Traumer og kroniske sykdommer

[Vigdis]

Hvorfor er den viktigste faktoren som kan forutsi kroniske sykdommer traumer i barndommen?

ACE er navnet på en stor undersøkelse. ACE står for Adverse Childhood Experiences, eller alvorlige erfaringer i barndommen på norsk.
http://www.nicabm.com/trauma-and-chr...e/1/confirmed/
www.ACEStudy.org
Her finnes flere av publikasjonene til undersøkelsen http://www.acestudy.org/download

Noen utdrag av det de fant:
En skremmende lenke mellom barndomstraumer og 20 år kortere forventet levetid
Svar på hvorfor handlingsmønstre til traumeoverlevere ofte øker og blir mer komplekse
Mulighetene for å få kroniske sykdommer øker
Samband mellom traumer og hjertesykdom
En lenke mellom barndomstraumer og betennelser (her er det også snakk om mange autoimmune sykdommer)

When a monumental study connects two previously unrelated factors and puts them together with astounding results, the implications are too compelling to ignore.
Almost by accident, this is exactly what happened in a study that began in the early 1990s.
Taking two fundamental factors of mind-body medicine, childhood trauma and chronic disease, two physicians, Vincent Felitti, MD along with Robert Anda, MD designed a study based on a clinical hunch.
Noticing that so many of their patients presented with symptoms of chronic disease, they also observed that these same patients were very often survivors of multiple and repeated childhood traumas.
Could there be a link between childhood trauma and chronic disease?

....Analyzing the relationship between multiple categories of childhood trauma and health outcomes later in life, researchers defined nine Adverse Childhood Experiences that can occur in the household prior to age 18:

Recurrent physical abuse
Recurrent emotional abuse
Contact sexual abuse
An alcohol and/or drug abuser in the household
An incarcerated household member
Someone who is chronically depressed, mentally ill, institutionalized, or suicidal
Mother is treated violently
One or no parents
Emotional or physical neglect

Her kan man på norsk teste sin score http://www.acestudy.org/yahoo_site_a....127143730.pdf Etter min mening er denne grovt mangelfull: den mangler det som har skjedd preverbalt (det du ikke husker), og den mangler medisinske inngrep før fylte atten år. Mobbing på skole eller i området man bor i er heller ikke med. Kanskje er det andre ting som også burde vært med, som ulykker og naturkatastrofer? Jeg har sett forskning på økt dødelighet og økt forekomst av PTSD etter store katastrofer.

.....to the idea of the effects of chronic major unrelieved stress over prolonged periods of time, and what that does in terms of flooding a person's body with high levels of circulating cortisone and related stress chemicals.
Everyone has heard that if you take cortisone, to treat rheumatoid arthritis for example, that there are major side effects. There are certainly major benefits, but also major side effects.

It doesn't matter whether you get the cortisone from a prescription bottle or from your own adrenal glands - there is a price to be paid for having unusually high, chronic levels of high circulating cortisol levels.
Often in this situation people's immune systems are suppressed. Sometimes it goes into total disarray. Bruce McEwen of the Rockefeller Institute in New York has written extensively on this subject.
There are so-called "pro-inflammatory cytokines," internally-produced chemicals that are released within one's body. These set up inflammatory reactions in the lining of very small blood vessels, causing them to close down and causing the scarification of whatever piece of organ they had been supplying.
The second big pathway deals with dysregulation. The chronic major stress pathway is responsible for a number of diseases we are beginning to get an understanding of now. Many people believe that if you are the recipient of an organ transplant, for example, you have to be on lifetime immunosuppression. Some people also know that if you are on lifetime immunosuppression, one of the side effects is an increased rate of malignancy in those individuals.
We are all producing low levels of malignant cells at all times. They are readily processed out by our immune systems and we never know the difference. Therefore, getting cancer means one of two things: either you are producing malignant cells at an accelerated rate as might occur from being a heavy smoker or from exposure to dangerous amounts of radiation, etc.; or your body's ability to recognize and process out those cells is impaired. One form of impairment comes from the damage to your immune system while taking immunosuppressant drugs after organ transplantation. Another form comes from chronic major stress over prolonged periods of time.

