Det er en sterk beskrivelse av en vond barndom, Anisa. Aporopos det, du får meg med denne artikkelen til å tenke på en bok jeg leser nå. Jeg begynte for en tid siden å lese på nytt Karl-Ove Knausgårds bok tre i Min Kamp serien, som handler om hans eget liv. Den er sterk. Men jeg hoppet da jeg leste bak på boken, hvor forskjellige anmeldere er sitert

”en lun, munter og konvensjonell barndomshistorie … Boken har en nydelig prolog … Denne tredje boken setter leserens barndom i spill … Knausgård har et like godt blikk for små som store begivenheter … fengslende lesning”
Kilde
INGUNN ØKLAND, AFTENPOSTEN
Boken handler om en dysfunksjonell familie på 70-tallet. Faren er lærer og en hustyrann av dimensjoner. Utad er faren respektert og fremstår på en helt annen måte enn han gjør når han er helt alene med sine to små sønner. Igjen og igjen beskriver Knausgård situasjoner hvor han som liten gutt er livredd for faren, faren slår, han blir rasende for absolutt ingenting, barna vet aldri når denne orkanen rammer dem.. Dette skjer aldri når moren er tilstede. Jeg kjenner at boka setter meg helt ut når jeg leser den, jeg lurer på hvem moren var, hvorfor hun aldri så noe av dette? Så hun ikke at barna var redde for faren sin? Lurte hun aldri noen gang på hvorfor? Denne faren ender opp som alkoholiker tilslutt. Han har sine bunnløse hull fra en trist barndom. Uansett ser det ikke ut til at jeg og anmelderen har lest samme bok, jeg ville aldri kalt det for en lun og munter bok. Den gjør alt for vondt til det, i store deler av den.