Har hatt lavt stoffskifte siden 1996. Gråteferdig.

[I-D-M]

Vet ikke hvor jeg skal skrive hen. Jeg er jo ikke langvarig deprimert. Det er bare det at nå er jeg helt på felgen. Like før jeg hylgriner. Jeg er 34 år og av det kjønnet som visstnok ikke kan få lavt stoffskifte. Jeg føler meg altfor gammel for å gråte, men det er nå en gang slik at det faller seg naturlig nå.

Jeg befinner meg akkurat nå på Gran Canaria. Behandlingsreiser for psoriasis. I morgen skal vi hjem. Nå er jeg så psykisk stresset og gråteferdig at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det er tøft å være utenlands i tre uker. Hver ukedag må vi opp 7.30 for morgentrening. Gjerne påfulgt av styrektrening, vanngym og tur på fjellene i nærheten etter det. Det hele er ispedd med tungt alkoholfrobruk. En uke i strekk nå. Passer jo ikke meg det. Jeg greier det fint og kroppen er blitt i bra form, men stresset er voldsomt. Helt ut av det blå og gjerne om natten kan jeg begynne å svette noe voldsomt. Folk spør om jeg er varm. Jeg har gjentatte ganger fortalt dem at jeg har en sykdom som får adrenalin/kortisol til å løpe løpsk. Det er jo ingen som skjønner noe av det. For dem er jo jeg bare en raring som tydeligvis svetter så mye at det er helt unaturlig.

Ikke en natt på disse tre ukene har jeg sovet godt. Vanligvis sover jeg en del på dagen hjemme, men det går ikke her. Blir bare mer og mer nedkjørt. Å sove på dagen er en av de beste medisinene for at jeg skal føle meg vel.

Så til det som får det til å tilte helt for meg. 3 uker her betyr 3 uker alene for meg og 3 uker alene for samboer. Dette har hun brukt til å snu rundt på alt vi har blitt enig om tidligere. Hun er tilhenger av S & M. Det er ikke noe galt med det i seg selv. Men nå ønsker hun å treffe andre for leve ut opplegget sitt. Jeg er prippen og kanskje gammeldags. Har jo enkelte ganger mine syke fantasier jeg også, men med lavt stoffskifte får man nedsatt libido. Dessuten tror jeg at man kan gå gjennom et helt liv med en partner. Jeg tror på gammel kjærlighet og å være tro mot noen. Er det noe galt i det?

Dette var vi enig om før jeg dro. Jeg skjønner jo hva som har skjedd. Hun har fått mye frihet etter jeg dro, oppdaget nye sider ved seg selv og lest boka fifty shades of grey. Deilig å være litt vill og gal til tider, men nå er det ikke måte på. Alt vi hadde før skal forandres, og hun ser gjerne at jeg også har meg med andre. Gjerne horer også. De er jo lett tilgjengelig her nede. Dette blir aldeles for mye for meg. Altfor stor omstilling. Og for å være ærlig har jeg ikke lyst på sex med noen. Ikke i overskuelig fremtid. Det vet hun jo om, men tydeligvis når det ser slik ut for henne så skal jeg være med. Vi har jo snakket sammen om det og jeg har sagt jeg ikke ønsker full frihet når det gjelder partnere. Hun bare vrir seg unna og sier at hun ikke kan leve lenger uten å leve ut sin "greie".

Anbefaler ingen med lavt stoffskifte å reise på noe slikt som dette. Du bør i hvert fall være ganske hard i skallen. Har holdt på å bukke under for press. Et press jeg har følt kommer fra alle sider. Både her nede og hjemme. Jeg kjenner det hjalp litt å skrive fra seg. Jeg griner ikke lenger. I morgen er det hjem og om vi ikke kan komme til en løsning begge er fornøyd med. Så finnes det jo en mulighet til. Forlate henne. Jeg har mange ganger tenkt at jeg ikke passer til å leve i noe kjærlighetsliv. Jeg greier ikke å gi den kjærlighet og sex folk krever for å leve sammen. Det skylder jeg på sykdommen. Og kanskje også en noe spesiell personlighet. Men jeg var flink til det med kjærlighet før jeg ble syk da.