This would appear to be the second major pathway and it has obvious relevance to our finding of increased rates of cancer in high ACE score patients as well as the fact that we found increased rates of autoimmune diseases in high ACE score patients...
Dr. Buczynski: Which ones?
Dr. Felitti: We have a paper out where we studied twenty-one different autoimmune diseases. Without referring to the paper, I can't quote you reliably off-hand. Rheumatoid arthritis was one. Another interesting illness is the disease primary pulmonary fibrosis. Ten years ago that would have been a rock-solid example of a hardcore structural biomedical disease.

Now it is clear that at least some portion of those cases is due to the release of these so-called pro-inflammatory cytokines causing microscopic blood vessels to become inflamed, to scarify and then cause the destruction of whatever piece of lung tissue that they are supplying by converting it into scar tissue. This is known as primary pulmonary fibrosis.
The breadth of this was quite remarkable, as well as unexpected. We kept stumbling into things, some of which were fairly easy to understand and others of which were much more complex.

[Vigdis]

Jeg har startet denne tråden fordi jeg tror ikke jeg er den eneste her inne som har traumer fra barndommen. Mange har det. Og det at vi som har forskjellige vonde erfaringer gjør oss enda mer sårbare for nye sykdommer, kan være en fornuftig kunnskap å dra med seg. Det neste, kloke spørsmålet blir da om det er mulig å unngå enda mer sykdom

Jeg kommer til å fylle på mer stoff i denne tråden etterhvert.

[Pingvinen]

Jeg er rimelig sikker på at den bagasjen vi har med oss kan gi seg utslag i sykdommer år senere.
Da mitt lave stoffskifte ble oppdaget, kom det som en direkte reaksjon på en stygg situasjon der jeg opplevde en gang for mye og bli sviktet av et nært familiemedlem.
Legen sa at det var helt umulig og vite om depresjonen utløste det lave stoffskiftet eller om det lave stoffskiftet utløste depresjon. Også da jeg gikk til psykologen NAV sendte meg til, var hun rimelig klar på at det svært sannsynlig er en sammenheng med både sjokket jeg opplevde + tidligere traumer, noen helt tilbake til barndommen.
Hadde vært alldeles nydelig om vi hadde kunnet finne en måte og stoppe og aller helst reversere en sykdomsprosess.

[smgj]

Og for min del så slo nok en latent sykdom ut. Sett "i speilet har jeg hatt symptomer som har kommet og gått i mange år, men ikke nok til å bli skikkelig syk. Disse slo til slutt ut etter noen år med høy arbeidsmengde (høgskole), mammas bortfall (jeg var da 24 år) og rett etter skolegangen, noen år med svært mye jobb. Det var iallfall i disse 10 årene mellom 98 og 08 "travelhet" gikk over til å bli "stress", og da jeg ble så dårlig at jeg ble diagnostisert.

Jeg kan ikke spore denne latente sykdommen/predisposisjonen tilbake til psykiske forhold i barndommen (der tror jeg at jeg har vært usedvanlig heldig), men jeg er rimelig sikker på at jeg fikk en "fysisk predisposisjon" da jeg var 8 år og lå et halvt år i kraftig sykdom (seint diagnostisert kikhoste med komplikasjoner i form av en livstruende bronkitt/lungebetennelse). Det slo da umiddelbart ut på tannhelsen i 1-2 år (og førte i sin tur til at jeg fikk mye amalgam i munnen - som også ble byttet ut i løpet av "stressårene") og de sterke antibiotikakurene, samt den påfølgende amargamen ødela nok veldig mye av min naturlige motstandskraft og la dermed grunnlaget for den sykdommen jeg fikk i 98-08.

[Vigdis]

Gode, og oppdaterte bøker om traumer er for det meste på engelsk. Legen og terapeuten Peter A. Levine skriver i et enkelt og lettforståelig engelsk, jeg holder på med "Waking the tiger". Den kan virkelig anbefales. Du får sannsynligvis mange aha-opplevelser, større forståelse, som jeg opplever at jeg får. Han beskriver noen enkle øvelser du kan gjøre selv for bedre situasjonen din om du sliter med traumer og ettervirkninger.

