Hei!

Er en gutt på 20 år som etter å ha opplevd typiske symptomer for lavt stoffskifte i flere år begynte å gjøre litt research. Jeg ble først gjort oppmerksom på hypothyreose da moren min ble diagnostisert med det for noen år siden, og jeg fikk tilfeldigvis da vite at vi har hatt endel av det i familien.
Når jeg etter litt lesing kjente igjen bortimot alle symptomene (de mest påtrengende er jo manglende energi/fokus, kulde, lav forbrenning, trøtt osv), så oppsøkte fastlegen min. Dette er ikke noe hypokonderi, symptomene er veldig ekte. Vi tok tester over tid og de var "normale", men TSH lå som regel høyt oppe i normalområdet mens T4 og T3 tilsvarende lå lavt (tilvis helt nede eller til og med utenfor på noen prøver).

Jeg fikk omsider kranglet meg til en prøvemedisinering på 50 mg/dag m levaxin, bare for å se om det kunne lette på symptomene.
Jeg har faktisk merket en viss bedring (hvertfall føles det slik..), men føler det ennå er mye å gå på. Dette føles jeg reflekteres av de siste prøvesvarene, som jeg fikk for et par uker siden: TSH=0,75, T4=12,7 (8-23) og T3=4,9 (3,6-8,3). Resultatene har marginalt bedre, men samtidig så synes jeg de med fordel kunne blitt prøvd løftet til det øvre verdiområdet.
Jeg skal nå snart tilbake til legen min, og jeg føler jeg står mellom to korsveier:


- På en side har jeg lyst å prøve å fortsette medisineringen og øke dosen, for å se hvor dette tar symptomene og blodverdiene mine.
Jeg har blitt veldig motivert av den lille endringen jeg har merket, men har inderlig lyst å føle meg 100% topp igjen, med blodverdier som ligger i trygt i øvre halvdel av området.

- På en annen side gjør hele medisineringen meg nervøs. Det var jo tross alt snakk om en prøveperiode, og når jeg ikke har kjent markant bedring så vet jeg ikke om det er hold for å fortsette med medisinering videre. Jeg vet jo ikke engang om det lille bedringen jeg *tror* jeg har følt bare er en placebo. Og jeg vet at selvom det ikke er umiddelbart farlig med såpass lav dose over relativt kort tid, så tukler jeg med kroppen min og over mange måneder og år vil jeg sakte men sikkert skru av min egen produksjon og brenne alle broer tilbake til en selvdreven skjoldbruskkjertel.
Jeg vet at jo lenger jeg går inn i medisineringen for å finne den "rette" dosen, jo vanskeligere vil veien tilbake bli dersom det viser seg at medisinen ikke løser det for meg.
Har lyst å lufte disse tankene for legen, men er redd fordi jeg tror det vil vippe pinnen hans og han tar meg av medisinering (han var jo ikke akkurat villig til å begynne med...)

Så hva tror dere? Har dere viten om hvor lang tid det faktisk tar før thyreodeas egenproduksjon begynner å nedreguleres betydelig, når man går på medisin? Ville likt å vite "hvor mye tid jeg har" til å teste ut dette, uten å ramme kroppens naturlige funksjon...Og ville dere, med den effekten jeg har beskrevet (som tross alt er ganske vag..), trodd det var verdt å fortsette på medisin? Føler at det er som å stå ved to dører, bak den ene så er det gjenvunnet helse og livsglede ved å fortsette med medisinering, bak den andre komplikasjoner og drit som følge av feilmedisinering...Vet bare ikke hvilken dør som vil åpne seg for meg i lengden.

Håper noen kunne kommet med noen innspill, veldig usikker for øyeblikket!

Et spørsmål til forresten...

Merker typisk at jeg som regel føler meg VESENTLIG best om morgen tidlig på dagen, ikke lenge etter at jeg har tatt pillen...Denne formen begynner gjerne å dabbe veldig ut på kveldingen, og sent på kveld har jeg lite energi til å gjøre noe som helst...Vet ikke om dette kan gi en eller annen indikasjon på virkningen av medisinen, om det kan si noe om effekt eller gi et vink ift justering av dose/timing..? Det skal sies at jeg hadde det slik før jeg begynte på medisin også (energi på morgen, slapp om kvelden), men dette er antakelig blitt enda mer markant etter medisinen...Er dette noe som er vanlig?