Det er vanleg å tru at hypotyreose (=lavt stoffskifte) medfø

[Hildemor]

Jeg tror også at dette er svært individuelt og at flere faktorer spiller inn i tillegg til stoffskifteproblematikken. Arvelighet, alder (det er jo kjent at en del legger på seg noen kiloer når det hormonelle endres), overskudd til trening og ikke minst hva vi spiser.

Jeg også raste ned 10 kilo før jeg fikk konstantert høyt stoffskifte. Det første året klarte jeg og legge på meg 6 kilo. Og deretter bare økte det på. I denne perioden var jeg både over- og undermedisinert. Jeg spiste som før, altfor sjelden og tenkte ikke over hva jeg puttet i meg. Jeg har aldri vært noen storspiser og ingen godteri/kakemons heller, men jeg elsket Cola. I tillegg var disse årene svært inaktive.

Så bestemte jeg meg for og droppe Cola helt og erstattet det med vann. Det tok ikke mange ukene før jeg oppdaget at sukker i store doser var en stor del av årsaken til vektøkningen etter påvist lavt stoffskifte. Jeg økte fra 2 til 4 måltider om dagen. Og startet med moderat trening - i mitt tilfelle var det gåing i lavt tempo og antall turer var svært få i startet.

Dette har jeg nå holdt på med i et år og jeg har tatt av 16 kilo - nå er selvfølgelig turene flere i gode perioder (som oftest er de gode periodene energiløse - så her går det en del på og tvinge seg ut) Jeg lever et relativt inaktivt liv ellers, da jeg ikke er i arbeid for tiden. Så disse turene er svært viktige, 4-5 turer i uken i et høyt tempo på 45-60 min.

Det er ingen tvil om at jeg gikk opp når jeg fikk behandling for høyt stoffskifte og raste over i lavt, samtidig gikk jeg inn i den alderen hvor andre ting skjer i kroppen.
Det er klart stoffskiftet er avgjørende for vekt, det betyr jo lav og høy forbrenning uavhengig av hva man selv gjør. Når jeg var høy - var jeg jo "sengeliggende" og gikk ned 10 kilo. På lavt var jeg "sengeliggende" og gikk opp 25.

[pusur]

Tja æ bruke å tenke at når man fryyyyys som fan så må man "kle" på seg og når det blir for varmt så tar man av seg 8) Fikk hypertyreose da æ gikk gravid med eldste datter,la på meg 7 kg under hele svangerskapet(72) kg da æ dro hjem etter 7 daga viste vekta 54 kg.

[Lisa61]

En ting er at man legger på seg, men er det flere enn jeg som har problemer med vann i kroppen? Kroppen suger til seg væske enten jeg tar vanndrivende eller ikke, spesielt rundt magen/overkroppen og innsiden av lårene. Det kan (nesten) varierer fra time til time. En kåpe som er passe når jeg går hjemmefra om morgenen, strammer når jeg skal hjem om ettermiddagen. Etter at jeg "gikk i kjelleren" i høst har også legger, ankler, føtter og hender blitt mye mer hoven enn de pleier å være.

Noen som har opplevd forbedring av dette når de har fått liothyronin evnt. Aromur?

[Anne Ma]

Hei Lisa61

Ja jeg samler utrolige mengder med vann. Kan legge på meg 7 kg null komma niks. Jeg merker det også på sko. Jeg kan kjøpe meg et par sko en dag, neste dag kommer jeg nesten ikke oppi dem. Samme med bukser. Ene dagen er de stramme og neste dag henger de..

Vet ikke om noen løsning på det. Legen mener det ikke er vits i å ta vanndrivende. Det er jo ikke sundt heller for de har en tendens til å ta med seg mineraler og sporstoffer når de driver vannet.

[Sonja Midtlien]

Må også si litt om dette.
Jeg har aldri hatt problemer med å få av meg overflødige kg, men nå rikker det seg ikke. Prøvd mine gamle metoder og nå har jeg spist lavkarbo siden sommer uten effekt. Det er bekymringsfullt synes jeg.