Peter A. Levine har også skrevet en annen bok jeg vet er fin "In an Unspoken Voice: How the Body Releases Trauma and Restores Goodness". Det er en anmeldelse av den her http://www.lakartidningen.se/07engin...rticleId=17317

En annen spennende lege er Robert C. Scaer "The Body Bears the Burden: Trauma, Dissociation, and Disease, Second Edition". Denne boken gir mye mer tilleggsinformasjon som Levine behandler lettere. Den er altså mye tyngre, mer medisinskfaglig å lese. Men du får et enda bedre grep, en større forståelse. Men den krever mer av deg som leser. Den inneholder lenker videre til forskning og andre bøker. Husk å bestille second edition, det første opplaget er beregnet på leger, og har enda tyngre språkdrakt. Hjemmesiden hans http://www.traumasoma.com/

Peter A. Levine har hjemmeside her http://somaticexperiencing.com/ Ddet viser seg at det faktisk, utrolig nok, er psykologer og psykiatere som har utdannelse i det Peter A. Levine kaller somatic experience i Norge. Den norske hjemmesiden er her http://www.traumeheling.no/index.php?site=default/6 med lenker videre. Jeg trodde faktisk ikke det var terapeuter som var orientert i dette i Norge, det virker som om det er veldig mye enighet om at kognitiv terapi er det eneste saliggjørende (noe flere av de amerikanske terapautene imøtegår, du kommer ikke til i den non-verbale delen av hjernen, og det er der mye av arbeidet må foregå for å bli mindre plaget av traumer).

Det finnes også videoer med Robert C. Scaer på youtube. Jeg har ikke hatt ro på meg til å kikke på dem, jeg venter på at boken hans er tilgjengelig, vi er flere venner med samme problematikk som leser og diskuterer det vi lærer nå om dagen. Jeg ser nå mye av egen erfaringer i et helt nytt lys på grunn av det jeg har lest inntil nå.

Hvis du har traumer og vil forstå og lære mer, begynn med "Waking the tiger".

Det er også en psykiater som heter Judith Herman, hun har jeg ikke lest ennå. Men jeg tror hun også er interessant å lese.

Så er det traumespesialisten og forskeren Bessel van der Kolk, du finner mange forskningsrapporter fra hans hånd. Jeg tror det var han som nevnte ett sted at i 1987 var 40 % av de han undersøkte feildiagnostiserte. De som var feildiagnostiserte hadde PTSD, post traumatisk stressyndrom. Men hadde i stedet fått diagnoser som scizofreni, bipolar lidelse (manisk -depressiv het det på den tiden), depresjon og mange flere diagnoser, pluss feil behandling, feil piller osv osv. I dag er det mange barn som får diagnosen ADHD som har PTSD. Sørgelig, men sant.

Bessel van der Kolk har skrevet boken "Traumatic Stress: The Effects of Overwhelming Experience on Mind, Body, and Society". Jeg antar at den er litt tung, akkurat som Scaer.

Litt om van der Kolk og hans arbeide her http://rvts.no/Images/Assets/dokuments/ost/bessel.pdf

Det som er fint med mange av disse forfatterne, er at du forstå mer av reaksjoner som kanskje kan virke merkelige og uvanlige. Når du leser om hva som skjer når du pådrar deg traumer ser du at det er faktisk helt logiske handlemåter eller følelsereaksjoner utfra det du har opplevd. Skal skrive mer om det en annen dag.

[Vigdis]

Rober C. Scaer, nevrolog. Det ser ut for meg som om han mener at klassifikasjonene av psykiatriske sykdommer i stedet er utallige avarter av traumer, post traumatisk stressyndrom. Om han har rett, så er jo diagnosemanualen temmelig ubrukelig, ikke sant? det kommer tydelig frem i boken hans "The body bears the burden".

Her er en artikkel http://www.uib.no/insuhc/files/scaer.pdf Jeg kan dessverre ikke påta meg å oversette den, men dette er potent stoff!

