helgemann

[Blondie]

Da har jeg hentet svarene av blodprøven, som ble tatt i beg av mars 2010:

s-ft4 = 15 (denne verdien har nok økt litt, siden jeg nå har økt medisin dosen til 70 µmg)
s-k = 4,6
s-na = 142
s-tsh = 1,82
s-urins = 351
s-urinstoff = 5,2

Jeg har funnet ut at jeg skal ligge på +100 µmg, men vet ikke om det stemmer. Noe som kan finne det ut? Er ca 1,60 m høy og ca 81 kg tung.

Har nå byttet fastlege, i håp om at den nye vil forstå meg bedre.

Takker for svar!

Jeg tenker at den skal være lav, ja. Men det er det jo bare du som kan si noe om. 0,2 er nedre ref verdi som brukes av UNN som jeg regner med du benytter også. Min TSH ligger på 0,05, og jeg føler meg fortsatt ikke frisk, så jeg skal bytte medikament. De legene jeg jobber sammen med sier med et smil at alle hypothyreose pasienter liker (og bør) være litt "overdossert". Sier ikke dette at noe er feil med medikamentet, ikke TSH referansene? Og mitt neste spørsmål: Hvorfor forventes det at vi skal ha blodprøver som de frikse, når vi ikke er frisk?

I flere år har jeg nå sett at helsevesnet utvikler seg på en måte som er helt opphengt i prøvesvar...legen (IKKE alle) glemmer å se på pasienten å behandle ut fra klinikken (funn og symptomer hos pasienten)

Et godt og enkelt eksempel er pasienter som før i tiden fikk streptokokker i halsen (halsbetennelse) som ble behandlet ut fra feberkurve og funn hos pasienten. I dag behandles pasienten ut fra prøvesvar (CRP og strep test) som er mer eller mindre pålitelige i følge produsentene av disse testene. Gammel kunnskap i observasjon av pasienter går tapt.

Og hvor mange kan si at legen tar på, kjenner på pasienter lengre? En fysioterapeut klarer lett å finne hvor jeg har vondt, men det klarer ikke revmatologen? Pasientundesøkelsene foretatt av leger er i beste fall klønete.

Huff, en liten avsporing i min frustrasjon...

[helgemann]

Jeg tenker at den skal være lav, ja. Men det er det jo bare du som kan si noe om. 0,2 er nedre ref verdi som brukes av UNN som jeg regner med du benytter også. Min TSH ligger på 0,05, og jeg føler meg fortsatt ikke frisk, så jeg skal bytte medikament. De legene jeg jobber sammen med sier med et smil at alle hypothyreose pasienter liker (og bør) være litt "overdossert". Sier ikke dette at noe er feil med medikamentet, ikke TSH referansene? Og mitt neste spørsmål: Hvorfor forventes det at vi skal ha blodprøver som de frikse, når vi ikke er frisk?

I flere år har jeg nå sett at helsevesnet utvikler seg på en måte som er helt opphengt i prøvesvar...legen (IKKE alle) glemmer å se på pasienten å behandle ut fra klinikken (funn og symptomer hos pasienten)

Et godt og enkelt eksempel er pasienter som før i tiden fikk streptokokker i halsen (halsbetennelse) som ble behandlet ut fra feberkurve og funn hos pasienten. I dag behandles pasienten ut fra prøvesvar (CRP og strep test) som er mer eller mindre pålitelige i følge produsentene av disse testene. Gammel kunnskap i observasjon av pasienter går tapt.

Og hvor mange kan si at legen tar på, kjenner på pasienter lengre? En fysioterapeut klarer lett å finne hvor jeg har vondt, men det klarer ikke revmatologen? Pasientundesøkelsene foretatt av leger er i beste fall klønete.

Huff, en liten avsporing i min frustrasjon...

Legene er jo sånt nå for tiden. De ser på prøvearket, og sier at alt er bra, så nå kan du gå hjem, og komme tilbake om et halvt år.

Ikke rart jeg må bruke bøttevis med motivisasjon for å oppsøke legen. Legene har jo blitt så overarbeid nå for tiden, at pasientene er på samlebånd, og ikke lengre har tid til å prate med hver enkelt pasient. Før i tiden, hadde man jo ca en time til rådighet, nå har man knapt 10 min.

Får svaret fra ho UNN ja. Der er det vist også hastverk, og dårlig med tålmodighet. Er man treg slik som jeg, får man tilbake sukk og stønn, og stressa pleiere... Og når de står uten for do døren, og ber deg skynde deg, da er det ille!!!

