Hei igjen Thomas.

Jeg forstår din fortvilelse. Jeg forstår din frustrasjon. Jeg forstår din ensomhet i et samliv. Jeg forstår dine ønsker om å leve, ikke bare eksistere. Jeg forstår alt du skriver og formidler.

Jeg fikk sykdommen høyt stoffskifte diagnostisert for 7 år siden og har vært igjennom ekstremt mye siden den gang. Jeg ble forlatt av min samboer som ikke taklet sykdom, litt slik som du beskriver din egen kone. Jeg var innlagt på sykehus i mer enn 1 år i strekk, kort sagt holdt denne driten på å ta livet av meg. Jeg måtte overgi mitt eget barn for en tid. Kort sagt mistet jeg absolutt ALT. Derfor kjenner jeg meg igjen i alt du skriver. Jeg gråt mine modige tårer, mens jeg så andre leve. Og jeg var helt helt alene. Så begynte kampen om å finne svar. Jeg har ikke funnet dem enda, men tro meg jeg lette og jeg lette. Det fyllte mine dager. Leger her, leger der, undersøkelser på undersøkelser. Internett opptok nesten all min tid, jeg ville ha svar. Jeg var 100% sikker på at noe ble oversett. Jeg har sluttet og lete nå Thomas, jeg har en kronisk sykdom. Den kommer aldri til å forsvinne. Men livet mitt har jeg, hva det skal bringe meg videre er for meg like ukjent som for alle andre om vandrer rundt meg.

I dag har jeg ny samboer som jeg traff etter at sykdommen rammet meg, så han har levd med dette fra dag 1. Han kjenner faktisk ikke den friske meg. Han kjenner ei som har noe bedre dager enn de som er helt for j'. Livet minner meg litt om den gangen jeg eide en WV "boble". Den hadde et varmeapparat hvor jeg kunne velge mellom kaldt og j' kaldt Eneste forskjellen er at da kunne jeg velge, jeg kan ikke det pr i dag. Jeg råder ikke over denne sykdommen og det er som å bære på en livslang sorg. Jeg kan imidlertid velge hvordan jeg skal bruke de mindre j' dagene. De er som du sier ikke dager jeg finner optimale - for jeg vil så myyyye mer. Men det er ikke mulig akkurat nå, som deg er jeg satt på pause. Nå er det imidlertid gått så lang tid at jeg har forsont meg med og kanskje til og med litt mer enn forsont meg med at gode dager ikke blir som gamle, gode dager. Livet går ikke bakover, det går fremover. Og hver ny dag har et nytt innhold. Jeg aner ikke hvilket, men det vet faktisk ikke de som er friske heller.

En tur for meg på en god dag, hånd i hånd med min kjære ( i går i 30 cm nysnø) hvor vi stupte kråke og laget engler betyr minst like mye som en reise til Bali, den betyr faktisk mer. Fordi den muligheten har vært frarøvet meg i åresvis. Den delen av livet var borte i lang, lang tid. Jeg kunne faktisk ikke gå når jeg var som sykest. Derfor blir disse små, små tingene kjærkomne gaver som faktisk gjør meg mer lykkelig enn jeg var før jeg ble syk. Merkelig.....Jeg så snøen som hadde lagt seg som et teppe over hele verden, min lille verden. Jeg trakk frisk luft i lungene, jeg gikk meg varm og god og etter at jeg kom hjem hadde jeg "friske" røde roser i kinna mine. Og jeg smilte Thomas.... Så kan man spørre seg er disse opplevelsene nok? Nei, de er ikke det. Men det er disse opplevelsene jeg har, det er disse opplevelsene som skiller seg fra all elendighet på andre dager. Med andre ord dette er mine dager med lykkefølelse. Og det er det som tar meg videre. Det er de som gjør at jeg ikke gir opp. Jeg vil nemlig ha flere slike dager, fyllt med samme følelse - men flere, flere, flere. Så jeg kan sanse mer, erobre mer, leve mer.

Jeg vet at du vil få bedre dager, men du er ikke mottakelig for å tro det akkurat nå. Jeg vet det....Jeg har vært der. Men Thomas du kan fortsatt gå, bruk den muligheten. Ta dine modige skritt, forsøk å fylle selv dårlige dager med litt innhold som kan gi deg en følelse av mer enn eksistens. Jeg vet ikke hvor du kan finne svar, det virker som om du fylles av flere og flere spørsmål. Slik var det for meg også. Kanskje svaret ligger i at tiden vil hjelpe deg, slik den har gjort for meg. Du er mitt i det tøffeste tøffe og jeg vet at det er vanskelig å forsone seg med en slik situasjon. Men alternativer finnes ikke. Man kan fortvile, gråte, rope ut sin vrede, være liten og redd. Det er en prosess og jeg tror den er relativt lik hos de som rammes av noe som frarøver dem sitt vante.

Jeg vet ikke hva mer jeg kan si deg, fortelle deg, gi deg. Det er ensomt Thomas, det du nå opplever. En ensom kamp. Jeg føler virkelig med deg og håper som sagt at din fremtid vil innebære langt flere gode dager fyllt av helt andre ting enn det de fylles av akkurat nå.

Vel, det ble personlig dette her og hører sikkert ikke hjemme her, men nå trykker jeg på submit-knappen, så får andre synes hva de vil om nettopp det ;)