Jaja, legen ringte ikke, og jeg begynner alvorlig å lure på hvor etikken er i det offentlige helsevesen.
Ok, jeg skal ta høyde for at han har glemt det eller at prøvesvarene er for sene.
Men har opplevd nesten akkurat det samme for 5 år siden. Jeg var svært dårlig, besvimte på jobb i tillegg til å være trøtt og sliten og ha sviktende hukommelse. I tillegg gikk jeg opp mange kilo på kort tid på tross av trening og "sunt norsk kosthold".
Nevrologene fant ikke noe, og selv om jeg gjentatte ganger sa at jeg trodde det hadde en sammenheng med hvordan kroppen min nyttegjorde seg av maten, var fokuset hele tiden på hodet. Til slutt fikk jeg en mulig ME diagnose, noe både jeg og fastlegen forkastet. Men fastlegen (den samme jeg har nå) sa bare at jeg nok var litt sliten og ønsket meg lykke til. Etter å ha vært sykemeldt i et halvt år! Så han gav meg jo opp.
Jeg oppsøkte Fedon Lindbergklinikken her i Bergen, og fikk rask hjelp. Har PCOS viste det seg, og var meget insulinresistent men innenfor det skyhøye referanseområdet. Så gjennom privat helsetilbud fikk jeg hjelp og ble jeg frisk igjen.
Nå har jeg faktisk ring til Sylvi Anderud på Volvat i Bergen som jeg har hørt er god. Hun har blant annet skrevet en bok. Ok, det er dyrt, koster 1300 for en time, men siden jeg betaler 250 pr time med blodprøver hos legen hver gang jeg er der, og intet skjer, så blir det kanskje ikke så dyrt i lengden. Og pengene har gjort at jeg kan kjøpe meg tjenester som gjør meg frisk før. Timen hos Volvat er onsdag, og jeg skal ta med meg alle blodprøvesvarene fra i høst. Så får vi se.

Jeg skal uansett ringe legen i morgen og høre hva som skjer. Mulig han allerede har henvist meg, men etter å ha lest her inne så skjønner jeg at det er mye rart ute og går blant endokrinologer også, og at man ser seg blind på tall og ikke på mennesket og helheten og historien. Så derfor går jeg til Volvat uansett.
Men jeg er skremt og sjokkert! Både på egne og ikke minst dere andres vegne!

Jeg mener, kanskje er ikke tallene mine så høye, men jeg har øyne som gjør vondt, jeg har en kjertel som vokser, jeg har alle symptomene på for høyt stoffskifte, jeg er sykemeldt og har ingen muligheter nå til å jobbe videre med doktorgraden i den tilstanden jeg nå er i. Min styrke, mitt verktøy er mine kognitive evner, min kreativitet, evnen til å se logiske slutninger i forskningen. Jeg er flink og forespeilet en spennende vei videre innenfor feltet jeg jobber i. Mens nå er alt dette borte. Mitt verktøy virker ikke mer! Også skal jeg bare gå her og visne? greit, jeg fungerer ok jeg, når jeg ikke jobber, får sove ut til klokken 11.00 siden jeg ikke får sove om natta pga uroen og rastløsen, kan gå lange turer med hunden min, ikke må forholde meg til mennesker. Jeg tåler varmen, uroen, rastløsheten, øynene, halsen godt nok til at jeg ikke er sengeliggende. Men jeg fungerer jo ikke. Sosialt er jeg nå en katastrofe, har endret min personlighet slik at jeg kan finne på å fyke opp og skjelle ut medpassasjerer på bussen f eks. Eller fyke opp og kjefte på sambo eller enda værre, min datter på to år om hun søler litt melk f eks. Så jeg tar meg sammen omtrent hele tiden jeg er i rom med andre mennesker. Til vanlig er jeg en meget tålmodig og tolerant person!

Huff, dette ble langt, men tror jeg skal ta denne irritasjonen med til legen og lekse han opp litt....