Barndommens spøkelser og Alice Miller

[Vigdis]

For mange år siden leste jeg og mine studiekamerater flittig i bøkene til Alice Miller. For et par uker siden var jeg i en bokhandel og oppdaget en bok jeg ikke hadde lest av henne, The Truth Will Set You Free. Denne boken satte i gang masse tanker om eget liv.

Om du ikke har hørt om forfatteren, så var hun psykoanalytiker av yrke. Bosatt i Sveits

Miller følger Freud og den psykoanalytiske tradisjonen ved å fremheve barndommens betydning for resten av et menneskes liv.Men hun var kritisk til både Freud og Jung. I følge Miller finnes det ofte en sammenheng mellom psykiske og fysiske lidelser i voksen alder og ydmykelser i barndommen. Hun beskriver hvordan voksne mennesker dekker egne behov ved å pine og plage barn, det være seg i form av fysisk avstraffelse, seksuelt misbruk, omskjæring eller andre krenkelser. Hun erstatter begrepet «oppdragelse» med «ledsagelse» for å understreke at barn og foreldre er likeverdige personer. Ledsageren plikter å respektere barnets rettigheter, tolerere dets følelser og ta lærdom av dets atferd, slik at barnet ikke hemmes i sin utfoldelse. Hun hevder at dette prinsippet står i skarp kontrast til tradisjonell barneoppdragelse, der foreldrene spiller rollen som herskere, ikke tjenere. Foreldrene posisjonerer seg som herskere ved å berøve barnet dets egen vilje og tvinge det til lydighet. Hos barn som selv ydmykes, oppstår det en trang til å ydmyke andre. Fordi barn som utsettes for fysisk avstraffelse, ikke har mulighet til å forsvare seg, undertrykkes hatet og raseriet mot foreldrene. I voksen alder vil barnet rette sitt hat mot syndebukker, ofte mot egne barn, seg selv (i form av rusavhengighet osv.) eller andre voksne (i form av krig, kriminalitet osv.). Uteblir muligheten til å gjøre opp med personene som hatet opprinnelig var rettet mot, kan hatet bli umettelig.
Miller fremhever at ingen barn er voldelige fra fødselen av. Vold handler ikke om gener. Hjernen til et barn som vokser opp i kjærlige omgivelser, vil utvikle seg forskjellig fra hjernen til et barn som møtes med ondskap. Fenomenet vold eksisterer ene og alene fordi mishandlede barn i voksen alder praktiserer den lærdom som hjernen fikk innprentet i barneårene. http://no.wikipedia.org/wiki/Alice_Miller

Dette er kortversjonen av det hun står for.

I den siste boka jeg leste skriver hun mye om å bli slått som barn. Men jeg tenker at det å være overgriper mot et barn, det kan skje på så mange plan. Akkurat dette med alle måtene et barn kan fornedres og ødelegges, det skriver hun om i en eller flere av bøkene, jeg husker ikke lenger hvem. Blant annet skriver hun om barn som kommer fra resurssterke hjem, alt det materielle er der, men det finnes ikke varme og kjærlighet til barnet. Det er mye som kan gå galt med barn. Det er mange måter å straffe og hindre barn i å vokse i modenhet. Jeg synes Alice Miller er helt fantastisk. Min beundring er ikke mindre nå. Jeg kjenner at å finne denne boken nå, det var noe jeg trengte, det var en gave.

Det som slo meg da jeg leste boken og etterpå bladde i en av de tidlige bøkene hennes, er at språket i denne siste boken hennes er så mye mer lettfattelig. De første bøkene hennes finner jeg nå nesten vanskelige å trenge igjennom, de er så fylt av psykoanalytisk fagsjargong. Det gjør at språket, budskapet hennes, blir dekket til. I stedet for å få direkte adgang til tankene hennes, blir du sittende å streve med begreper som overføring og andre analytiske begreper. Slik er det ikke i denne boken. Det er enkelt rett frem og rett på det viktige temaet. Kanskje har hun frigjort seg fra å forsøke å skulle snakke rett språk, kompleks og "flink pike" sjargong til sine kollegaer, og heller kommet frem til det rene og klare språket underveis i livet sitt? Ble hun mer opptatt av å møte mennesker med et direkte språk enn å forsøke å overbevise kollegaene sine?

