Kapittel 7: 1990: DET STORE AUDITORIUM

Men om Mørk ikke visste hva han skulle gjøre, visste en av de innklagede det. Han skrev en artikkel i Aftenposten hvor han i pakt med sin adferd ikke nedlot seg til å nevne noe navn, men antydet at det kanskje var noen som hadde registrert kritikk i massemediene over standarden på den medisinske undervisning og over behandlingen av skjoldbruskkjertellidelser. Slik kritikk var det ikke noe som helst grunnlag for. Tvert i mot ble det nå foretatt langt flere prøver enn før med sikte på å stille den riktige diagnose. Og muligheten for å gjøre det var forbedret på imponerende og betryggende vis. Hva gjaldt de syke som hadde forskjellige diffuse klager og mente de skyldtes svikt i skjoldbruskkjertelen, avslørte prøveresultatene ofte at det slett ikke var det som feilte dem, og det var da ”legens første plikt å skåne disse pasientene for thyroksin”.

Jeg skrev et tilsvar hvor jeg sa at det var jo noen av oss forbrukere av medisinske tjenester som i vår naivitet hadde ment at legens første plikt var å hjelpe folk, men at det var såre greit å bli revet ut av sine villfarelser. En annen lege uttalte seg skråsikkert om ”denne relativt sjeldne sykdom”- hypothyreose. Ham skulle jeg møte bare noen dager senere under andre omstendigheter.

Jeg hadde også levert en kopi av klagen til daværende dekanus ved Det medisinske fakultet, professor Erik Thorsby. Han mottok meg meget vennlig, hørte på meg, og behandlet saken meget raskt: Han henvendte seg til medisinske fakulteter i Sverige og Danmark og spurte om hvordan man der underviste om skjoldbruskkjertelsykdommer. I løpet av kort tid hadde han det svar at det var som i Norge. Og da var jo alt i orden. (Vi kommer tilbake til denne ”orden” i siste kapittel.)

Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo arrangerte nå et orienteringsmøte for å forsikre studentene om at standarden på undervisningen lå på det høyest tenkelige nivå, tross endel Legmannspåstander i pressen. Det fant studentene selvsagt betryggende, men de var nå blitt så pass interessert i problemstillingen at de inviterte meg til debatt. Den ble avviklet 3. oktober 1990 i Rikshospitalets store auditorium. Jeg var kommet til Oslo samme dag fra Washington og tenkte at dette ikke kom til å gå særlig bra – virkningen av tidsforskjellen kan slå hardt etter en bortimot søvnløs natt over Atlanterhavet. Men jeg troppet nå opp, ble vennlig mottatt av arrangørene, og geleidet inn i et auditorium som var så pakkfullt at mange måtte stå. Jeg dro kjensel på en rekke medisinere, mange av dem pensjonister.

Med ansiktet mot forsamlingen satt jeg sammen med seks andre. Fem av dem var leger og/eller professorer i medisin, og så var det en kvinnelig advokat som hadde erstatningssaker for feilbehandling som spesialfelt. Jeg følte meg nokså liten.

Men jeg hadde av ren slump fått en taktisk fordel rett i fanget: Datoen. Og da jeg fikk ordet, innledet jeg slik:

- Når jeg sier jeg er glad over å være her, er det mer enn en frase, for jeg er her som deltager i en diskusjon hvor det er tillatt å stille spørsmål. Det er annen gang jeg er i dette auditoriet. Første gang, for bare fire år siden, fikk jeg komme mot et løfte om at jeg ikke måtte gjøre det. De av dere som mener at jeg ikke har særlig store medisinske kunnskaper, har rett. Det er ikke mitt fagområde. Men jeg har et slags spesialfelt jeg også, jeg har i tredve år syslet med politiske systemer hvor det er, eller rettere sagt var, forbud mot å stille spørsmål, og hvor det var sanksjoner mot dem som spurte. Kommunismen er et slikt system. Og akkurat i dag, 3. oktober 1990, havner en stat hvor det ikke var lov å stille spørsmål, på historiens skraphaug. DDR avvikles og dør, og det er fest i Berlin i kveld. DDR inkarnerte og representerte et system, en tankegang, som forbød spørsmål, ja, bygde en mur mot dem. Ethvert slikt system mister evnen til å utvikle seg, det forstenes og forvitrer og faller i grus. Slik vil det også uavvendelig gå med Medisinsk fakultet her i Oslo hvis dere ikke innfører en helt annen ordning og tillater at det blir stilt spørsmål.