Skal sies at jeg de noen av de månedene har vært så syk at det har blitt 0 bevegelse, men nå beveger jeg meg igjen og vekten står bom stille. Kanskje å sulte seg ville virke ;)
Uansett er det en sannhet er at jeg la på meg 20 kg på 2-3 mnd da de ikke fant årsaken til at jeg var så syk (før Levaxin). Og det uten å forandre kostholdet mitt det minste. Da trente jeg alt jeg maktet, for jeg var redd for å sitte i ro og bli "lat". Så det er ingen tvil om at man påvirkes av å få lavt stoffskifte.

Er enig at det nok ikke gjelder alle. At mange trøstespiser når livet går dem i mot er hevdet over en hver tvil. Men det er allikevel for mange som sliter med vekt og stoffskifte, til at det ikke skulle være noe i det. I lærebøkene til legene så står at man ikke legger på seg mer enn 2-3 kg, men det betyr ikke at min og andres erfaring med stoffskifte og vekt ikke er reel for det. Ã… si at vi er late og lite fokuserte og bare hviler på våre laubær gjør ikke saken bedre eller anderledes.

I følge pressen så spiser man bare junk-food om man er så feit som jeg er. Jeg spiser aldri slik mat f.eks. Men tror folk på slikt? Nei! Ikke før de har bodd med meg over tid og fått sjokk over hva jeg egentlig spiser. Men fordommene møter jeg hele tiden ;) Må jo legge til at jeg ikke bryr meg særlig om hva andre mennesker tenker og mener om meg og vekten min. Trives med den jeg er jeg. Med eller uten alle disse overflødige kg. Dessverre jeg ser medmennesker som lar seg knekke av all denne mobbingen av tykke mennesker. Og det gjør meg eitrende forbannet.

Ã… si at man er hårsår fordi erfaringene om vekt og stoffskifte ikke stemmer overens med det legene lærer, er litt for enkelt på et slikt komplisert forhold. Da har vi her inne et virkelig stort problem alle som en ;) siden de fleste av oss mener legene ikke vet nok. Og ut over det så er det ikke rart hvis folk er hårsåre, for det er fritt frem for å mobbe dem som er tykke, i samfunnet og i helsevesnet. Har hørt groteske historier om det...

Jeg tror nok dette er et tema som er like individuelt som resten av stoffskifte problematikken. Vi sitter her og ikke blir friske, mens de fleste tar pillene sine og er funksjons friske. ;)

Godt sagt, Anne Ma! Jeg er helt enig i alt du skriver.
Jeg har forsøkt å få departementene i tale når det gjelder diskrimineringsloven, for det er jo ikke lov å mobbe/trakassere folk pga hudfarge og etnisk opprinnelse. Det hadde hjulpet mye om man istedet (eller i tillegg) hadde fått inn ordet utseende, for det hadde dekket flere grupper som mobbes, trakasseres og utsettes for diskriminering. Men jeg vant ikke noe gehør for det. Heller ikke hos Landsforeningen for overvektige, de ville ikke jobbe for en slik sak. Så dermed stod jeg igjen alene om den saken.

Det er veldig synd, for vi utsettes ikke bare for verbal mobbing men også diskriminering når det gjelder ansettelser. Det er bevist gjennom flere undersøkelser at arbeidsgivere velger vekk overvektige når de skal ansette folk. De tar heller en slank person med en usunn livsstil, fremfor en overvektig med en sunn livsstil. For det at overvektige faktisk kan ha en sunn livsstil, det går liksom ikke helt inn hos folk...
Jeg jobbet en gang sammen med en lege, og han fikk hakeslipp da han så lunsjen min. Han trodde jeg spiste en hel masse, men så var det bare to knekkebrød med magerost og en tomat. Selv derimot spiste han 4-5 brødskiver, helst med syltetøy på.

