Kapittel 1:
TEKNOLOGIENS UROKKELIGE PÅLITELIGHET OG DEN MENNESKELIGE FAKTOR

1960-tallet var de teknologiske triumfers tiår. Det begynte med Jurij Gagarins romferd i 1961, og det gikk ut med Neil Armstrongs første skritt på Månens overflate, i direkte fjernsynsoverføring, i juli 1969. (Da hadde Gagarin vært død i halvannet år, offer for en flyulykke, og fire romfarere, en sovjetisk og tre amerikanske, hadde mistet livet på grunn av teknologisk svikt.)

To andre begivenheter falt i tid sammen med disse høydepunkter, og de kunne ha tjent som en påminnelse om at høyteknologiens pålitelighet og perfeksjonisme kan overskygges av den menneskelige faktor, spesielt når den menneskelige dømmekraft svikter. Samtidig med at Gagarin tok sin æresrunde rundt Jorden 12. april 1961, satt ledelsen i CIA og staben i Det hvite hus og finpusset planene for invasjonen i Grisebukten på Cuba. Koordineringen lå under justisministeren, Robert Kennedy. Invasjonen kom mindre enn en uke senere. Den ble riktig mislykket, og president John F. Kennedy, som ennå ikke hadde vært hundre dager i Det hvite hus, bet tennene sammen og tok på seg skylden for fadesen.

Kennedy-familien fremskaffet samme type påminnelse da triumfmeldingene fra Månen innfant seg åtte år senere: Den avdøde presidentens siste gjenlevende bror, Edward, var på fest den helgen og kjørte utfor en bro på den lille øya Chappaquiddick. En ung kvinne som var passasjer i bilen, omkom, og senatoren ventet til neste morgen med å avgi rapport om ulykken. Det kom til å påvirke hans politiske karriere, selv om han, over tredve år senere, fremdeles satt i Senatet og var blitt en elder statesman.

Det var farlig å lande på Månen, men ikke så farlig som å dra på biltur en sommernatt i Massachusetts.

I Aftenposten hadde også teknologien gjort sitt inntog. Vår bedriftslege, en hedersmann med lang og svært dramatisk livserfaring, ikke minst fra krigsårene, hadde fått en elektrokardiograf på sitt kontor. På den tid - vi er nå kommet til 1964 - var det en av medisinens uomtvistelige sannheter at alle individer av hankjønn var i risikogruppen for hjertesvikt, og alle mannlige medarbeidere, uansett alder, ble innkalt til undersøkelse. Det viste seg, til alles forbløffelse og bekymring, at innpå halvparten hadde til dels alvorlige hjertelidelser. Følgelig fikk de en vennlig, men myndig formaning fra legen om å legge om livsstilen, matvanene og ikke minst røkevanene.

Det er en av mine antagelser - og iakttagelser - at hypokonderforeningen rekrutterer meget sterkt fra pressekretser, og det spredte seg straks en pessimistisk stemning i redaksjonen. Noen av oss begynte å lure da en kollega som var nesten to meter høy og veide ca. 120 kilo, foruten hjerteadvarsler også fikk høre at han led av muskelsvinn. (Det kan kraftige personer gjøre like mye som andre, men det ble umiddelbart noe komisk over diagnosen.) Verst var det for en av mine jevnaldrende, som fikk høre at han, som 24-årig, hadde et hjerte som var så til de grader elendig at det var nærmest naturstridig når han fremdeles var ovan torva. Det kunne imidlertid ikke vare, og han fikk sterke formaninger om ikke å utsette seg for fysiske anstrengelser i noen som helst form. Dette ble han rimeligvis litt nedtrykt over, og fikk stammet frem at han hadde tenkt å gifte seg om tre uker.

Til dette ryggesløse utsagn svarte legen at det måtte han ikke finne på, det ville bare bli tragedie og ulykke, og det ganske kvikt. Han ble enda mer nedtrykt, noe som hans far la merke til da han kom hjem - formodentlig i drosje. Da faren fikk høre de begredelige medisinske nyheter, sa han at dette umulig kunne stemme. Gutten følte seg jo frisk - i hvert fall hadde han gjort det inntil for en times tid siden - og det var overhodet ingen forekomst av hjertelidelser i familien. Han sendte sin sønn til en spesialist, som fant at ”hjartat, det var gott”, og bryllupet kunne stå som planlagt.

