Kapittel 6: 1990: EN UVERDIG HANDLING

Oppholdet i Øst-Europa våren 1990 hadde vært en politisk og journalistisk storopplevelse. På skalaen for betydningsfulle pedagogiske dannelsesreiser har jeg vanskelig for å vurdere nytten, og for så vidt også underholdningsverdien, av den erfaring som Helsedirektoratet og helsedirektør Torbjørn Mork nå skulle gi meg.

For å bryte kronologien, er det formålstjenlig å se på den konklusjon konsitutert helsedirektør Petter Øgar kom til våren 2000, da han skulle vurdere den fremgangsmåte Statens helsetilsyn – Helsedirektoratet hadde fått nytt navn – briljerte med da den såkalte dødshjelpsaken i Bærum ble behandlet: ”Uryddig og til dels lovstridig saksbehandling og manglende evne til å forstå alvoret i saken.”

Det er en omstridt formulering, og den ble imøtegått av helsedirektør Anne Alvik. Men dette var adjektiver som hadde streifet meg nesten ti år tidligere, da det daværende Helsedirektoratet skulle behandle min klage på tre forelesere ved Oslo Universitets medisinske fakultet. Det kan virke som det tar tid å forandre ting i helsevesenet. Saksbehandlingen var så egenartet, for ikke å bruke sterkere uttrykk, at jeg skrev et brev til Sosialdepartementet for å be om at Helsedirektoratet og dets arbeidsmetoder ble gransket. Anmodningen ble ikke tatt til følge og heller ikke realitetsbehandlet.

Lørdag 15. september 1990 publiserte A-Magasinet, Aftenpostens ukemagasin, min artikkel ”Spesialister på villspor”. Her rekapitulerte jeg noe av det som var skjedd siden jeg første gang gikk ut i 1986. Men jeg holdt fremdeles mange detaljer tilbake, først og fremst fordi jeg ikke ville avsløre at utgangspunktet lå i min egen familie.

Samtidig postla jeg klagen på de tre foreleserne, alle dr. med. og to av dem med full professorstatus, til Helsedirektoratet ved helsedirektør Mork. Tilleggsklagen på den ene av dem, for arroganse og bøllete adferd, ble sendt til Legeforeningens etiske råd. I pakt med min forsikring om at jeg vet ett og annet om hvordan mediene fungerer, hadde jeg ikke akkurat gjort noe for å holde saken hemmelig, og fredag kveld, 14. september, var det innslag både i Dagsnytt 18 i NRK og i Dagsrevyen, hvor jeg medvirket. Jeg var i Norge igjen noen dager fordi hele utenriksredaksjonen skulle drøfte omorganisering av redaksjonen med sjefredaktør Norland.

Neste dag kom to overraskelser. Fra en overlege som jeg ikke kjente, kom en telefon. Han ville takke meg for at jeg hadde innklaget den mest bøllete professoren for det etiske råd på grunn av hans arroganse. Det skulle ha vært gjort for tredve år siden, men ingen av oss har orket tanken på en kamp mot ham, sa han. Jeg svarte at det hadde jeg stor forståelse for, etter mine egne erfaringer med ham. Hva har han så gjort deg? spurte jeg, i håp om at han kanskje ville tiltre klagen. Jeg hadde jo følt meg litt alene, men sa ikke noe om det.

-Meg har han ikke gjort noe galt, svarte han. Snarere det motsatte. Han var opponent da jeg tok doktorgraden for noen år siden. Disputasen gikk greit. Men på doktormiddagen holdt han en avskyelig tale hvor han delte inn menneskeheten i tre grupper:

For det første, og nederst, almuen, så medisinerne, og øverst de medisinere som tar doktorgraden. Den siste gruppen var uendelig høyt hevet over de to andre. Det var så motbydelig at jeg holdt på å kaste opp min egen doktormiddag!