Jeg har ikke bare hørt groteske historier om mobbing av overvektige, jeg har også opplevd ganske mye selv. Også innen helsevesenet. Glemmer ikke den endokrinologen jeg var til i august i fjor, som begynte konsultasjonen med å si at "nå måtte han snart bytte ut stolene på kontoret, for pasientene blir jo bare større og større". Og han fortsatte med at "det var bare slankeoperasjon som ville hjelpe meg", og at "dersom jeg skulle greie å gå ned i vekt selv, så ville det bli en mirakelhistorie i ukebladene" osv. Riktignok ba han om unnskydning for oppførselen etter at jeg klagde, men jeg vet ikke helt om jeg tror på den...

Jeg har ikke fått lest den nyeste boka til Grethe Støa Birketvedt, men i presentasjonen jeg så på Frokost-tv en dag fortalte hun om "det indre stresset" som overvektige ofte opplever, og som gjør at vi går opp i vekt, eller ikke går ned i vekt. Det stresset kan være alt fra en svigermor vi ikke kommer overens med, til jobbsituasjon og annet. En gang jeg snakket med henne nevnte hun at også stoffskiftesykdommer kan oppstå/utløses under slikt stress, og det tror jeg på! Begge deler stemmer veldig godt for min situasjon, både når hypothyreosen oppstod og nå som overvektig. Hun sier at man helst bør kvitte seg med det som forårsaker stresset hvis man vil gå ned i vekt. Men når det er folk som står en nær som er årsaken, så er ikke det så lett. Det er liksom ikke bare å kvitte seg med andre... særlig ikke hvis de bor i samme hus.

[Sonja Midtlien]

Når det gjelder vann i kroppen, så er det en del ting som kan hjelpe.

Selv benytter jeg meg av kompresjonsstrømper. Jeg var en gang hos fysioterapeut med spesialkompetanse innen lymfedrenasje og fikk strømper i kompresjonsklasse 2 via henne. Nå er det ikke sikkert at alle andre trenger denne kompresjonsklassen, men dere kan jo prøve med slike støttestrømper som man kan kjøpe på apoteket? De er i klasse 1 og det burde i alle fall hjelpe litt på væskeproblemer i bena.

En annen ting er trening. All form for trening får fart på vannet i kroppen, og jeg mener at trening i vann er aller best. Som instruktør i vannaerobic kan jeg jo selvfølgelig ikke mene noe annet...

Om man svømmer eller gjør øvelser i vannet, vil vanntrykket utgjøre en form for massasje og på den måten hjelpe væsken ut av kroppen. Jeg opplever selv hver uke at jeg kan ha masse vann i bena før en time med vannaerobic, og etter timen er bena helt normale og jeg må på do. Min egen erfaring er at særlig sirkelbevegelser med bena i vannet har en god virkning på å få ut vannet i kroppen.

Ellers er det å sitte, og ligge med bena høyt. Gjerne bygge opp enden av senga slik at man får føttene høyere opp. Skal man sitte med bena høyt, bør anklene være i hjertehøyde, og man bør bevege bena jevnlig. Gjerne sitte og bevege bena samtidig.
Unngå å stå stille.
Vær i bevegelse og gå mye.

Det går også an å ta lymfedrenasje (mener å huske at man må ha henvisning fra lege). Den lymfedrenasjen jeg har opplevd gikk ut på at det ble tredd en gummipølse utenpå benet. Pølsa ble så koblet til en kompressor som pumpet luft inn i pølsa fra tærne og oppover helt til det strammet, så slapp den lufta ut igjen, før neste runde med pumping startet. Det var overhodet ikke noe ubehagelig, men jeg sluttet med behandlingen fordi jeg har like bra resultat av vanntrimmen og kompresjonsstrømpene.

[nora]

Leste nå artikkelen hos lommelegen.no, og den er helt feil.

Det har vært mange diskusjoner på forumene om vekt, og de har mange ganger prøvd å finne referansen som sier man bare går opp 2.4 kg. Bibliotekarer og medisinske biblitekarer har lett og lett, men det fins ikke en eneste vitenskapelig artikkel om at man bare går opp 2-3 kg.

