Da har jeg funnet ei dame. Eller kanskje det er mer rett å si at hun har funnet meg. Hun er slik som jeg er, men som jeg aldri får frem. Veldig følsom. Jeg hater å gå bak ryggen på henne og holde dette skjult for henne, men det må jeg. Jeg har sagt jeg sliter enormt med følelseslivet. Jeg ga skylden på hypothyreose, men det er akkurat som om jeg aldri har sagt det. Det gikk ikke inn som noe viktig i det hele tatt. I steden tror hun at det er noe som sperrer for at følelsene skal få utløp. Hun overøser meg med kjærlighet og tror hun snart skal nå inn til meg. Jeg har veldig lyst til å få det til med henne, men jeg tror bare hun vil brenne seg fullstendig ut. Det vil ende i bunnløs fortvilelse. Jeg kan jo ikke vite det på forhånd, men all erfaring tyder på det. Burde jeg sende henne på dør fordi jeg ikke kan gi henne den kjærligheten hun vil ha? Jeg liker henne og vil så gjerne beholde henne. For lite energi til å kunne føle nok. Hvorfor må det være slik? Det ødelegger jo alt.

Jeg har nettopp vært i London. Hver gang man er i en storby så blir det så mye gåing. Har hatt verk eller hva man skal kalle det i hælene. Til slutt orket jeg ikke å stå mer. Måtte sitte overalt. Gått opp 2-3 kilo. Antageligvis samling av vann i kroppen. Lårene har blåst seg opp slik at de tar borti hverandre og blir såre høyt oppe i skrittet. Når jeg kom hjem er det som en enorm bølge av trøtthet har tatt meg. Jeg hadde store planer, men nå orker jeg ingenting. Eller det er kanskje enda mer rett å si at det er så utrolig vanskelig å se for meg på forhånd hvordan man gjør ting. Jeg var kjempemotivert for å rydde opp alt her og få solgt. Hun nye har tilbudt meg å bo hos henne til jeg får solgt her. Nå står jeg her og ser ikke neste steg på hva jeg skal gjøre. Fremtiden føles som et stort tomt intet. Til tross for at man har en som vil ha en for alt i verden. I tillegg skal jeg til Stockholm neste søndag. Ser ikke frem til det heller. Selv om jeg elsker å reise og liker byen godt.

Merkelig at man skal få tilbake gamle symptomer man trodde man var ferdig med for lengst. Hvorfor går det ikke an å bli bedre og holde seg bedre? Må man være kjempenøye med å sove nok, ikke gå for mye (som i en storby) og spise rett? Det siste er også vanskelig når man er på tur. Jeg lager ikke noe av maten selv da. Utover det skal det snart taes nye blodprøver. Etter det jeg har sett de siste månedene så spiller det ingen rolle hvordan de ser ut eller hva man tar. Det eneste som er viktig er at man har en stoffskiftemedisin som virker.