Vet ikke helt hva jeg skal si når jeg kikker på meg selv. Jeg har jo blitt eldre da.. Ansiktet har vært stivt, men har blitt bedre. Har ikke fått kommentarer på at jeg har forandret meg. Kanskje de er høflige og vil ikke såre meg?

Mimikk? Jeg har en kompis som har en så ubegripelig morsom humor at jeg hyler av latter stadig vekk. Så jeg får trimmet ansiktsmusklene. Han er ikke norsk, så det blir stadig vekk misforståelser - derfor så ustyrtelig morsomt til tider. Når jeg tenker meg om så kanskje jeg "overreagerer". Merkelig hvordan jeg uttrykker følelsene mine. Jeg gråter aldri. Men gråter nok mye innvendig. Og når jeg ler så renner sminken. Der er liksom ikke noe mellom.

Jeg sminker meg så jeg kompenserer kanskje noe her. Med å se trist ut mener jeg. Tror ingen vil sette den merkelappen på meg nei.

Men kroppen!! Fy søren som jeg ser ut uten klær. Med riktige klær og høye hæler er det ingen som aner hva som er under. Brøddeigmage og Rembrandtfolder på ryggen (har skrevet det før). Det er ikke til å holde ut. Jeg har vært forfengelig og trimmet i alle år, født bare 1 barn så jeg skylder denne forandringen på hypothyreosen ja :evil:

Men så er det dette da med at det nok er et luksusproblem egentlig. Vet jo det når jeg reflekterer. Det er jo bare å se Dagsrevyen så vet man jo at man har det rimelig bra uansett da. Men det trøster liksom ikke.

Baremei - har du det ikke bra med Armour??