Den neste overraskelsen kom i programposten Ukeslutt lørdag 15. september, i en diskusjon mellom helsedirektør Mork og Gro Hillestad Thune, som da var generalsekretær i Norsk Pasientforening. Hun hadde på mange punkter og gjennom lang tid vært en god og tålmodig støtte, og mange av de personer som etter alt å dømme led av skjoldbruskkjertelplager, hadde jeg henvist til foreningen når de kontaktet meg, enten pr. brev eller pr. telefon.

Mork hadde svært kritiske synspunkter på artikkelen i A-Magasinet og hevdet med stor styrke at den skjøt langt over målet, at norske leger var fullt på høyde med sine utenlandske kolleger, også når det gjaldt behandling av skjoldbruskkjertelplager, at de selvfølgelig sørget for å holde seg oppdatert og at mine innvendinger ikke kunne tas alvorlig. Gro Hillestad Thune reiste spørsmålet om kontrollordningen, om den var betryggende og om det ikke var en situasjon som lignet på den berømte med bukken og havresekken. Også dette avviste han meget bryskt. Det slo meg at det her brygget opp til en litt ukonvensjonell saksbehandling. Jeg lot det gå et par timer, og så ringte jeg hjem til Mork for å spørre ham om han mente det var korrekt av ham å ta offentlig stilling til en sak som han og hans direktorat hadde ansvaret for å granske, men som han nå hadde uttalt seg helt kategorisk og avvisende om i NRK uten å ha sett, langt mindre satt seg inn i, hva saken gikk ut på.

Det så han overhodet ikke som noe problem, og han hevdet med at jeg hadde opptrådt ”uverdig” ved å antyde at norske leger ikke holdt seg informert og underviste galt. Han reagerte spesielt på uttrykket ”kunnskapsvegring”. Jeg repliserte at jeg syntes det var ganske uverdig av en etatsjef å gå ut i radioen med en konklusjon i en klagesak som han ennå ikke hadde lest, og som nettopp han ifølge norsk lov og sin egen tjenesteinstruks var pålagt å behandle. -Hvor stor tror du muligheten er for at en av dine saksbehandlere nå vil si at det er grunnlag for en irettesettelse, eller kanskje enda strengere tiltak overfor dem som er innklaget, og dermed gi sjefen sin, altså Helsedirektøren, en like klar irettesettelse, selv om den da blir indirekte? spurte jeg.

Denne problemstillingen avviste han som ikke eksisterende - klagen skulle nok bli behandlet når han fikk den, i den utstrekning det da var grunn til å befatte seg med den i det hele tatt. Jeg anbefalte ham å gå seg en tur med hunden - han uttalte stadig i intervjuer at han tenkte så godt når han luftet bikkja - og fundere litt over forskjellen på korrekt og ukorrekt
saksbehandling.

Torbjørn Mork døde i 1992, vel to år senere, og kan ikke forsvare seg nå, men det er ingen overdrivelse å hevde at han forsvarte seg ganske grundig da. Det hadde han også gjort i bilen fra NRK ned til Bygdøy Alle, hvor han kjørte som Gro Hillestad Thunes passasjer. Hun hadde jo sett en god del av klagesakene fra feilbehandlede pasienter og hadde forsøkt å fortelle ham at dette var noe han burde ta alvorlig. Følgelig, slik hun fortalte meg senere, hadde hun gitt ham ordentlig inn for hans opptreden. Han hadde vært ganske opphisset, først og fremst over meg, men også på grunn av henne - og han var totalt uvillig til å vurdere den teoretiske mulighet at en legmann kunne ha noe som helst grunnlag for å klage på en norsk medisiner, enn si på et par-tre professorer.

