En kortfattet oppsummering av noe av det som er skjedd siden boken "OG SÅ MÅ DU IKKE STILLE SPØRSMÅL!" ble publisert i oktober 2000, kan kanskje ha interesse. Det har styrket meg i den oppfatning at det var behov for mer informasjon om stoffskiftesykdommer, da de kan arte seg svært forskjellig fra pasient til pasient.

Den 9. februar 2001 sammenkalte dr. med. Hans Asbjørn Holm til et møte i Den norske legeforening. Holm fikk sykdomsforfall den dagen, og møtet ble ledet av professor dr. med. Per Hjortdal. Jeg var invitert til å være til stede. Det ble enstemmig besluttet at norske leger hadde behov for mer utførlige og bedre ajourførte kunnskaper om stoffskiftesykdommer, og Tidsskrift for Den norske lægeforening ble anmodet om å publisere artikler om emnet. Disse artiklene fulgte i løpet av 2001 og 2002.

En av de sterkeste opplevelser jeg har hatt siden jeg skrev boken, fikk jeg på et skandinavisk legemøte i København 5. april 2005. Jeg var invitert til å takke for maten ved middagen, hvor jeg ble plassert ved siden av professor Hans Wiksell, Karolinska Institutet, Stockholm. Vi kom i prat om mine opplevelser, og til slutt spurte han: ”Mener du i fullt alvor at disse legene ikke visste at man kan ha stoffskiftesykdommer selv om prøvesvarene er innenfor de parametere som er definert som normale?” Jeg svarte at det var en viktig del av diskusjonen, og at begrunnelsen for at min hustru ikke kunne ha lavt stoffskifte, var at prøvesvarene var normale.

Vilka jävla idioter! utbrøt han, en bemerkning som vakte en viss oppsikt ved et bord hvor det utelukkende – bortsett fra meg – var dannede mennesker til stede. Professor Wiksell har et internasjonalt navn og har i mange år vært med i den gruppe medisinske spesialister som deler ut nobelprisen i medisin.

Neste gjennombrudd – jeg tror det er grunnlag for å kalle det det – kom på grunnlag av den store helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) , som ble foretatt i slutten av 1990-årene. Her ble hele den voksne befolkning i fylket undersøkt, og det omfattende materialet har vært brukt i en rekke vitenskapelige artikler. En viktig delkonklusjon er at stoffskiftesykdommer er betydelig mer utbredt enn man tidligere har antatt.

I april 2008 fikk en forsker ved NTNU i Trondheim, Bjørn Olav Åsvold, godkjent sin avhandling ”Thyroid function and cardiovascular health” for den medisinske doktorgrad. I samarbeid med professor Lars Vatten ved NTNU ble innholdet i avhandlingen publisert i det ansette amerikanske tidsskriftet Archives of Internal Medicine høsten 2008. Åsvolds hovedkonklusjon er at også svak (subklinisk) hypothyreose, som vanligvis ikke forutsetter medisinering, øker risikoen for hjerte- og karsykdommer. I amerikanske fagmiljøer har dette arbeidet vakt svært stor oppsikt, noe man kan se av reaksjonene på artikkelen.

Dette er stikk i strid med det som var grunnoppfatningen – dessverre ikke utryddet ennå – blant de dominerende norske endokrinologer i 1980-årene og langt ut på 1990-tallet: Lavt stoffskifte forekommer sjelden, er ufarlig, om enn i noen tilfeller litt ”brysom”, og lar seg lett helbrede ved medisinering med thyroxin.

Alle disse tre punktene gjenspeiler feilaktige oppfatninger. Det er etter min mening grunnlag for å hevde at de gjenspeiler grovt feilaktige oppfatninger.

Det bør understrekes at jeg er ute av stand til å skrive dette som uhildet observatør.

Skrevet 9. desember 2008.
Per Egil Hegge