Jeg har bestilt flere av hennes senere bøker av på Amazon nå. Det var et gledelig gjensyn å treffe på Alice Miller igjen. Jeg kan varmt anbefale bøkene hennes. Jeg tror alle kan ha nytte av å kikke litt på egen barndom og ta livet av noen myter om hva som hendte da. De tidlige bøkene hennes finnes oversatt til norsk og ligger i bibliotekenes magasiner:

Barneskjebner (1980, 1987)
I begynnelsen var oppdragelsen (1986)
Du skal ikke merke (1988)
Den ubrukte nøkkelen (1991)
Den forbudte viten (1992)

Her er alle bøkene hennes på engelsk:

From Rage to Courage (2009)
Free From Lies (2009)
The Body Never Lies (2005)
The Truth Will Set You Free (2001)
Paths of Life - Seven Scenarios (1999)
Breaking Down the Wall of Silence (rev. 1997)
The Drama of the Gifted Child (rev. 1997)
Banished Knowledge (1988, new ed. 1997)
The Untouched Key (1988)
Pictures of a Childhood (1986, new ed. 1996)
Thou Shalt Not Be Aware (1984, rev. 1998)
For Your Own Good (1983, new ed. 2002)
Prisoners of Childhood (1981)

[Anisa]

Det som slo meg da jeg leste boken og etterpå bladde i en av de tidlige bøkene hennes, er at språket i denne siste boken hennes er så mye mer lettfattelig. De første bøkene hennes finner jeg nå nesten vanskelige å trenge igjennom, de er så fylt av psykoanalytisk fagsjargong. Det gjør at språket, budskapet hennes, blir dekket til. I stedet for å få direkte adgang til tankene hennes, blir du sittende å streve med begreper som overføring og andre analytiske begreper. Slik er det ikke i denne boken. Det er enkelt rett frem og rett på det viktige temaet. Kanskje har hun frigjort seg fra å forsøke å skulle snakke rett språk, kompleks og "flink pike" sjargong til sine kollegaer, og heller kommet frem til det rene og klare språket underveis i livet sitt? Ble hun mer opptatt av å møte mennesker med et direkte språk enn å forsøke å overbevise kollegaene sine?

Kunne det ikke tænkes, at det kommer an på, hvem har oversat hendes bøger? Jeg har læst de fleste af Alice Miller's bøger, også på dansk - og de var letfattelige nok - er min oplevelse.

I den siste boka jeg leste skriver hun mye om å bli slått som barn.

Supplerende på netop denne vinkel, som jo går igen og igen i Alice Miller's livsværk: en pdf-fil med Interview med Alice Miller fra juni 2005, for det slovenske magasin ONA (oversat til dansk). (fra Web.Archive.org)

• The Roots of Violence are NOT Unknown (audio). Les beskrivelsen her


• The Roots of Violence . Les beskrivelsen her


Spanking is counterproductive and dangerous. Les beskrivelsen her

[Vigdis]

Jeg tror den moderne terapien, den kognitive metoden, er på ville veier. Jeg tror den har lite å stille opp mot de dypere lagene av erfaringer som ble plantet i oss i barndommen. Da hjelper det ikke å forsøke å endre tankemønstre. Du må få tak i hva som hendte, og forholde deg til det. Du kan ikke gjøre det ved å følge den kognitive veien ved å "leve her og nå". Den kognitive terapien sies å ha en ekstrem god suksessrate. Men spørsmålet er om man har fulgt opp disse personene som har gått i kortvarige kognitive terapier over lang tid og sett om det ble tilbakefall?

Å "leve her og nå" og utvikle tankemønstre for å hindre negative og depressive tanker, fokusere på det positive er for meg en helt feil vei å gå dersom det ligger ting begravet i en persons fortid. Det blir som Polyanna bøkene og tenke positivt. Du er nødt til å se fortidens monstre i hvitøyet før du kommer deg videre

Les mer på http://www.kognitiv.no/

Det raste en debatt om tradisjonell eller kognitiv terapi i Morgenbladet for en stund siden
http://morgenbladet.no/debatt/2012/h...i#.UVghf6tuaX0
http://morgenbladet.no/debatt/2012/h...n#.UVghvatuaX0
http://morgenbladet.no/samfunn/2012/...n#.UVgh1KtuaX0
http://morgenbladet.no/debatt/2012/t...r#.UVgh6atuaX0
http://morgenbladet.no/samfunn/2012/...t#.UVgiAatuaX0
http://morgenbladet.no/debatt/2012/t...m#.UVgiIKtuaX0

[Anisa]

I den siste boka jeg leste skriver hun mye om å bli slått som barn.

Men jeg tenker at det å være overgriper mot et barn, det kan skje på så mange plan. Akkurat dette med alle måtene et barn kan fornedres og ødelegges, det skriver hun om i en eller flere av bøkene, jeg husker ikke lenger hvem. Blant annet skriver hun om barn som kommer fra resurssterke hjem, alt det materielle er der, men det finnes ikke varme og kjærlighet til barnet. Det er mye som kan gå galt med barn. Det er mange måter å straffe og hindre barn i å vokse i modenhet.

Jeg synes Alice Miller er helt fantastisk. Min beundring er ikke mindre nå. Jeg kjenner at å finne denne boken nå, det var noe jeg trengte, det var en gave.

Tak Vigdis

Inspireret af dig, har jeg postet en ny tråd i dette tema her: https://www.stofskifteforum.dk/showthread.php?t=15768 - og alle er inviteret.

[Vigdis]

Nå nettopp på radioens P2 var det er kort intervju med en helsesøster. Hun fortalte at hun snakket med foreldrene om hva de gjorde når de ble sinte på barnet sitt. Og svært, svært mange fortalte helt åpent at de slo barnet. Hun sa at mange virket fortvilte og ville ikke slå barnet, de ville ha hjelp. For en modig og dyktig helsesøster!

