Morgenbladet har en interessant artikkel i dag som mest handler om medisinering av barn, klassifisering av dem som ADHD. Anbefalesesverdig lesning.

I artikkelen nevnes en medisinsk professor, Allen Frances. Artikkelen sier følgende

I vestlig psykiatri regjerer to store diagnosemanualer. Den ene heter ICD-10 (International Statistical Classification of Diseases), den andre DSM (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders). I mars i fjor skjedde det noe viktig som stort sett gikk oss hus forbi i Norge.
Allen Frances, medisinprofessor og tidligere leder for DSM, rykket ut med en dyp selvkritikk. Han mente at han og hans kolleger hadde bidratt til å skape tre falske «epidemier»: ADHD, autisme og bipolar tendens. Frances hadde sett mange mennesker bli definert som pasienter etter at diagnosemanualen ble tatt i bruk, mennesker som ville hatt det bedre uten å komme i kontakt med helsevesenet: «Jeg lærte gjennom smertefull erfaring hvordan små forandringer i definisjonen av en mental forstyrrelse kan skape enorme, uintenderte konsekvenser,» skrev han.
Til en viss grad er altså diagnosemanualene også et kulturelt dokument, som – i et vitenskapelig språk – også forteller oss hva samfunnet setter pris på. Vi står i fare for at manualene utvides til å omfatte en sykeliggjøring av menneskelig variasjon. Frances appellerte om å gå tilbake til en rausere normalitetsdefinisjon: «I's not too late to save 'normal'.»
Jeg har selv opplevd at fire venner i min omgangskrets de siste årene har fått diagnosen bipolar. Med diagnosen fulgte medisinering. Jeg er alltid veldig skeptisk til merkelapper. For meg kan de muligens være det, jeg har ikke nok kjennskap til diagnosen. Men når det i løpet av få år altså dukker opp fire tilfeller i en venneflokk på femten? Det er jo selvfølgelig statistisk mulig. Men da jeg leste dette om Allen Frances i Morgenbladet, falt dette litt på plass. Jeg hadde kjennskap til en person som jeg nok tror er bipolar, eller manisk depressiv, som det het den gangen. Og han var virkelig manisk når det sto på. Et par ganger måtte han legges inn. Men mine fire venner er slett ikke slik. De sliter ja. Kan de ha fått feil diagnose? Jeg undres hver gang jeg treffer dem. Det er så mange tilstander som kan treffe hardt i psyken. Det sørgelige er jo at for noen som har slitt noen år, kan det å få en diagnose føles godt. Det kan jeg forstå. Men om diagnosen er gal? Er det så godt?

Vel, artikkelen handlet i hovedsak om ADHD: Men den er et tankekors om mer enn ADHD.

Mer om Alles Frances og her