Må vist forske mer på TSH verdiene mine, ja.

[smgj]

Jeg har funnet ut at jeg skal ligge på +100 µmg, men vet ikke om det stemmer. Noe som kan finne det ut? Er ca 1,60 m høy og ca 81 kg tung.

Hvis en doseøkning fører til at du føler deg bedre (og ikke får hjerteklapp) så vil jeg vel si at sannsynligheten tilsier at du skal ha høyere dose, ikke sant? Uansett hva TSHen sier.

Dersom kjertelen din ikke virker i det hele tatt sier jo matematikken alene at det du får er for lite. (For min del virker det som at kjertelen bidrar ganske mye for meg fordi jeg faktisk kjenner meg MYE bedre bare på 50µg - men dette er altså i høyeste grad individuelt.) Jeg istemmer tesen om at vi må KJENNE mer og kanskje "blodprøve" mindre.

Jeg vet ikke om det kan hjelpe deg å lage en liten dagbok hvor du holder oversikt over medisinering, prøveresultat og et kort notat om hvordan du kjenner deg. Det er mye enklere å gå tilbake og se da, enn å stole på hukommelsen. Dette er jo også noe du kan bruke som "dokumentasjon" ovenfor legen.

[Hansen]

Egentlig kan du bare glemme TSH.
Hva skal kroppen din bruke ThyreoideaStimulerendeHormon til nå som kjertlen ikke virker ?
Hormonoverføring fungerer slik at man han en produsent og man har mottaksceller. Disse er som nøkler og nøkkelhull. Nøklene passer ikke andre steder, og det er kun thyreoideakjertlen som har mottaksmulighet for TSH i hele kroppen.

Det betyr at den ikke kan merkes av deg.
MEN.....
Mye taler for at det i noen tilfeller er en sikkerhetsrisiko å ha for mye av dette. Dette er et anabolt stoff som er ansvarlig for en rekke uheldige sykdommer. Bla. får det kreftceller til å vokse, det er ansvarlig for TED (ThyreoidEyeDisease) m.fl.

fritt T4 er det viktigste.
Merk deg hvordan du har det i forhold til denne hvis du vil gå omveien om blodprøver for å finne ut hva som er den beste dosen din.

Det enkleste er ofte det beste ?
Hvorfor ikke bare legge seg på en svakt stigende dosekurve å finne ut selv hvordan man vil ha det ?

[Blondie]

Egentlig kan du bare glemme TSH.
Hva skal kroppen din bruke ThyreoideaStimulerendeHormon til nå som kjertlen ikke virker ?
Hormonoverføring fungerer slik at man han en produsent og man har mottaksceller. Disse er som nøkler og nøkkelhull. Nøklene passer ikke andre steder, og det er kun thyreoideakjertlen som har mottaksmulighet for TSH i hele kroppen.

Det betyr at den ikke kan merkes av deg.
MEN.....
Mye taler for at det i noen tilfeller er en sikkerhetsrisiko å ha for mye av dette. Dette er et anabolt stoff som er ansvarlig for en rekke uheldige sykdommer. Bla. får det kreftceller til å vokse, det er ansvarlig for TED (ThyreoidEyeDisease) m.fl.

fritt T4 er det viktigste.
Merk deg hvordan du har det i forhold til denne hvis du vil gå omveien om blodprøver for å finne ut hva som er den beste dosen din.

Det enkleste er ofte det beste ?
Hvorfor ikke bare legge seg på en svakt stigende dosekurve å finne ut selv hvordan man vil ha det ?

Hei
Dette var virkelig godt sagt n'Finn, for hva skal man med TSH til en kjertel som gikk i dvale for x antall år siden. Kjekt med slike gode argumenter som kan serveres legen:-)

[Hansen]

jotakk Blondie.
TSH er jo en prøve, og de skal jo bare tolkes og brukes til det de kan vise. Mange prøver blir overtolket, og to usikkre prøver tolkes ofte til sikker tendens. Det kan man ikke.
Og den er bare ikke til å stole på i dosesammenheng.

Mest brukbar er den før man kommer i behandling, mens den ennå reagerer de hormoner som kjertlen produserer. Og den er ikke brukbar alene, det er kun når den tolkes opp mot forekomst av kjertelhormoner den kan si noe.
Og det er faktisk når den viser verdier innenfor referansegrensene at tolkingen blir mest usikker. Det er da man bør tenke på om det virkelig er slik at den reflekterer et riktig stoffskiftebilde.