1991

Men det skulle bli villere. Da vi kom til mars 1991, seks måneder senere, hadde han ennå ikke klart å finne en instans som kunne behandle klagen. Av en eller annen grunn mente han at Helsedirektoratet ikke skulle gjøre det - til tross for at Pasientforeningen minnet ham om tilsynsfunksjonen. Han sendte klagen til Sosialdepartementet (det var ikke noe Helsedepartement den gangen) som sendte den tilbake. Den gikk til og med til Universitetets akademiske kollegium, som forståelig nok ikke følte seg kompetent til å vurdere et medisinsk problem. Jeg hadde litt korrespondanse med ham, og hans brev, på Helsedirektoratets papir, var så vidt oppsiktsvekkende at jeg fant det riktig å orientere den nye sosialminister. Tove Veierød hadde overtatt etter Wenche Frogn Sellæg, og etter mine opplevelser betraktet jeg ikke det som noe tilbakeskritt. I noen måneder hadde statsråd Veierød, helsedirektør Mork og jeg en slags trekantkorrespondanse som ble ganske munter, spesielt da Mork begynte å gi statsråden informasjon som ikke stemte.

Jeg skjønte at det ville gå prestisje i saken dersom jeg avslørte ham, så jeg fremholdt at helsedirektøren beklageligvis og sikkert uforvarende var kommet i skade for å gi statsråden en feilaktig opplysning, som han burde korrigere. Dette gjaldt fem personer som alle mente de var feilbehandlet, og som støttet min klage. Opplysninger om dem var vedlagt klagen. Han benektet overfor statsråden at noen slike forelå, enda de var nevnt i selve saksdokumentet.

I et brev fra Helsedirektoratet 23. juni 1992 finnes følgende formulering, og noe tilsvarende hadde jeg ikke lest i et offisielt dokument siden jeg forlot Sovjetunionen i 1971:

”Direktoratet viser til vårt skriv datert 2. januar d.å. hvor vi opplyser om at vi ikke kan se å ha mottatt en liste over navngitte personer med nevnte sykdom. I ettertid kan det synes som om direktoratet hadde mottatt listen, men at denne ble oversendt Rikshospitalet i forbindelse med innhenting av sakkyndig uttalelse og at den senere ikke ble returnert.”

Direktoratet hadde så menn mottatt listen, den var vedlagt klagen, og i klagen var det henvist til den. I ettertid - knapt åtte år senere - fikk altså direktoratets etterfølger, helsetilsynet - høre av sin nye, konstituerte sjef at det hadde gjort seg skyldig i uryddig og lovstridig saksbehandling. Det var en kjennelse som ikke overrasket meg, men det hadde jo tatt tid, og det gjaldt en annen sak, men så klart samme type praksis.

I juni 1992 foretok jeg meg ikke noe mer, selv om det var fristende å henge ham ut og avsløre denne talentløse finurlighet. På dette stadium falt Tove Veierøds uttalelse - dessverre ikke offentlig - at landet kan ikke ha en helsedirektør som feilinformerer statsråden. Dette var en av årsakene til at hun forsøkte å få ham avsatt. Det kunne bare gjøres ved en omorganisering, noe hun ikke lyktes med, og det endte med at det ble hun som forlot regjeringen. Omorganiseringen ble først gjennomført etter Morks død.

Morks håndtering av saken var så spesiell, for ikke å bruke sterkere uttrykk, at jeg begynte å vurdere dens pedagogiske nytteverdi. Jeg ville ikke at disse papirene skulle havne i et arkiv som ville bli sanert ganske snart, jeg ville ha dem oppbevart og vurdert med sikte på at noe kunne læres. Og hvem i Norge kunne ha interesse av å se hvordan en maktperson opptrer og hva slags offisielle brev han får seg til å skrive når noen trår ham litt for nær? Tankene gikk i retning av maktutredninger, og jeg tenkte at en maktanalytisk anlagt sosiolog ved navn Gudmund Hernes, den gang akademiker, kunne ha interesse av slikt. Jeg kontaktet ham, og han sa seg svært interessert. Så kopier av trekantkorrespondansen havnet også hos ham - en investering som kastet litt av seg da Hernes ble helseminister og i sin startkapital hadde litt detaljkunnskap om behandlingsmetoder for klagesaker i Helsedirektoratet, senere Helsetilsynet.

I ettertid, for å låne direktoratets uttrykk, står det fast for meg at jeg i mine førti år som pressemann ikke kan huske å ha opplevd noe mer eiendommelig enn Morks håndtering av denne saken.