Ringen er sluttet. Tilbake på Gran Canaria for å behandle psoriasis. Det er ikke i nærheten av å være så tøft som sist. Tipper jeg er en av dem som går mest. 27000 skritt i går. Denne gang har jeg ikke et halvgalt menneske hjemme som prøver å gjøre livet vanskeligere for meg. Sliter med det sosiale da. Følte det begynte lovende, men nå virker det som om alle har mistet interessen av meg og jeg føler meg personlighetsløs. Henger bare med hodet og tier hele tiden.

Jeg vet at noen lurer på hva som skjer med de som slutter å skrive her. For min del har det blitt verre. Det beste jeg var var i mars 2013. Men blar man oppover her så klaget jeg sikkert da også. Jeg har vel mistet litt interessen av å følge opp sykdommen. Jeg kastet meg på denne reisen siden jeg visste jeg ble bedre av den sist som et første skritt for å hjelpe meg selv. Så langt er det ingenting som tyder på at hypoen skal bli noe bedre. Psoriasis blir nok helt fin og kanskje vil jeg føle meg mer attraktiv. Utenom det er det null forskjell. Kan også legge til at kosten her er meget sunn og at vi trener omtrent hver dag. Jeg prøver å bli god på å løpe i trapper, men det er ikke lett når kroppen ikke vil et gram ned i vekt.

Andre skritt får bli å søke om uføretrygd. Delvis da. Ellers ser de vel rart på meg. Det er ikke et øyeblikks tvil i min sjel om at jeg blir sykere av å jobbe. Samtidig ødelegger det enhver ork til å drive med noe som helst trening eller sosialt ved siden av. Ikke kan jeg ha noe forhold til noen siden jeg aldri får følelser for dem. Ikke sterke nok i hvert fall. Det er noen damer her da som ønsker å finne noen for meg. Det er jo interessant da. En snill tanke fra dem i hvert fall. En annen ting med jobb er at det går ut over søvn, fører til stress, gir tørr hud som klør og god knows what. Selvsagt finnes det andre yrker, selvsagt kan man utdanne seg og selvsagt finnes det tiltak fra nav, men jeg har ingen tro på det. All erfaring viser at jeg brenner meg ut på hva det skulle være og hva gjelder utdanning greier jeg jo ikke den prosessen.

Tredje skritt får da bli en variert hverdag. Ikke bare det TV og internett-opplegget fordi man ikke orker noe som helst annet. Også må jeg prøve å få på plass trening/mosjon. Nå er det noe jeg gjør hver/annenhver søndag. Det er så langt orken strekker til. Gikk motbakkeløp en torsdag kveld etter jobb.Det var nok til å fullstendig dette ut av det og miste enhver lyst for noe som helst i lang tid. Det er viktig for meg å sove om natten. Det har jeg lært nå. Og det aller viktigste er perioden mellom 09 og 10. Da får jeg min hvile. De aller fleste jobber begynner før det. Det blir ikke lett å argumentere om at jeg blir syk av å stå opp om morgenen, men jeg skal selvsagt prøve. Jeg vet sannheten og jeg mener selv jeg er en rettferdig sjel som ikke prøver å raske til meg noe jeg ikke har rett på.

En kuriositet er at romkameraten min også har lavt stoffskifte. Og mann selsvagt. Utrolig liten sjanse for at noe slikt kan skje. De blander ikke kjønn på rommene her. Men jeg tror vi har ganske ulike symptomer, og vi har vel ikke vært interessert i å snakke om sykdommen noen av oss. Jeg sa jeg sjekket klokken for 3. Gang uten å få det med meg. Det symptomet kjente han igjen. Utenom det har han mest kroppslige plager mens jeg har det mest i hodet virker det som. Noen kroppslige plager har jeg jo da. Ble så hoven/væskefylt tidligere i dag mens jeg gikk at jeg ikke greide å krølle sammen pekefingeren. Svei i huden. Også er det den manglende følelsen min for varme/kulde og den ekstreme svettingen ved fysiske anstrengelser for å nevne noe. Det er 12 dager igjen her. De sier vi er heldig. Ja, jeg vet det og prøver å tenke på det. Men jeg tenker ofte også at dette blir 12 dager der den ene dagen er likere enn den andre selv om jeg går og tar bussen til ulike steder på øya. Med en gang det er lørdag så rømmer jeg til Las Palmas. Vekk fra brakkebytilværelsen her nede.