Nå har jeg gått kveldstur i nabolaget. Helt frivillig, og uten tvang. Jeg gikk meg litt bort innimellom, for jeg har omtrent ikke vært ute på tur det siste året, men heldigvis var det en fjernsynsmast i horisonten som jeg kunne navigere etter. Det var fem behagelige kuldegrader. På slutten måtte jeg ta av vottene, for det ble for varmt på hendene. jada.

Sånn på slutten av turen gikk det opp for meg at jeg ikke kjente det aller minste til hælsporen (aka plantar fasciitis), selv om jeg vitterlig hadde trampet rundt på veiene i tre kvarter. Og jeg tror noen må ha smurt den høyre tommelen, for ingen av leddene klikker lenger.

Det er i sånne stunder jeg skrider til speilet med et smil, fordi jeg allerede bare VET at jeg ikke trenger bruke fortrengning for å slippe å se utslettet i ansiktet - det er selvfølgelig også vekk.

30µg Liothyronin, eller halvannen tablett fordelt utover tre dager. Det slår både pulverkaffe og mikrobølgeovn.

---

PS: Egentlig så begynte jeg med Lio for å få opp pulsen fra 51-52, men noen ekstra bonuser sier jeg ikke nei takk til. 60 slag i minuttet er helt greit foreløpig.