Ja, det var et slikt program i kveld. Huff, her var det mye ille av ulike varianter.

Først var det ei flott dame som dreide livet sitt omkring alle tenkelige slankekurer hun kom over. Hun sa hun hadde kastet bort alle 30-årene sine på slankekurer - hadde helt glemt å leve normalt.

Så var det ei som drev med søvnspising. Det må være ille det. Slanket seg hele dagen, for så å fråtse i mat i SØVNE enkelte netter.

Så var det en del om anorexia. Det finnes anorektikere som driver kampanjer for å fortsette å være anorektikere og MOT det å komme ut av problematikken.
Det var en med anoreksia som fortalte litt om sin historie. Hun var 180 cm og veide 38 kilo, og var ca 40 år, tror jeg. Hun måtte bruke rullestol, hun hadde beinskjørhet - skjelettet var som en 95-åring. Hun var blitt døv og fått dårlig syn. Hun kunne ikke lenger få barn. Fordøyelsen var ødelagt. Nå måtte hun spise halveis fordøyd mat som smakte som oppkast, eller så måtte hun få mat via sonde gjennom nesa. Hun kunne dø når som helst pga utsulting. Hun kollapset rett som det var. Hun sa at anorektikere ikke forstår konsekvensene av det de driver med, selv ikke de med medisinske kunnskaper (kanskje sykdommen gjør at man blir tvangspreget - så man ikke kan "se klart" lenger). Hun sa hun fortalte sin historie for å forsøke å hindre andre i å ødelegge livet sitt som hun hadde gjort.

Så var det en på 380 kg som måtte fraktes ut av vinduet med kran fordi han måtte på sykehus. Han gjennomgikk slankeoperasjon, og det hjalp noe, men fremdeles spiste han mye usunn mat. Tror heller ikke han forstod konsekvensene av sin mat-orgie. Han var visst blitt mobbet mye som liten. Dette får meg til å tenke på noe jeg har ment lenge: Hvis man har det bra, så vil noe av vekt-ubalansen utjevne seg av seg selv (avhengig av hvor mye evt sykdom hemmer forbrenninga o.l. da).

Så var det en liten gutt som illskrek når moren forsøkte å gi ham mat. Var ikke tale om å få i ham noe. Spiste kun kjeks og chips. Viste seg at han hadde noe fordøyelsesproblemer, eller hva det var. Begynte å falle av litt i svingen der. Men det minnet om min sønn som også har fått stoffskifte-problemer. Han hadde noen år når han var liten hvor han nesten ikke spiste i det hele tatt. Men han var ikke så ufordragelig som denne ungen på TV, nehei, han var så skjønn atte. Men jeg var så fortvilet. Håpte det hjalp å få ham i barnehage og at han så de andre barna spiste. Det gjorde det, heldigvis.

Jepp, jepp. Ikke lett dette med vekt, mat og kropp, nei. Men jeg tror det er viktig at man har det mest mulig bra fysisk og psykisk for å opprette best mulig vekt-balanse. Spesielt ille for oss med sykdommer som rammer på disse områdene i disse dager hvor det er så mye kroppsfokusering.

Så vi må fortsette å oppmuntre og trøste hverandre - tror det er bra, jeg ;)