Jeg tok den lengste kunstpausen jeg noen gang har bevilget meg, og regnet med at det ville gå nedover bakke etter dette.

Det gjorde det vel også, men det var nå et par professorer som støttet meg, særlig når det gjaldt mine tanker om behovet for å være åpen for nye teorier og for fremskritt. Så kom det en gavepakke fra en av deltagerne, som gjentok, slik han hadde gjort i et intervju med Aftenposten to uker tidligere, at dette var en sjelden sykdom, og – underforstått – at det ikke var noe å mase med.

Den var jeg forberedt på, så jeg ba om replikk og sa: -Det er faktisk galt. Den er ikke sjelden, og dette er ett av de punkter hvor det i en årrekke er blitt gitt systematisk feilundervisning her på fakultetet. Jeg har forberedt en konvolutt med kopier av et lite dusin fagartikler fra medisinske tidsskrifter som viser at det ikke er slik som doktoren sier, og jeg ber om at denne konvolutten blir sendt til ham med det samme. Det er ikke mer enn hundre sider.

Ikke bare kalenderen, men også bordplasseringen var på min side den kvelden. Jeg satt ytterst til venstre, han satt ytterst til høyre. Den store, hvite konvolutten gikk gjennom seks par hender, langsomt, som i sakte kino, langs det lange kateteret, tvers over auditoriets kortvegg, og hele forsamlingen fulgte den som en uendelig langdryg, men målrettet tennisball. Mottageren rakk å bli godt rød om ørene før den havnet hos ham - og han grep den som om den var noe katten hadde dratt inn fra øsregnet.

Studentene inviterte på et glass øl etterpå, og da ble det virkelig diskusjon. Oslo-oppholdet ble kort, men jeg var strålende fornøyd, også fordi jeg snakket på et par lunsjmøter på sykehus, og jeg følte meg som en sann folkeopplysningsmann.

I desember 1990 var jeg igjen i Oslo, igjen for å snakke på et par sykehus, men mest interessant av alt: Jeg ble bedt om å komme på stiftelsesmøte i Norsk Hypothyreoseforening. Det var en rekke kvinner - og en håndfull menn - som hadde funnet ut at det var et navn på det som feilte dem, de kunne få en diagnose, og de ville slutte seg sammen for å skaffe og spre opplysning. Blant dem som kom, var også professor Egil Haug fra Aker sykehus, en lege jeg ofte har vært uenig med, men som aksepterer at spørsmål kan stilles og problemer diskuteres.

1991

Klagesaken til Legeforeningens etiske råd mot den ene av de tre professorene ble i første instans behandlet på mønstergyldig vis, med tilsvar fra den innklagede og kommentar til tilsvaret igjen i to omganger. Deretter ble jeg innkalt til møte med den innklagede og sluttbehandling i Etisk råd i Legeforeningens hovedkvarter, den gang på Lysaker, 5. mars 1991. Da var det ikke mulig for meg å møte; det var krig mot Saddam Hussein i januar-februar 1991 og følgelig mer enn nok å holde på med for en Washington-korrespondent. Jeg syntes heller ikke jeg kunne trekke større veksler enn jeg allerede hadde gjort på arbeidsgiveren. Så jeg sa at de fikk sluttbehandle saken i mitt fravær. Jeg regnet sjansen for å få medhold som svært liten. Det tok jeg med ro. Hovedpoenget med klagen var at denne professorens adferd overfor enkelte pasienter var så klanderverdig at han burde endre den. Å få en sak i Etisk råd er ubehagelig - og et skudd for baugen. Hvis det alene fikk ham til å oppføre seg litt mer anstendig, ville jeg ha oppnådd det jeg var ute etter. Og fortsatte han som hittil, kunne det umulig gå særlig lang tid før neste klage kom, og den ville bli mer vrien for ham. Jeg ville i siste instans vinne også om jeg skulle tape.

