Hei,

Jeg har fra tid til annen sniklest litt her inne og fant ut at tiden var inne for å registrere seg og delta litt aktivt. Fram til nylig har jeg nikket gjenkjennende når jeg har lest om symptomer, men siden fastlegen i alle år har sagt at stoffskifteprøvene mine er normale har jeg i perioder slått meg til ro med at jeg sikkert var et passende medlem i hypokonderforeningen. Jeg har alltid feilt noe, men ikke nok liksom og jeg har blitt grundig undersøkt. CT og MR av hypofyse, binyrer og en drøss blodprøver har ikke resultert i noe mer oppløftende enn røntgenlegens noe kryptiske uttalelse "hjerne scannet, intet funn!" Og det har til tider virket som om hjernen rett og slett ikke har vært tilstede, eller i allefall har vært dekket av sirup.

Nå har jeg rukket å bli nesten 46 år og på tross av at jeg har hatt blodpropp i lungen, et vanskelig svangerskap, fått påvist PCOS, insulinresistens, en kropp som absolutt ikke takler hormontilførsel av noe slag, gallestensanfall som resulterer i fjerning av galleblære og hyppige betennelser i kroppen, så mente fastlegen at jeg antakeligvis var sliten fordi jeg var deprimert. Det ble jeg jo også etterhvert, men ble frisk etter psykiatrisk og medikamentell behandling. Og 25 kg tyngre! Kilo som møysommelig var slanket ned etter at insulinresistensen ble behandlet med Metformin satt som klistret igjen.

Så var det på'n igjen med slanking. Fra i fjor sommer og utover høsten var formen slapp. Frøs og var trøtt konstant. Blodprøvene viste normalt stoffskifte, men langt under referanseverdien på D-vitamin og jernlageret var heller ikke noe å skryte av, stort kalsiumoverskudd i blodet. Jern og D tilskudd, men formen ble slappere.

Ved juletider i fjor var formen på et absolutt lavmål. Trøtt, aggresiv, konstant bihulebetennelse, håret falt av i store tufser, 4 munnsår-utbrudd med en ukes mellomrom og store blødningsforstyrrelser. Hjernen var tåkelagt og hukommelsen på ferie. Overgangsalderen, sa fastlegen og tok nye blodprøver. Men nei, ingen overgangsalder. Hun falt tilbake på depresjon, noe jeg avviste blankt på grunnlag av symptomene. Så deppa at håret faller av liksom?!

Klagde min bitre nød til en annen lege. Ble hørt! Hun satte i gang en omfattende undersøkelse og sykmeldte meg tvert. Var sykmeldt i nesten 3 mnd og fikk tilbake litt energi. Jeg kuttet ut Metformin på eget initiativ, for jeg hadde en teori om at jeg ikke tålte de. Undersøkelsen avdekket bl.a at livmorslimhinnen var mye tykkere enn normalt, noe som tyder på hormonforstyrrelse. For å fjerne noe av symptomene ble den fjernet operativt med laser i april. De fleste slipper blødninger etter den operasjonen, men mine kom tilbake på 7 dagers flom etter 2 mnd. Alle blodprøver innenfor normalen. Alle kjertler så normale ut. Cortisol var bra. Så fikk jeg nyrestein. Sikkert pga kalkoverskuddet i blodet.

Sommeren ble til høst. Bihulene var konstant tette. Jeg leste om temperaturmåling og nikket gjenkjennende. Målte morgentemperatur i en ukes tid og resultatet var ikke overraskende. Sjelden over 36 grader. Aldri helt våken, liksom trøtt bak øynene. Variabel nattesøvn. Plutselige blodtrykksfall. Svimmel. Øresus. Kalde hender og føtter. Grøt i hjernen og konstant pms. Så begynte øyet å renne. Har ofte vært rød i øynene og hatt sprukne blodkar, men dette var verre. Fikk antibiotika i pille og dråpefasong...og sånn gikk jo dagene.

For et par uker siden spurte legen om jeg ville være med på et eksperiment. Hun kunne ikke love at det ble bedre, men var verdt et forsøk. Startdose 50ug Levaxin og 10ug Liothyronin. Allerede 1 uke etter oppstart følte jeg meg bedre. Uthvilt om morgenen. Passe varm i stedet for konstant frysende. Ikke svimmel. Etter to uker begynner kommentarene fra kollegaene å komme: Du virker på en måte lettere i stegene. Hva har skjedd, du er ikke sinna lenger?? Den konstante bihulebetennelsen er i ferd med å slippe taket. Hodet virker. Jobben går som en lek. Humøret er på topp. Jeg har lyst til å synge! Katta er fortvilet for matmor synker ikke lenger sammen på sofaen med pledd hver ettermiddag, men baker, lager mat og gjør husarbeid.

Etter 2,5 uker på medisineksperiment føler jeg meg så bra som jeg ikke kan huske å ha vært noen gang. Klokken har passert 12 og jeg har ikke det minste lyst til å grave meg ned for å sove. Mot normalt! Det er først nå jeg skjønner hvor inderlig slapp jeg har vært. Så er spørsmålet: Kan dette virkelig skyldes noen bittesmå hvite piller eller er det mangeårig hypokondri som er helbredet? En ting er sikkert, jeg skal nyte det så lenge det varer!