Hei Thomas

Jeg har ikke fulgt historien din, men ville gjerne svare for det.

Jeg tror på teorien, litt av gangen. Selv sliter jeg voldsomt med utmattelse og smerter. Min måte å komme meg "opp" er å ha trenings apperater hjemme. Når jeg ikke makter å gå ut, trener jeg i 5 minutter av gangen hjemme. Jeg har det minuset, at om jeg ikke passer meg og trener for hardt og tar ut for mye energi, så krasjer jeg og blir liggende i uker av gangen. Men siden jeg har hele tiden vært opptatt av å prøve å beholde så mye av muskelmassen som overhodet mulig, har det blitt dette med å trene 5 minutter av gangen som har blitt løsningen. Det er det som har fungert for meg rett og slett.
Jeg kommer meg aldri så langt opp at jeg kan ta en skikkelig treningsøkt (pleide å trene intensivt før sykdommen), men jeg blir sterkere og sterkere av det. Min største fiende er min egen evne til å være sta, for jeg presser meg selv over kanten, og da må jeg starte helt fra begynnelsen igjen. Tungt arbeid, men det er verdt det. Jeg tenker av og til at nå gir jeg opp, jeg makter ikke mer, men vet jo at det ikke er en mulighet for meg..

Du må finne ut om kroppen din reagerer positivt eller negativt på press over tid. Ser du at det går selv om du er utslitt, så er det et tegn på at du bør presse kroppen til bedre form. Hvis ikke så skal du være forsiktig. Man skal ikke trene for hardt når man har en stoffskiftesykdom.

Du vil tape noe på å ikke være aktiv, men jeg skjønner frustrasjonen din. For jeg har den selv. Og hver gang jeg har kommet meg litt opp, så sender legen meg ut i arbeid og jeg knekker som et halm strå. Og da frister det å ikke gjøre det mer, for det koster svette og blod. Men jeg lever jo for at jeg skal ha det godt, og det innebærer for meg å kunne gå en tur.

Så selv om du er fristet til å gi opp, så ikke gjør det! Det er det lille du makter som i lengden vil gjøre at du kan skape deg et liv som du kan trives med. Uansett hvilken pasjon du har.

Ønsker deg virkelig lykke til med alt du skal igjennom! Du klarer det!!