Etter 10 år med lavt stoffskifte så har jeg omsider innsett at dette ikke er en liten bagatell og at uansett hvilken kombinasjon av medisiner man får fra lege og spesialister så er der en reell mulighet for at en aldri finner tilbake til den en engang var.

Jeg trodde jeg var "normal" i dag men så fant jeg ut at jeg tok feil, der er en grunn til at jeg ikke klarer å gå opp så mange trapper og en grunn til at 7 timer søvn er for lite. Der er en grunn til at jeg ikke klarer å trene så hardt som andre og en grunn til at jeg ikke klarer å springe midnight maraton i Tromsø som jeg ønsker.

Jeg kommer aldri til å bli verdensmester i noe som helst og det gjør meg heller ingenting. Men jeg skulle så gjerne blitt verdensmester i min egen lille verden og jeg klarer ikke engang det!

Likevel, hvordan kan jeg syte når en jeg kjenner døde av MS i går. Jeg vet ingenting lenger, jeg vet ikke hva jeg burde mestre, jeg vet ikke hva jeg skal være eller hvordan jeg skal fortsette for rett og slett å fortsette. Det vi sliter med er bagateller i den store sammenhengen.

Måtte vi alltid kun ha stoffskiftet vårt å bry oss om