Hei!
Jeg heter Lene, er 27 år og fikk diagnosen lavt stoffskifte i 2005. Det begynte med at jeg gikk til legen stadig og klaga over at jeg ikke hadde det noe bra, uten at jeg kunne sette fingeren på hva som var galt. Jeg gikk da på astma og allergimedisiner (Seretide, Aerius, Singuair, Nasonex og Ventolin).

Jeg begynte i full jobb i 2004, og merket allerede før dette at jeg til tider var svært deprimert. Jeg ble sendt til spesialist da prøvene viste at min skjold-kjertel ikke hadde noen produksjon i det hele tatt. Jeg begynte raskt på Levaxin (T4), og etter et par mnd med dette, så begynte jeg også med Liothyronin (T3). Jeg ble først gla for at det ble funnet ut hva som var galt med meg, selv om dette er noe som vil vare livet ut (noe som begynte å skremme meg først for ca 1 år siden).

Videre presset jeg meg igjennom dagene på jobb, var helt dau etter arbeidstid, og selv om jeg er en veldig sosial person, så ble det bare mer og mer som ble droppet utenom arbeidstid! Jeg orket ikke gjøre husarbeid eller noe annet ekstra etter jobb. Og jeg skal være veldig gla for min kjære som er så flink hjemme som han er. Han har vasket og laget mat til meg gjennom vanskelige år nå!

Jeg fant ut at jeg ikke kom noen vei med dette, så jeg byttet fastlege. Han tok tak i problemene og henviste meg til psykolog og diverse andre spesialister. I oktober ifjor gikk det skikkelig skeis! Da fikk jeg en bihulebetennelse som slo meg helt ut. Og jeg ble 100% sykemledt et par mnd. Det var nok ikke bihulebetennelsen alene, men det at jeg hadde presset meg over lang tid til å holde ut i jobben. Bihulebetennelsen var nok bare det som fikk begeret til å renne over..

Siden ventetiden var så lang for å komme til hos en psykolog her i området, så hadde fastlegen meg inne hver til annenhver uke frem til jeg fikk komme til hos psykologen. Jeg begynte også med Cipralex-behandling i denne perioden. Jeg sluttet med Singulair, Seretide og Ventolin (for astmaen min forsvant like plutselig som den dukket opp i 2002), og dette gjorde meg faktisk bedre! Og da legen fikk meg til å slutte på p-pillen(Diane) også, merket jeg nok en tydelig forskjell!

Etter ca et halvt år kom jeg til hos psykologen, jeg jobbet da delvis og var delvis sykemeldt, og var da hos han ca annenhver uke. Jeg har nå sluttet med Cipralex, og er i 100% arbeid igjen. Jeg orker litt mer enn det jeg gjorde, og føler meg bedre, men jeg har fortsatt tunge stunder, og går fortsatt til psykolog. Føler det er en ond sirkel man kommer inn i; jeg blir deprimert fordi jeg er så sliten, og så blir jeg sliten igjen fordi jeg er deprimert! Men jeg er veldig gla for å ha fått den hjelpen jeg har fått!

Jeg har en veldig god fastlege litt på utsiden av Bergen!
Men da jeg ble utredet for stoffskiftet, ble jeg henvist til spesialist Stefnir Gudnason inne i byen, som virket veldig flink på meg!

Jeg er veldig nysgjerrig på Armour, den nye "grise"-medisina, så håper jeg kan finne litt ut om den her på forumet. For jeg er interessert i å prøve den (Leste om den i Thyra-bladet)!

Vel vel, ble et langt innlegg dette, men godt å få det ut også! Har opplevd at "usynlig" sykdom ikke gjelder, så da er det godt å være på et forum sammen med andre som vet hva det går i.

Hilsen meg.. ;)