Hei. Jeg regner med at jeg har slitne binyrer. Tar 1 stk Erfa 125 mg. Jeg har ikke målt blodverdiene mine, fordi det er ikke noe vits å oppsøke legekontoret. De "kastet" meg nesten ut sist gang jeg var der. De er så stresset og overarbeid, at et uskyldig spørsål kan ende med en skikkelig skennepreken de-lux.

Selv om jeg nå har fått erfa, blir jeg ikke bedre. Jeg sliter ennå med depresjon, enorm slitsomhet, angst, glemsomhet, osv. Jeg orker ingenting lengre. Jeg sover og sover. Orker ikke å gå ut, orker ikke å være sosial, orker ikke å rydde i leiligheten min.

Å oppsøke lege om å ta prøver av binyrene, er ingen vits. Det har to av mine venninner full erfaring med. Legene bare så på de, og begynte å le.... "Har dere vært å lest på nett nå igjen??!!", sa de. Når jeg prøver med speil og lommelykt, vil ikke puppillene holde seg i ro. De farer frem og tilbake. Jeg regner med at jeg har slitne binyrer.

Det er så mye jeg må forsak! Kaffe, sukker, vin og øl. Men å leve uten kaffe, sukker og kake, er helt umulig. Da lider jeg heller, enn å være uten de. Jeg kan da ikke dra på besøk til familie min, f.eks. For de serverer både kaffe, kake, øl og vin. Jeg selv synes at en øl til maten er godt. Og uten kaffe, da går jeg på veggene!

Det er jo grusomt, hvis jeg må droppe alle goder for å ha det bra, å måtte sitte å se på at de drikker vin, eller kaffe. Det er jo så usosialt som det kan gå an. Jeg skjønner jo at det er det beste, å leve uten disse godene. Skal jeg det, kan jeg like så godt flytte ut på en øde øy.

Men uansett, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Selvmordstankene har vært hyppig framme i vinter og i 2011. Fordi jeg er så fortvilt. Ingenting fungerer lengre hos meg. Alt er et ork. Så hva tenker du jeg bør gjøre? Men jeg har desverre ingen valg, jeg må finne svar på denne elendigheten jeg har kommet opp i. Jeg er dyptakknemlig for svar og hjelp!



Jeg har modtaget dette nødråb fra en forumven, som ikke orker at lægge det på forummet, og som lige nu end ikke orker dialog, men mest behøver brugbare gode råd, og opmuntring der kan reparere det svækkede håb for fremtiden. Jeg kan fortælle forumvennen, hvad hjælper mig til at holde Adrenal Fatique fra livet...

....men til at kommentere og inspirere ved "alt det andet" - hensynsløs familie, uforstående omgivelser, hverdagen, det manglende håb - er der brug for flere "hjerter" end mit ene.

Anyone?