Så hvis ditt (du som leser) stoffskifte er tolket av kun en TSH-måling kan du bare se bort fra den - og den som tolket.......

[Blondie]

De fleste legene vil oss jo bare vel. Bare alt for mye aroganse og bedrevitenhet (og for lite kunnskap?) ute å går hos enkelte.

Viktig å huske på når legene ikke vil "overdossere" oss er at vi blir behandlet etter følgende gjeldene kunnskap:
* Det er faglig uenighet om tyroksinsubstitusjon som gir supprimert TSH-verdi, er assosiert med økt risiko for osteoporose og atrieflimmer
* Helt supprimerte TSH verdier bør unngås
Her er det forøvrig anbefalt TSH verdi på 0,5 til 1,5.

De fleste legene vil oss jo bare vel. Bare alt for mye aroganse og bedrevitenhet ute å går hos enkelte. Ut i fra dette tenker jeg at skal man forvente å få ligge på 0 i TSH er det kanskje best å gå over til thyroid behandling (hvor TSH på 0 er gjeldende kunnskap)? Noen som mener annet?

[Hansen]

De fleste legene vil oss jo bare vel. Bare alt for mye aroganse og bedrevitenhet (og for lite kunnskap?) ute å går hos enkelte.

Viktig å huske på når legene ikke vil "overdossere" oss er at vi blir behandlet etter følgende gjeldene kunnskap:
* Det er faglig uenighet om tyroksinsubstitusjon som gir supprimert TSH-verdi, er assosiert med økt risiko for osteoporose og atrieflimmer
* Helt supprimerte TSH verdier bør unngås
Her er det forøvrig anbefalt TSH verdi på 0,5 til 1,5.

De fleste legene vil oss jo bare vel. Bare alt for mye aroganse og bedrevitenhet ute å går hos enkelte. Ut i fra dette tenker jeg at skal man forvente å få ligge på 0 i TSH er det kanskje best å gå over til thyroid behandling (hvor TSH på 0 er gjeldende kunnskap)? Noen som mener annet?

Jeg vil heller si det slik at TSH er helt uviktig.
Det er ikke TSH som påvirker hverken osteoperose eller taykardier.
TSH sine målceller er kun på kjertlen, ingen andre steder i kroppen.

Osteoperoser er feil i benstoffskiftet, ikke i bløtdels-stoffskiftet.
Altså først og fremst Kalsium/PTH/D3/K2 - relaterte problemer.

Så er det jo slik at det er bløtdelsstoffskiftet som legger grunnen for alle prosesser i kroppen - også kalkstoffskiftet, men dette er stoffst i kroppen som er aller strengest regulert, og dermed lite påvirket.

Man ser likevel at hypEr-tyreote som har gått lenge (flere år) med fT4 på over 40 har tendenser til osteoperose.
Men vi klarer bare ikke å medisinere oss til den tilstanden der, så om noen med lavt stoffskifte får tendenser i retning av osteopeni/perose er det kalkstoffskiftet feilen ligger i.

TSH hadde tidligere en sentral rolle i stoffskiftetolkingen, det har den ikke lenger. Søk opp AkerHormonlab sin anbefaling som har stått mange ganger her på forum.

Så er det jo både riktig og vittig at legene har vært (og er) så restriktive og påpasselige med ikke å overdosere mennesker som kan ha gått det meste av livet med for lav dosering. Etter min mening bør de få gå en periode med en moderat overdosering, da først kommer systemet igang.

[helgemann]

OBS! REN UTBLÅSNINGSTRÅD

Jeg har det for tiden tungt! Veldig tungt!. Denne tråden skulle vel egentlig handle om stoffskifte. Kanskje jeg skulle ha skrevet dette en annen plass? Kanskje jeg skulle ha skrevet på hjemmesiden min, i stedenfor her? Eller kanskje på wordpress? Egentlig skulle jeg hatt en søppelplass å tømme mine tanker. En psykolog hadde vært tingen, men å snakke hverdagslig med en psykolog går ikke, det blir for dyrt. Et dyrt vennskap! Jeg avsluttet behandlingen med psykologen i fjor, etter å ha gått hos hos han i mange år. Jeg hadde ikke noe lengre å prate om, rydde opp i. Og for tiden har jeg ingen jeg kan prate med her. Hjemmepsykiatrien jeg hadde, fikk jeg lite utbytte av. De forstod meg overhodet ikke. De kunne ikke se meg som helt menneske. De fokuserte kunne på det psykiske. Og når de truet meg med å umyndiggjøre meg, for å få meg til å gjøre slik de ville, da sa jeg stopp!, dette gikk over alle støvelskaft!