Nå ble bedriftslegens materiale gått etter i sømmene, ikke minst fordi et par andre kolleger, medbringende nesten like dystre diagnoser, for ikke å snakke om prognoser, var blitt sendt direkte til Ullevål sykehus for øyeblikkelig undersøkelse. Der hadde man ikke funnet noe. Intet var i veien, kanskje bortsett fra humøret.

Men i materialet fant man en interessant feilkilde. Det viste seg at de som hadde fått en lite oppmuntrende diagnose, alle var blitt undersøkt på et tidspunkt da Aftenpostens digre berte av en rotasjonspresse dundret og gikk. Den sto da i den store pressehallen ut mot Akersgata, og vibrasjonene forplantet seg til bygningen og all dens innmat, inkludert legens følsomme elektrokardiograf, slik at de havnet på kardiogrammene, til alminnelig svekkelse av helsetilstanden i redaksjonen.

Da denne korrelasjonen var oppdaget, og ble kjent, spredte det seg straks en mer optimistisk stemning i huset. Men fremdeles var respekten for autoriteter så solid at ingen spurte legen hvorfor han ikke hadde forhørt seg hos dette overraskende store antall hjertelidende pasienter i absolutt arbeidsfør stand og alder om de hadde merket noe unormalt eller hadde hatt noen plager. Jeg tror han ville ha svart at han da ville ha fått subjektive og følgelig verdiløse svar. Mens målingsverdiene og kardiogrammene var – objektive.

Selv slapp jeg billig. Jeg var på det tidspunkt stasjonert ved Aftenpostens kontor i London, en interessant by hvor jeg benyttet oppholdet til å inngå ekteskap - uten å spørre andre enn min tilkommende, og helt uten forutgående hjerteundersøkelse. Unge, giftelystne mennesker er jo så uansvarlige.

En av mine bekjente hadde på dette tidspunkt lagt en medisinsk opplevelse av en annen karakter bak seg. Han hadde studert medisin ved Oslo Universitet i over to dager, og fortalte meg siden: - Det var jo en ære å bli opptatt på medisinstudiet. Men da den tredje dagen fortsatte med velkomstforelesninger som ikke inneholdt annet enn lovsanger over studentenes høye intellekt, som passet til det krevende studium som de ytterst begavede professorer nå skulle føre oss inn i, følge oss gjennom og dermed gjøre oss til mennesker av et helt annet kaliber og på et helt annet nivå enn den gemene hop der ute på gaten, orket jeg ikke mer. Det var så arrogant at jeg holdt på å spy. Så jeg gikk min vei.

Han er i dag en av våre mer kjente jurister. Noen av dem som ble sittende, og som åpenbart syntes at det de fikk høre, lød både nøkternt, rimelig og fornuftig, og ikke kvalmende, dukker opp senere i denne boken.

De minst reflekterte av dem ble de troende. De trodde på målingene, på verdiene, på tabellene og på teknologien. Og i sin grenseløse glede over teknologiens landevinninger la de aldri merke til at ekspertvurderinger ikke alltid er til å stole på; hendelser i grisebukter og på lumske, rekkverksløse broer der ute i livets kompliserte nattemørke, der hvor almuen ferdes, og hvor man må bruke noe så uvitenskapelig som skjønn, kunne velte deres faglig velbegrunnede oppfatninger.

Nesten 25 år senere, i siste halvdel av 1980-årene, satt en kvinne i slutten av 40-årene på kontoret hos en ledende norsk medisiner. Han hadde fått resultatet av noen prøver, og de viste flere ting - viktigst var at hun nå, slik man kunne vente etter datoen på fødselsattesten, var i klimakteriet og derfor ikke lenger menstruerte. "Men jeg har menstruasjon nå", sa hun, og den er så kraftig at det er så vidt jeg tør bli sittende i stolen din.

"Det kunne ikke stemme", forklarte han henne. "Prøveresultatene viste at hun ikke lenger produserte østrogen, og da var det opplagt at menstruasjonen hadde opphørt."

Hun fortalte meg historien senere, og jeg spurte hvorfor hun ikke tok bindet og klasket det i skrivebordet hans. Hun rødmet litt og sa: - "Jeg tenkte faktisk på det. Men du vet, man gjør ikke slikt".

Senere fortalte medisineren henne at hun var et interessant tilfelle, og at han foreleste om henne. Jeg hadde ikke inntrykk at hun følte seg beæret eller beroliget.