Klagen ble avvist, og han fikk kjennelse for at hans opptreden og adferd var lytefri. Jeg slo meg til ro med det - men oppdaget så at en lege som hadde vært utsatt for et meget grovt utfall fra hans side, ikke var blitt kontaktet av Etisk råd. Denne legen hadde jeg oppgitt som en som kunne utdype klagen. Han var villig til det – ingen selvsagt ting slik kollegialiteten er blant medisinere.

Jeg lot det gå tre-fire år før jeg tok kontakt med rådets formann, en professor i Tromsø. Han husket saken, og jeg forsikret ham om at jeg ikke aktet å anke eller be om ny behandling, og at det også var av den grunn jeg ikke hadde henvendt meg til ham. Men jeg hadde altså undret meg litt over at rådet ikke hadde satt seg i forbindelse med denne legen. -Nei, sa formannen, vi gjorde ikke det, for Etisk råd er jo ikke noe etterforskningsorgan.

Jeg sa at jeg var klar over det, men her var det ikke snakk om å drive etterforskning, bare om å ta en telefon. Men siden nå saken var brakt på bane - var rådets formann interessert i å høre hva denne legen ville ha fortalt rådet?

Det var han, selv så lang tid senere.

Jeg fortalte så at denne legen var blitt oppsøkt av en pasient, en godt voksen dame, som var blitt kastet ut av professoren, med beskjed om at det ikke feilte henne noe annet enn innbilning. Legen, som hadde kjent professoren helt fra studietiden, så med en gang at pasienten var sterkt nedbrutt, både over et stort antall plager og av professorens adferd, og at hun med overveiende sannsynlighet led av en alvorlig hyperthyreose, det motsatte av hypothyreose, med klare ytre symptomer. Prøvene bekreftet diagnosen, og han satte i gang behandling før han overlot henne til en av hennes slektninger, som var nesten ferdig utdannet medisiner. Men han syntes tilfellet var så hårreisende at han ringte professoren for å fortelle ham at dette var en sak som han ikke hadde håndtert særlig bra, hverken
psykologisk eller faglig.

-Og da, fortalte han meg, ble jeg skjelt ut grovere enn noen gang. Jeg synes ikke sånt kan passere, hverken overfor pasienter eller kolleger.

Det kom nå en kort replikk fra formannen i etisk råd:

- Åj! sa han.

- Ja, sa jeg, kanskje bør dere vurdere å ta den telefonen neste gang. Men her har dere foretatt en granskning og en saksbehandling hvor hensikten var å finne ut minst mulig - og det klarte dere også. Det har ført til at jeg har en behersket respekt for Legeforeningens etiske råd, tilføyde jeg.

Formannen sa at han forsto det. Og han ville vurdere en endret saksbehandling.

Den andre delen av klagen, som gjaldt det faglige innholdet i Undervisningen, og som ikke hadde noe med medisinsk etikk å gjøre, fikk en rent parodisk sluttbehandling etter at helsedirektør Mork aldri klarte å finne ut hvor, og av hvem, den skulle behandles. De eneste instanser som vurderte den, var de tre som var innklaget. De kom - sikkert etter grundig og samvittighetsfull vurdering - til det resultat at deres egen undervisning var fullt ut holdbar. Dette var en saksbehandling etter Morks hjerte.

Nå, våren 1991, lot det til at vi omsider var kommet dit den ene av de tre mente vi var allerede i 1986: Causa finita - saken avsluttet.

Men så blandet supermaktene seg inn.