På tide å "wrappe up". Er det noen som kjenner seg igjen i at man blir deprimert, bunnløs fortvilt, føler seg underlegen og helt borte når man er nedkjørt og stresset? Om ikke folk kan relatere seg til noe i innlegget så kanskje de kan relatere seg til dette siste jeg skrev. Jeg ser etter forståelse. Det finner jeg lite her nede i hvert fall. Nevnte det for romkameraten min, men det er grenser for hvor langt man kan gå med det. Kan ikke sitte å gråte ovenfor han eller gi uttrykk for at jeg sliter med det i dagevis.

Mvh I-D-M som drømmer om bedre tider

[Pingvinen]

Velkommen til forumet
Om man har et stoffskifte som ikke er optimalt medisinert, er det veldig vanlig både med angst, depresjoner, manglende stress-mestring og annet knask.
Jeg utviklet både panikkangst og sosialangst.
Jeg er heldigvis over det verste nå, men det var ei tøff tid spesielt siden leger vil fikse problemet med og stappe en full av antidepressiva istedet for og gå på årsaken til at angsten er dukket opp.
Om man har lavt stoffskifte, er det også svært vanlig at d3, B12 og ferritin blir lave. Er disse lave, kan man få samme symptomer som ved lavt stoffskifte, i tillegg til at kroppen ikke klarer og utnytte stoffskiftemedisinen skikkelig.
Hvordan er dine blodprøver?
Hvor lenge har du hatt lavt stoffskifte?
Bruker du Levaksin/dose, kombinasjonsbehandling eller naturthyroid?
Min erfaring er at nedsatt libido er et størst problem når stoffskiftet ikke er skikkelig medisinert. Når stoffskitet er i balanse, fungerer alt i kroppen , inklusive libidoen, bedre. Selv om TSH og FT4 er "normale" kan FT3 være alt for lav, og da har man ikke et bra stoffskifte.

[Student24]

Du er ikke alene å føle det du føler og opplever. Kjenner meg godt igjen. Orker ikke skrive mer nå. Utslitt etter dagens utfordringer. Skriver mer i morra.

[I-D-M]

Har gitt henne frie tøyler i hvert fall. Så var det løst, men jeg føler det er forbanna cheesy og litt småekkelt. Vi hadde det riktig så trivelig i går i hvert fall. Men nå føler jeg meg elendig. Føler jeg kommer til kort på de aller fleste områder. 34 år og har egentlig ikke oppnådd noe som helst. Eller har gått ned 4 kilo i vekt da og gjennomført et knallhardt behandlingsprogram.

Har hatt lavt stoffskifte siden 1996. Jeg har ingen ferske blodprøver, men jeg kan ordne det snart. Har målt alt mulig greier før. B12 og ferritin tror jeg var normalt. D-vit, testo og SHBG er de verdiene som har vært utenfor normalen.

Vet ikke det med libido. Det er nok riktig at det er en del ting i min kropp som ikke fungerer optimalt. Og jeg har jo mange ganger gjennom disse årene følt null lyst og interesse. Man kjenner igjen tegnene sammen med en haug andre symptomer. Men uansett har jeg liksom aldri hatt noen sterk drive for å ha sex med folk. Heller ikke før jeg ble syk, men da var jeg også bare 18 år da. Jeg onanerer. Holder da det?

Tok anti depressiva for ca 2 måneder siden. Det gjør ingenting. Det er bare luft. Men så var jeg ikke deprimert heller da. Bare ute av det. Ikke fornøyd med verden. Får ikke ut mitt potensiale og ting er ikke så moro som de skal være. Alt det skal liksom anti depressiva løse? Jeg vet jo hvordan det henger sammen. Gjennom disse 16 årene har det jo vært perioder der ting er ganske bra. Alt bare detter på plass og jeg skjønner jo da at det er stoffskiftet som har bedret seg. Det har også vært perioder der ting har sett uendelig mye verre ut enn nå. Hadde i mange år tanker om å ta eget liv, men nå er de tankene over for lengst.

