Har nå vært fullt sykemeldt i snart tre mnd men har hittil ikke hatt noe møter som nevnes her. Høres jo ikke veldig stas ut.... Rart å måtte se seg selv i en sånn situasjon, der man er den svake part. Er som regel vant til å føle det helt motsatt, så det å bli stoffskiftesyk har virkelig snudd om på en del ting i livet mitt. For å se det positive i "skiten", så blir man jo virkelig ydmyk. Har også fått en helt annen sympati for alle som ikke mestrer a4 livet og faller utenfor.

Tenkte selv prøve meg tilbake i jobb om et par uker nå, med redusert sats, 50%. 100% vet jeg at jeg ikke klarer ennå, trenger å hente meg inn mellom øktene.

Formen er vel også bedre her - det går fremover, om enn i museskritt tempo. Har hatt en lengre periode med forkjølelse og annet virus, som har gjort meg sliten. Men ser nå at formen er grei nok når de verste sykdomstegnene er over. Husarbeid er som regel uproblematisk og dreier seg mer om å "gidde" enn å makte. Er også mer aktiv med ungene, leker og leser osv. Men en situasjon der ting går "slag i slag" for hver eneste dag vet jeg blir for krevende likevel nå.

Oppløftende å høre at du kunne vært i jobb, Blondie. Da går det jo fremover:-) Håper vi en dag får gleden av å lese at du er tilbake i jobb