Jeg har hatt en periode hvor jeg var dritt lei av å trene. Nå har jeg startet igjen, med moderat fart. Jeg kjenner meg igjen i Andreas Homplands muntre beskrivelser av "løpende smittefare"
DAG SOLSTAD skrev en gang at når han gikk tur rundt Sognsvann, ble han plaget av joggere som var ute og luftet sin dødsangst. De kan kjennes igjen på det lidende og innadvendte blikket. Du ser på dem at dette gjør de ikke av glede, men av plikt. Det er en plagsom nødvendighet de har pålagt seg selv, gjerne etter påtrykk fra andre.
FOR Å UNNGÅ puritansk tvangsløping, må en holde immunsystemet oppdatert og unngå nærkontakt med smittekildene, det være seg de atletiske alfahannene i Dagens Næringsliv, trenings- og slankeguruer på blogger, fastleger som skriver ut løping på grønn resept, eller moraliserende masekopper i omgangskretsen. Om den slags ikke fører til fordervende skader, kan det bli en tvangsforestilling som infiserer livsgleden og ødelegger sinnets munterhet. Om du er i risikosonen for å havne der, vil du åpenbart ha større glede av andre helsebringende aktiviteter. Eller ingen.
Jeg blir spurt der jeg trener, av andre som trener, hva slags mål jeg har med treningen. Hæ? Plutselig føles det som om jeg er midt i en karismatisk vekkelsesbølge hvor jeg skal forkynne min tro på denne treningen. Folk opp i søttiåra flyr rundt med PT (for de ikke-innvidde er det personlig trener). Jeg unner dem det, jeg hadde faktisk en periode hvor jeg vurderte å gi meg selv noen timer for å få futt på ting. Problemet er bare det at kroppen setter stopper for slike eksesser. Men det blir noe pietistisk og rart ved det hele. Litt innbitt. Jeg lurer av og til på om disse folka leser bøker, eller nyter å stirre ut i luften, se på skyformasjoner, altså ikke bevege seg, eller gjøre ingenting? Det blir så voldsomt. Litt vekkelse. De minner om de frelste rusmisbrukerne, før var det heroin, nå er det frelsen.

Jeg fortsetter å trene, i moderat fart. Nei, jeg har ingen plan. Absolutt ingen. Bortsett fra at jeg bader ørene i musikk som fører meg langt avgårde til andre land og får meg til å smile mens jeg holder på til jeg ikke gidder mer den dagen. Pluss at treningen skal holde meg på et passe nivå. Jeg har ikke tenkt å bli råsterk. Eller få definerte muskler.