Tiden med hjelp i fra det offentlige, har gitt meg mer hodebry enn gavn. Men til slutt ville de høre på meg, og gi meg det jeg hadde krav på å få. Nemlig varig uføretrygd. Jeg har nå fått en sikker inntektskilde, noe jeg aldri har hatt før. Det offentlige systemet var kun fokusert på den psykiske biten, og hadde lite eller ingen evne til å se på andre ting, som gjorde slik til at jeg var den jeg var. I stedet ble jeg sett på som lat, slem, og giddesløs. Men heldigvis er den tiden nå et tilbakelagt stadium. Nå må jeg slite med ettervikningene.

Livet mitt har vært preget av nederlag på nederlag. Jeg skal liksom ikke få lov å ha det godt, jeg skal liksom pines og plages, hver eneste dag. Jeg skal liksom ikke få lov å beholde noe ting. Katten jeg kjøpte, måtte jeg gi i fra meg, fordi jeg ikke klarte å ha den lengre. Helsa min satt en galant stopp for det! Og trur du ikke helsa også satt en stopper for å eie en bil også??!! Nå har jeg lagt den ut for salg...! Hva er vits med en bil, hvor jeg kun kan bruke den, når det er klar vær? Er det dårlig vær, mørkt ute, osv, kan jeg bare glemme å kjøre. For da blir jeg fullstendig i villrede hvor jeg er hen på veien. Og da må jeg sakke farten ned på bilen. (Og ikke nok at synet svikter når jeg kjører, men også ting jeg ønsker å bruke på bilen. Å sette inn cd-spiller i bilen, er bare å glemme, for da slokner batteriet hver gang! Og tror du ikke at vinterdekkene jeg kjøpte også var feil med????!!!!! 3 av dekkene var rett vei, mens den fjerde var feil vei... til alt sammen!!!!!!!!!) Det siste nederlaget mitt, er at jeg må bruke høreapperat...!!!!

Å føre en normal samtale er nesten håpløs! I tillegg må jeg slite med tinnitus. Og, som ikke det var nok, er pengekassen min ganske så tom nå før jul. Kan hende jeg får skrapet sammen litt penger til å kjøpe meg ei skjorte. Men den brukte dressbuksa som er gammel, må jeg nok beholde enda en stund. Siden det koster mange penger å investere i en ny en. På toppen av det hele, ble det feil på mitt nye kjøleskap...!! Så da må jeg leve på mat jeg ikke tåler. Som brød, syltetøy og slike ting. Ikke rart jeg egentlig bare har lyst til å
Det blir jo ikke bedre, når små søsknene mine kommer seg dit de vil, mens jeg må slite meg fram. For hvert steg jeg tar, står det ti djevler å holder meg tilbake!!!!!!

Nå for tiden, har jeg på en måte gitt opp det hele. Jeg lar alt bare skure og går. Jeg bryr meg ikke lengre. Å flytte som er min store drøm, er lite vits. Siden jeg er så glad i familien min, og veldig familie kjær. Å sitte alene i en stor by, langt borte i fra familien, har jeg dårlig erfaring med!

Og nå når jula er kommet, blir det enda værre. Da blir jeg på mint om alle de tingene jeg går glipp av, og ikke får være med på. Egentlig savner jeg et felleskap, som jeg ikke har. Å bo hjemme sammen med mor, går ikke bra. Siden vi har så lett for å krangle, og å bli frustrerte på hverandre.

Det var kanskje ikke så lurt å selge katten min, men jeg hadde ingen alternativ! Jeg hadde ikke plass til den i min nye leilighet. Og ikke kunne jeg gi den det den trengte. Så da var det jo egentlig best å gi den i fra meg. Men akkuart nå, har jeg mest lyst å bare gi

...for det er prøvelser og atter prøvelser i livet mitt. Det berømte lyset i tunnelen finnes ikke for min del!!!!! Men å avslutte det hele, er jeg ikke tøff nok til. Selv om jeg på en måte beundrer de som har klart det. Jeg har jo mistet noen på den måten. Min far tok sitt liv før jeg fylte to år. Og en venn gjorde det samme. Det kan jo virke befriende, å avslutte det hele, slippe alle smertene, sorgen og plagene. Men tankene og kjærligheten til mine nærmeste holder meg tilbake...

