Hvorfor går det så langsomt?
Aftenposten 24.6.13

Av Per Egil Hegge

1. september 2010 var jeg i audiens hos daværende helsedirektør Bjørn-Inge Larsen. Jeg tilbød ham en historie.

Et par år før hadde en venn jeg tok med, en professor i medisin, bedt meg om å finne en lege til et familiemedlem med lavt stoffskifte (hypotyreose). Pasienten, en ung kvinne, ble trett og sløv, falt ut av skolen, la på seg 25 kilo, og var nå innlagt for livstruende depresjon.

Min venn hadde sendt pasienten til en av Norges mer ansette endokrinologer, som ikke gjorde noe.
Jeg spurte hvem det var. Navnet sa meg at da ble det ingen hjelp å få.
-Nei, og det skuffet meg dypt, sa min venn.

Vi fant frem til en lege, pasienten ble utskrevet, har siden født barn og er på bedringens vei. Noen år gikk tapt. Mye mer kunne ha gjort det: et menneskeliv.

Det lot til at min venns historie gjorde inntrykk på direktør Larsen. Men ut over at jeg i fjor fikk et brev fra en av hans underordnede med en forsikring om at forståelsen og behandlingen av stoffskiftesykdommer er god i Norge, er det ikke skjedd noe.

I mai i år kom en henvendelse fra en annen professor i medisin. Hans datter, som har en meget krevende offentlig stilling, har plager, symptomer og prøvesvar som tyder på lavt stoffskifte. Hun får medisinering nå. Hennes far er sur på seg selv fordi han ikke grep inn tidligere.

Hvor smigrende det enn er for meg, synes jeg ikke at jeg som legmann skal sitte og fortelle professorer i medisin hvilke leger de bør skygge unna. Heller ikke bør jeg fremdeles, 27 år etter at jeg reddet min kone fra livstruende feilbehandling, igjen få et par henvendelser hver uke fra pasienter og pårørende som nektes medisin, tross store plager og klare symptomer på lavt stoffskifte.

Hvorfor skjer det, over 12 år etter at legeforeningen snudde og besluttet at dens medlemmer behøvde mer opplysning om stoffskiftesykdommer?

Professor B. hadde svaret.

I veiledningen om disse sykdommene i Norsk Elektronisk Legehåndbok http://legehandboka.no/endokrinologi, står det ingen ting om hvor farlige og plagsomme disse lidelsene kan være. Vurderingen av prøvesvarene er direkte misvisende og helseskadelig.

Altfor mange norske leger er fremdeles ikke klar over hvor sammensatt sykdomsbildet kan være, og de mangler kunnskap om kliniske symptomer. Følgelig sender de pasienten inn i en karusell: til gynekolog pga. kraftige blødninger, til fordøyelsesspesialist for treg mage, til revmatolog pga. ledd- og muskelsmerter, og til psykiater pga. depresjon. Alle disse symptomene kan være en del av det kliniske bildet, ikke det subkliniske, særlig når de opptrer samlet. Da er det bare én sykdom, og det er skadelig å la være å behandle med tyroksin, det hormonet som det produseres for lite av, eller som kroppen ikke klarer å nyttiggjøre seg.

Det vegrer man seg for på grunn av ”kostnader”. Pillene koster litt mindre enn Dispril. Det er billigere enn sykemelding og uførepensjon.
Men slikt kommer vel på et annet budsjett.

(Postet med Per Egil Hegges tillatelse)