Begynte på levaxin i 2004/2005. Jeg har altså 9 år før der før jeg selv oppdaget sykdommen ved å søke på trøtthet og siden skjoldbrukskjertel. Da kom lavt stoffskifte ganke kjapt opp og jeg skjønte med en gang at dette var sykdommen som plaget meg. Var en ubeskrivelig vanskelig tid, men jeg er ferdig med det. Ingenting man kan gjøre med det. Mesteparten av ungdommen ødelaget, utdanning ødelagt, gjeld opparbeidet. Men sånn er det bare. Synes ikke synd på meg selv og det gjør sikkert ingen andre heller.

Er over det verste nå. Jeg sliter bare med kalde hender og føtter. Men så er det nå kaldt ute om dagen også. Har fått angst. Men det er mest pga situasjonen jeg er i. Å bryte opp er et sjokk uansett nesten. Selv om det er planlagt også. All trygghet blir revet vekk og man må begynne helt på nytt. Men samtidig åpner det seg nye muligheter. Jeg er kvitt en som viste seg å ikke være rett for meg og det skal jeg være glad for.