Men det er sørgelig å høre at fortsatt blir alt for mange barn traumatisert med fysisk vold.

[Anisa]

Hun fortalte at hun snakket med foreldrene om hva de gjorde når de ble sinte på barnet sitt.

...når de ble sinte på barnet sitt ??

Vrede (1) er en følelsesmæssig tilstand, som kan variere fra mindre irritation til til intens vrede. De fysiske effekter af vrede er øget hjertefrekvens, højere blodtryk og eleverede niveauer af adrenalin og noradrenalin.

Hos en person som føler vrede vil følelsen i øjeblikket være altoverskyggende. Vrede kommer til udtryk gennem ansigtsudtryk, kropssprog, psykologiske reaktioner og til tider gennem vold. Dyr og mennesker udstøder lyde, forsøger at virke større, stirrer og blotter deres tandsæt. Vrede er et psykologisk reaktionsmønster ment til at skræmme en modpart fra at true den pågældende. De fleste mennesker forklarer vrede med, hvad der blev gjort mod dem i den givne situation, mens en objektiv vurdering af sagen i mange tilfælde vil vurdere, at de har taget fejl, da vreden har fået dem til at miste selvbeherskelsen og deres objektive vurderingssans.(KIlde)

Synonymer til "sint" : arg, ergelig, forarget, forbannet, forbistret, forbitret, fortørnet, gretten, grinete, harm, hissig, ilsk, ilter, indignert, irritert, morsk, olm, oppbrakt, opprørt, rasende, sinna, sur, ute av seg, vred. (KIlde)

Vrede (2): oldnordisk reiði, nedertysk wrede afledt af vred.
Betydninger: stærk sindsbevægelse som følge af krænkelse, forurettelse, ondskab, (svigt, skuffelse/red.) (Kilde)

Er her nogen, som (please !) kan forklare mig, hvordan i alverden et spædbarn eller et lille barn, der lige lært at sidde op eller gå - kan overhovedet have forudsætninger for at krænke, forurette, svigte eller skuffe sin mor, eller sin far, eller dem begge? Og dermed retfærdiggøre deres vrede?

[Vigdis]

Er her nogen, som (please !) kan forklare mig, hvordan i alverden et spædbarn eller et lille barn, der lige lært at sidde op eller gå - kan overhovedet have forudsætninger for at krænke, forurette, svigte eller skuffe sin mor, eller sin far, eller dem begge? Og dermed retfærdiggøre deres vrede?

Ved at foreldrene selv har opplevd krenkelse i samme alder. Som det står i den kjente boken, fedrenes misgjerninger rammer barna...

[Anisa]

Er her nogen, som (please !) kan forklare mig, hvordan i alverden et spædbarn eller et lille barn, der lige lært at sidde op eller gå - kan overhovedet have forudsætninger for at krænke, forurette, svigte eller skuffe sin mor, eller sin far, eller dem begge? Og dermed retfærdiggøre deres vrede?

Ved at foreldrene selv har opplevd krenkelse i samme alder. Som det står i den kjente boken, fedrenes misgjerninger rammer barna...

Aha? Hvis det nu er sådan, at man bliver nødt til at træffe et valg mellem at undskylde de voksne forældre pga. deres arv, eller tage hensyn til det mishandlede barn - hvordan træffer man sådan et valg?

Er jeg uretfærdig og hensynsløs, når jeg tager stilling mod forældrene og for barnet? Jeg føler mig ikke spor uretfærdig når jeg gør det, og jeg gør det hver gang jeg bevidner fysisk og/eller psykisk terror udøvet af en eller begge forældre, mod et barn.

Hvordan kan det så være, at hverken du eller jeg, har mishandlet vores sønner, som følge af vores fedrenes misgjerninger ? Guderne kan bevidne, at der var rigeligt af disse misgjerninger at tage af efter alle barneårene. Hvorfor mon var det muligt for dig og mig, at bryde vores arv, mens det lader til, at så mange andre ikke gør/kan? Og hvis man ikke er i stand til at bryde egen arv, er man så overhovedet egnet til at være forælder?

Min personlig ledetanke var, da jeg stod med min lille nyfødte i armene: "Aldrig vil jeg tillade, at min lille søn skal nogensinde komme til at opleve det eller lignende, som jeg selv har oplevet da jeg var barn." Til dette hørte også at huske det, som min forælder/forældre gjorde, der gjorde mig ondt - fysisk og/eller psykisk, og disse minder har lært mig, hvordan jeg selv ikke skal handle, og hvad der var et lukket land for mig som forælder, hvis min søn skulle beskyttes mod det, der netop var mine fædrenes arv. Det blev utrolig nemt at være forælder efter at jeg har bestemt mig for, hvordan min søn ikke skulle behandles. Hvorfor i alverden skulle jeg være en undtagelse? Hvorfor er Vigdis en undtagelse?