Han leste videre og kom til det grønne avsnittet.

- Sier min kollega professor E. dette her?

- Ja, sa jeg.

- Hvordan vet du det? Du går jo ikke på forelesningene?

- Nei, sa jeg. Men det hender at studentene ringer meg og lurer på om dette er riktig. Og jeg sier jo ikke at dette er hårreisende galt, og at fyren burde sendes på kurs før han slippes inn i forelesningssalen igjen, hva jeg godt kunne forsvare å hevde. Så jeg sier at vel, det også finnes andre oppfatninger av dette, og gir dem referansene til undersøkelser, bøker og artikler, og sier at de der nok vil finne et mer utbredt og akseptert syn enn det som blir forfektet her på fakultetet. Så pass tydelig må jeg kunne uttale meg, fremholdt jeg.

Han leste videre. Da han kom til det gule avsnittet, spurte han igjen om hans kollega professor F. underviste med slike påstander. Her fantes den interessante medisinske ”opplysning” at skjoldbruskkjertelproblemer skyldes jodmangel. Punktum. Jodmangel kan skape vanskeligheter for skjoldbruskkjertelen, og mange steder i verden har den gjennom lange tider gjort det. Men hadde det vært den eneste årsak, ville ikke skjoldbruskkjertelsykdommer i det hele tatt ha forekommet i Norge, og i hvert fall ikke langs kysten. På dette punkt hadde studentene protestert. Og siden dette var en foreleser som ikke hadde oppfattet den gjeldende lokale parole, altså forbudet mot å stille spørsmål, hadde han litt beskjemmet lovet å se nærmere på saken.

Vel, sa jeg til den ansvarlige for tilstandene, slik undervises det hos deg. Og den ansvarlige sa at det jeg fortalte ham, var s krekkelig.

Jeg sa ja, det er ikke bare skrekkelig, det er du som er garantist for kvaliteten i denne undervisningen. Dette har pågått også før din tid, og ingen har vært villige til å rydde opp. Du sitter under en berghammer som snart raser ned i hodet på deg hvis du ikke foretar deg noe.

Jeg lot ham beholde det fargekodede eksemplaret av Tromsø-forelesningen.

Og det skal være sikkert at han foretok seg noe.

To uker senere sendte han en kronikk til Aftenposten. Han hadde skrevet den sammen med en nær kollega. Den var formet som en skarp kritikk av meg og mitt vedvarende korstog med mine uansvarlige og uholdbare påstander om at det var noe galt med undervisningen i skjoldbruskkjertelsykdommer ved Det medisinske fakultet i Oslo. Det var det slett ikke - den var fullt på høyde med undervisningen alle andre steder, og faglig var den helt forsvarlig.

Aftenposten trykte kronikken - noe jeg var helt enig i, for ytringsfriheten innbefatter også retten til å forfekte feilaktige påstander. Uten det kan ikke feilaktige påstander imøtegås.

Men generelt sagt er man i et grenseområde for ytringsfriheten hvis man skulle tale mot bedre vitende, og i hvert fall kan det da tas til motmæle. Jeg avtalte med sjefredaktør Einar Hanseid at jeg skulle få komme til orde med et tilsvar - på det tidspunkt var det bestemt at det skulle avisens egne medarbeidere bare gjøre i unntakstilfeller.

Hanseid var enig i at her sto man overfor nettopp det. Han kjenner meg godt nok til at han forbeholdt seg retten til en grundig gjennomlesning før innlegget ble trykt. Heldigvis strøk han ett avsnitt, og det er jeg fremdeles takknemlig for. Det som var tilbake, greide seg lenge.

Jeg gjorde ett trekk til. Jeg rådførte meg med en av Norges mest kjente medisinere, og sa, som opplagt var, at det var rimelig at jeg ble kritisert, og det ganske skarpt. Det måtte jeg tåle, spesielt fordi jeg ikke har for vane å spare på kruttet selv.

- Men når en av dine kolleger sitter og sier på tomannshånd til meg at det som blir dosert av lærerne hans, er ganske skrekkelig, og så skriver en kronikk hvor han overfor offentligheten tvert i mot hevder at alt er i skjønneste orden, da er det noe mer enn en meningsforskjell: Jeg mener faktisk at det ikke er redelig. Risiko for intellektuell uredelighet skal en forsknings- og undervisningsinstitusjon holde seg unna - av hensyn både til konsekvensene og sin egen anseelse, og kanskje også sin etikkundervisning.

Jeg ba om hans råd: Jeg overveide å ta spørsmålet opp med dekanus, og var det fornuftig?

- Det synes jeg du skal gjøre, sa han. Han sa også en god del mer som det kunne være fristende å sitere her. Men det var en privat samtale.

Dekanus, som var professor Per Waglum, var mer enn korrekt, han var vennlig. Men han var litt forundret over at dette fremdeles var et problem, for han hadde inntrykk av at undervisningen nå var ajourført i lys av de siste forskningsresultater, som han sa. (Mye av det jeg hadde forsøkt å spre, forelå i lett tilgjengelig faglitteratur tidlig på 1960-tallet.) Han hadde også inntrykk av at mine bestrebelser hadde båret frukt.

Jeg gjentok at hans kollegas opptreden etter min mening neppe var redelig, og sa at jeg saktens var i stand til å forsvare meg, men at fakultetets renomme kanskje ikke ville ha godt av altfor mange gjentagelser av slike øvelser.

Om Waglum tok det opp med kronikkforfatteren, vet jeg ikke. Men jeg følte det som en liten seier da denne indremedisineren, under en diskusjon vi hadde noe senere - for vi var stadig på talefot - utbrøt: -Nå må du gi deg med dette fordømmade maset ditt om at det er noe galt med skjoldbruskkjertelundervisningen her. Det har aldri vært noe galt med den her på fakultetet. Og dessuten har vi rettet på det nå!

Jeg begynte å le og spurte om han hørte hva han sa. Han rødmet lett, og jeg sa flott, da er vi i mål, bortsett fra at et snes årskull som har fått mangelfull undervisning, må oppdateres.

Han visste det ikke, men han var i en solid intellektuell og internasjonal tradisjon: Den tilsvarende tankegangen er innkapslet i et klassisk russisk ordtak som lyder: ”Det er blank løgn - og dessuten er det lenge siden.” Og på engelsk har man varianten ”We didn't do it, and we promise never to do it again.” (Vi gjorde det ikke, og vi lover at vi aldri skal gjøre det mer.)

Men jeg sa at det kanskje var ganske alvorlig. For her forelå den situasjon at en rettssak hadde fått et fullstendig galt utfall på grunn av en medisinsk sakkyndig erklæring som ikke var faglig holdbar, og dommen var blitt stående. Hvis han fremdeles mente at slike dommer og slike sakkyndige erklæringer kunne få det til å gå kaldt nedover ryggen på ham, burde han kanskje foreta seg noe.

Vi ble enige om at tiden var inne for et nytt diskusjonsmøte på Rikshospitalet. Det ble berammet til begynnelsen av høstsemestret - 23. august 1995.