I julen ble jeg veldig syk, og var ikke aktiv i det sosiale rundt denne feiringen.
Jeg har en veldig stor familie med bonusforeldre som der igjen har søsken som inviterer til feiringer.
Jeg har trukket den sluttning at jeg herved skal feire jul hjemme hos meg selv, og den som måtte ønske får komme på besøk
innenfor visse premisser. Jeg hadde det så godt denne julen som var nå, har aldri opplevd at det går ann å ta det med ro å se på TV og julefilmer.
Har aldri hatt tid til det, pga. reise til forskjellige folk.

Men nå er det ikke jul lenger, men nå er det tid for konfirmasjoner og dåp.. bursdager.

Jeg uteble fra en dåp for litt siden, mye pga. at jeg fikk vite at jeg var invitert på en ukes varsel.
Det ble for kort tid for meg, hadde også andre planer den dagen.
Men problemstillingen der var at jeg ikke ble trodd da jeg sa at jeg hadde planer denne dagen, og at det ble for kort varsel.
Personen ga seg ikke, og ymtet frempå at det var psyken min det var noe galt med, at jeg kunne jo bare dra tidligere...
Jeg forstår ikke at mennesker ikke kan la være å blande seg opp i mitt anliggende.


Jeg ble igår også invitert til 75 årslag til en slektning av meg. Det er mye historikk der som gjør det ekstra sår å si nei, da personen er syk.
Men jeg hadde planer den helgen også, dette er noe vi har planlagt et halvtår i forveien. Også ble jeg møtt med mistroiskhet og mange spørsmål.
Jeg synes også det er veldig kort varsel med 2 ukers varsling. Men sånt skjer.
Jeg skulle veldig gjerne ha vært der, men jeg kan da ikke dele meg i to heller.
Jeg foreslo at vi kunne feire det noen dager etterpå, men det var ikke like populært.

Det jeg sitter igjen med er at jeg er så utrolig sliten av å få alle disse kontroll spørsmålene, og meningene om at jeg er lat og egoistisk.
Men jeg har mine egne store planer å planlegge, det skal skje noe spesielt i juni og føler at folk bør forstå at det er der energien min går fortida.
Jeg klarer ikke å delta like aktivit i sosiale sammenhenger lenger.