Sitat Opprinnelig skrevet av Rufus Vis post

1. De siste månedene har jeg slitt med motivasjonen mer og mer. Har perioder der jeg aksepterer at dette tar tid, gleder meg stort over framgang, er optimist etc, mens stadig oftere blir jeg i stedet satt ut av situasjonen min. Håper for min del at det bare er en fase.


2. Er en over middels tålmodig og utholdende person, men etter mange år med ødelagt liv røyner det på. Og så blir jeg så lei av å høre at min innstilling til sykdommen, behandlingen livet generelt er så viktig. (Legen messet om det på timen i går også). Ja, det er greit det, men en gjør så godt en kan. Er en stor pragmatiker mht alle livets sider, men livets realiteter melder seg uansett på. Og en kan ikke melde seg helt ut av samfunnet og omgangskrets heller.


3. Er man frisk kan man i stor grad velge hvem en skal forholde seg til. Som syk er man ofte prisgitt de som en "tilfeldigvis" har rundt seg og som setter sine premisser for en. For min egen del har jeg nok vært litt "uheldig" med mine "omgivelser". Det er det som jeg opplever som en ond sirkel. Kommer meg ikke bort fra livsvilkårene mine så lenge jeg er syk, og livsvilkårene mine forhindrer meg fra å bli frisk. Da hjelper det lite å i utgangspunktet være ressurssterk og ha stor integritet. Derfor må jeg velge å tro på at medisiner, etc er mye vikigere enn innstilling. Hvis ikke blir jo dette helt håpløst.
Har delt opp innlegget ditt i de sekvenser jeg svarer på.

1. Det har jo vært en fase før, så det er jo sannsynligvis det nå også. Samtidig vet jeg så altfor godt hva som gjør meg helt ute å kjøre når det gjelder motivasjon og troen på at man en gang skal bli frisk.. Og det er besøk hos legen!! Hadde kun en liten snakk med labdama i går jeg da, og all piffen gikk ut av meg. Og jeg tror det var følelsen av at jeg står alene som slo meg ut, og at hun snakket om det vanlige "røret" rundt tsh. Så i går var jeg skikkelig deppa. Det skulle ikke mere til, selv om jeg har hatt formstigning de siste to ukene og "levd" mye mere på lenge. Jeg syns forresten du skal stå på den samme thyroiddosen som go`formen kom på!!


2. Ja, du er kjempetålmodig, og har den helt riktige innstillingen mener jeg da. Du finner deg ikke i å gå rundt dårlig og halvdårlig, og prøver hele tiden å finne løsninger. Men selv om du har de beste "kvalifikasjonene" til å bli frisk, så er det virkelig ikke rart at du mister motivasjonen. Jeg mener du nevner et sted at du burde prøve ut dosering f.eks over en lengre periode og ikke dosere opp og ned med korte mellomrom.. Jeg er helt enig med deg i at det hadde kanskje blitt mere oversiktlig og trygt ift følelsene dine?

3. Du står alene med sykdommen din og du "står alene" i livet ditt ellers? Du trenger jo egentlig all den støtte du kan få av de som står deg nær.. Jeg skjønner problemstillingen din veldig godt, og jeg syns det er veldig trist.. Jeg skulle ønske du fant krefter og kjærlighet nok til deg selv (?) til å komme deg ut av dette fortest mulig. Jeg mener at det er veldig viktig!