...This attempt to return to the concepts of a relatively broadly-based response of the
organism to traumatic stress is critical to our consideration of the neurophysiology of
trauma and its effects not only on systems of the brain and endocrine systems, but also on
the body itself. When one accepts the tenet that the clinical expressions of a multitude of
psychiatric syndromes derive not only de novo or through gene expression, but perhaps
also through life experience and its lasting effects on brain physiology, one must return to
the concept of a physiological continuum between many psychiatric diagnoses.

This model of disease in trauma would predict that vasomotor symptoms and signs would
be likely, with both trophic and dystrophic components, the latter reflecting
vasoconstriction and ischemia. Cardiac, pulmonary, bowel and exocrine gland
dysfunction should be predictable. Abnormalities of strength, muscle tone and endurance
should be common. Lowering of serum cortisol in late stages of trauma might lead to
relative lack of immune inhibition, and therefore to hyperimmune syndromes. One
would also expect these syndromes in some cases to manifest remarkable periods of
exacerbation and remission based on autonomic oscillation, and to be specifically
sensitive to exacerbation by external stress. Fluctuating symptoms of cognitive
impairment especially related to attention and memory would be common in many of
these conditions. One would expect an unusual association of the emotional symptoms of
late trauma, including affect dysregulation, dissociation, somatization, depression,
hypervigilance and denial/avoidance. A psychosocial trauma history in many cases
might reflect a history of substantial life trauma, especially in childhood.
Among other manifestations, these diseases would at least in part show evidence of
abnormal parasympathetic tone, perhaps along with sympathetic vasoconstrictive
dystrophic and ulcerative phenomenona. Diseases and syndromes of the gastrointestinal
system that fall into this general concept of diseases of trauma include peptic ulcer and
gastroesophageal reflux disease, irritable bowel syndrome, Crohn’s disease (regional
ileitis) and ulcerative colitis. All reflect organ hypermotility, excessive glandular
secretion and in some, ulcerative features. Cardiac syndromes would likely reflect the
cardiac abnormalities associated with DVC dominance, and be associated with a variety
of tachy- and bradyarrythmias, including those seen in mitral valve prolapse. Bronchial
asthma, a syndrome primarily manifested by stress and hyperimmune-induced abnormal
organ-specific parasympathetic events (bronchospasm and hypersecretion) has many of
the criteria predictable in diseases of trauma. Interstitial cystitis is a condition
characterized by pain, spasm and ulceration of the bladder wall, combining the
parasympathetic/dystrophic elements of many of these syndromes.
One of the most perplexing and controversial chronic syndromes that may fall into this
category is that of fibromyalgia/chronic fatigue.

[Mod]

Jeg har startet denne tråden fordi jeg tror ikke jeg er den eneste her inne som har traumer fra barndommen. Mange har det. Og det at vi som har forskjellige vonde erfaringer gjør oss enda mer sårbare for nye sykdommer, kan være en fornuftig kunnskap å dra med seg. Det neste, kloke spørsmålet blir da om det er mulig å unngå enda mer sykdom

Jeg kommer til å fylle på mer stoff i denne tråden etterhvert.

Traumer i tidlig barndom

Forskere over hele verden begynner nå å forstå deler av samspillet mellom psykologiske hendelser og hjernens biologiske funksjon. Et innviklet samspill mellom barnets tidlige persepsjon og utviklingen av sentrale deler av hjernen avtegner et meget sammensatt og komplisert system der opplevelser, emosjoner og persepsjoner knyttes til vekst og utvikling gjennom kjemisk-hormonelle prosesser i kroppens endokrine (hormonelle) system. I det som synes å være et meget sårbart system vokser spedbarnet opp og påvirkes av sine omsorgspersoner. Som oftest går det bra, (fig.4) men i stadig flere tilfeller ender barna opp med depresjoner og personlighetsforstyrrelser i voksen alder. Sykdommer man nå begynner å forstå har sin opprinnelse i tidlig barndom. Barnets psykiske og fysiske påkjenninger helt fra før det blir født er avgjørende for helsetilstanden i voksen alder.

Les mer: http://www.sakkyndig.com/psykologi/a...SS-TRAUMER.htm

http://acestudy.org/
http://www.cdc.gov/ace/