Derimot fins det ern artikkel som omhandler pasienter som har fått fjernet kjertlen, husker ikke om det var thyca eller graves, tror det var graves (fordi thycapasienter sommer i en særstilling fordi de må kutte ut thyroxin 1 gang i året i flere uker og bli dkikkelig hypo for sin scan, så det er ikke dem) og det stod at de i gjennomsnitt gikk opp 2-3 kg PER Ã…R på riktig dose thyroxin!!!!
Altså noe helt annet.
Og så kan dere tenke dere hva vekta gjør når man ennå ikke har fått diagnose.

Jeg kjenner også igjen påstanden som legen siterer, den kommer fra www.legehandboka.no som legene må betale for å komme inn på via nett. Det er omtrent direkte oversatt fra dansk og ofte ikke engang oversatt.

Noen burde utfordre legen å komme med en referanse som holder vann.
Skikkelig dårlig artikkel.
Trenger bare spørpå thyroid.about.com forumet og de husker nok saken, samt den artikkelen det henvises til og som ssier at man går opp 3 kg i året, og det etter medisinering.
Viser i grunn at levaxin alene ikke duger.
nora

[Tira]

Er det noen som kjenner seg igjen i dette?

Mandag starter en hard slankekur, slik fortsetter det hele uka, med lavt blodsukker, slapp kropp og med et ustabilt humør? Vekta står stille, og man blir ganske sur og irritert. Man hiver innpå et ekstra kakestykke - og starter på ny slankekur på mandag, enda mer beinahard fordi man ikke går ned et gram... Selv om man går tur/trener mye.

Slik går det en stund, og så oppdager man at vekta har gått litt opp! Så starter man enda en slankekur med alt for lite mat...

Det mange av oss gjør feil, er at man rett og slett spiser for lite! Kroppen legger seg på lavere forbrenning, og så over på sparebluss. Så kommer en liten sprekk - og vekta går litt opp...

Om man spiser jevnt (med sunn mat) ut over dagen, og får i seg NOK mat, tåler man bedre utskeielser! Kroppen får inn jevnt drivstoff, og blodukkeret blir stabilt, forbrenningen jevn og man klarer å gå sakte, men sikkert ned i vekt!

Om man feks spiser 1000 kcal pr dag, så er det ikke mye som skal til av utskeielser før man rett og slett legger på seg! Hadde man da spist 1600 kcal, så hadde man tålt den utskeielsen, og likevel gått ned! Antall kalorier man skal spise har med både alder, høyde, vekt, kjønn og aktivitetsnivå. Så dette var bare et eksempel.

Så dette med overvekt har nok kanskje ikke bare med at man spiser så alt for mye mat, eller så alt for feil type mat, men at man kanskje rett og slett har forsøkt å være flink - bare på en feil måte...

[Sonja Midtlien]

Og hvorfor mange spiser altfor lite, er fordi vi i årevis har blitt tutet ørene fulle av "gode råd" om å spise mindre og trene mer. Jeg tror også at ikke alle tåler den maten vi har like godt. Grovbrød med brunost har i alle år blitt fremstilt som sunt. Men nå viser det seg jo at brunost slett ikke er sunt, man kunne like gjerne smurt sjokolade på brødskiva...

Dessuten lærte jeg på et kurs i høst at frukt og grønnsaker inneholder mye mindre av vitaminer og andre gode stoffer nå enn for femti år siden. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, om det kan ha noe med overdreven gjødsling, utarming av jorda eller annet å gjøre. Men for lite mineraler og vitaminer kan kanskje også bety noe for vekta og stoffskiftet?

[Tira]

Jeg er enig i at ikke alle tåler all mat like godt. Jeg er nå 37 år, og har helt siden jeg var i slutten av tenåra foretrukket ekstra grove brød og rugbrød fremfor loff og fint brød. Jeg ble rett og slett slapp, og litt rar i magen av det. Heldige var de som kunne spise et skolebrød i stedet for et par grovskiver til lunsj. Gjør jeg det, blir jeg slapp og ofte litt småkvalm og svett. Slik har det vært i over 20 år. Så jeg er sjeleglad for at det er blitt enkelt å få tak i rugbrød, fullkornsris, naturris og fullkornspasta! Lavkarbo passer meg, men jeg hverken klarer eller vil leve et liv uten poteter eller noen form for karbohydrater. Midt i mellom passer meg utmerket!