Mandag hadde jeg en real krangling med familien min. Jeg ble så forbanna at jeg dro hjem til meg selv! Hvorfor må de kreve så mye av meg, og de gnager på mine negative sider? Hvorfor kan de ikke akseptere at jeg er den jeg er? Hvorfor kan de ikke akseptere at det er mange ting jeg ikke takler? Som f.eks. det å få høreapperat. For de, så var det ingen problem, det var bare å stikke apperatet i ørene, og gå ut på gata, og være glad og lykkelig. Men for meg er det ikke slik.

For meg er det en stor sorg, sorg for å ha fått dårlig hørsel, sorg for å ikke klare å fungere optimalt i hverdagen, sorg for at jeg ikke kan være frisk og rask, sorg for at jeg er så svak og skrøpelig, sorg fordi jeg ikke kan jobbe normalt, sorg for at jeg ikke klarer å vaske i huset mitt (noe mor gråter for, hun gråter fordi jeg ikke klarer å holde orden i huset mitt... Og jeg gråter for at hun ikke forstår, og ikke spør om jeg trenger hjelp). Jeg er jo en mann, for søren!! Og en mann skal jo være familiens overhodet, bære ansvar, og være tøff og sterk. Mens jeg, er en pingle. Søster klager hele tiden på meg, og jeg klager tilbake på henne. Hun krever at jeg skal være blid og glad. Jeg skal stråle som solen, slik at hun kan slikke og nyte den. Hun er sint for at jeg er trist. Hun mener at jeg ikke unne henne noe godt, at jeg er sjalu og egoistisk. Men hvorfor kan jeg ikke være trist? Hvorfor kan jeg ikke få sørge i fred?

Jentene har det så lett, det virker sånt på mor og søster. Hvorfor klarer de ikke å forstå at jeg har en annen natur? At for meg, så er det ikke bare å skru på en bryter, og prate i vei. I lukket forum, med en psykolog, eller andre steder, hvor jeg kan "være i skjul", er det lettere å prate om mine ting. Men å prate om de samme tingene til mor og søster, og de bare bagatilisere det hele, og mener jeg er alt for oppghengt i stoffskifte og slike ting. De mener at jeg bruker stoffskifte som skjold. Nei, jeg orker ikke å prate om mine ting til de andre. Særlig når det blir på den måten. At de krever at jeg skal stå rakrygget, og bare kjøre på, og ikke legge meg ned, når jeg har det tungt og vanskelig. Men hvorfor kan jeg ikke få lov til det? Synes synd på meg, være inne i min hule, for så å komme ut, når været har blitt bedre? Hvorfor må de to jentene i livet mitt, knuse huledøren min, og hale meg ut???? Hvorfor kan jeg ikke få lov å være i fred, men min sorg og smerte, for så å komme ut, når jeg har fått bearbeidet alt sammen?????????

Jeg måtte virkelig spørre søster og mor, om de aldri var fornøyd med meg? Gjorde jeg aldri noe godt? Vare det bare negative ting med meg? Da ble søster sint og forbannet, og kalte meg for egotrip, at hun ikke orket å høre på mine egoistiske tanker, så gikk hun ut i gangen, og furtet der. Mor er jo r æ v dilter, og mener at søster har rett, og at vi skal bære henne på hendene våres. De mener jeg var egoistisk, den dagen søster kom hjem med bestått vitnemål i hendene, og jeg bare satt der, sur og lei. Men jeg var det fordi jeg hadde så mange negative tanker å slite med. Tanker om det å få høreapperat, tanker om alle nederlagene og smertene som dukker opp i utide hos meg. Men å forklare det, var ingen vits, tenkte jeg. Fordi de bare ville ha sagt "...nei, nå må du slutte å tulle, opp med hummøret, det er mange unge som bruker høreapparet, opp og hopp!!!...." Nei, jeg vil ikke opp og hoppe! Jeg trenger tid på å komme igjennom alt dette! Men DET skjønner de vist ikke......

D R I T T og D R A ><

[9nemor]

Oi. Det er mange tunge tankar du ber på!
Eg veit ikkje om eg har så mykje å komme med, men ein god skal du i alle fall få.

Håpar og trur dagane dine vert lysare og lettare snart!