Jeg bruker levaxin 75 µg. Tar ingenting annet. Det har funket før, men nå lurer jeg på om behovet har endret seg og at dosen er for høy. Magefølelsen sier det og den er ofte rett. Noe burde gjøres i hvert fall. Jeg har vært sykemeldt og har gått på anti depressiva. Det løser ingenting. Noen må se på kroppen min sin kjemi.

[Pingvinen]

Anbefaler og ta stoffskifteprøver jevnlig og huske og ta dem så nær klokken åtte som mulig og FØR man tar levaksinen. Jeg tar prøver hver fjerde uke, men selv om man føler at ting og tang går greitt, ville jeg nok tatt prøver hver tredje måned iallefall. Jeg ber også om kopi av alle prøver og arkiverer dem slik at jeg selv kan følge med på svarene.
75 mcg er en liten dose; ting kan ha forandret seg, og det kan være du må øke dosen.
B12 mangel gir mange av de samme symptomene som lavt stoffskifte, så de vil selvsagt kunne forverre symptomene på lavt stoffskifte.
Min sønn på 22 har hatt grenseverdier på lavt stoffskifte i over ett år, men nå ser det ut til at legene reagerer på stadig høyere TSH, og forhåpentligvis får han behandling. Jeg har også to brødre med lavt stoffskifte, så hypothyrose rammer begge kjønn.

[Halla]

Har gitt henne frie tøyler i hvert fall. Så var det løst, men jeg føler det er forbanna cheesy og litt småekkelt. Vi hadde det riktig så trivelig i går i hvert fall. Men nå føler jeg meg elendig. Føler jeg kommer til kort på de aller fleste områder. 34 år og har egentlig ikke oppnådd noe som helst. Eller har gått ned 4 kilo i vekt da og gjennomført et knallhardt behandlingsprogram.

Har hatt lavt stoffskifte siden 1996. Jeg har ingen ferske blodprøver, men jeg kan ordne det snart. Har målt alt mulig greier før. B12 og ferritin tror jeg var normalt. D-vit, testo og SHBG er de verdiene som har vært utenfor normalen.

Vet ikke det med libido. Det er nok riktig at det er en del ting i min kropp som ikke fungerer optimalt. Og jeg har jo mange ganger gjennom disse årene følt null lyst og interesse. Man kjenner igjen tegnene sammen med en haug andre symptomer. Men uansett har jeg liksom aldri hatt noen sterk drive for å ha sex med folk. Heller ikke før jeg ble syk, men da var jeg også bare 18 år da. Jeg onanerer. Holder da det?

Tok anti depressiva for ca 2 måneder siden. Det gjør ingenting. Det er bare luft. Men så var jeg ikke deprimert heller da. Bare ute av det. Ikke fornøyd med verden. Får ikke ut mitt potensiale og ting er ikke så moro som de skal være. Alt det skal liksom anti depressiva løse? Jeg vet jo hvordan det henger sammen. Gjennom disse 16 årene har det jo vært perioder der ting er ganske bra. Alt bare detter på plass og jeg skjønner jo da at det er stoffskiftet som har bedret seg. Det har også vært perioder der ting har sett uendelig mye verre ut enn nå. Hadde i mange år tanker om å ta eget liv, men nå er de tankene over for lengst.

Jeg bruker levaxin 75 µg. Tar ingenting annet. Det har funket før, men nå lurer jeg på om behovet har endret seg og at dosen er for høy. Magefølelsen sier det og den er ofte rett. Noe burde gjøres i hvert fall. Jeg har vært sykemeldt og har gått på anti depressiva. Det løser ingenting. Noen må se på kroppen min sin kjemi.

Det var da en utrolig liten dose med Levaxin du går på! Si meg, har ikke legen sagt at du skal øke dosen med jevne mellomrom til du føler deg ok? Og så har du vært syk i 16 år Det er jo tydelig at du sliter med at stoffskiftet er alt for lavt - jeg nærmest føler resignasjonen gjennom det du skriver. Det er så trist, for en ung mann i sin beste alder skal ha et bedre liv enn det du gir uttrykk for. Jeg har sønner på +/- din alder, og jeg hadde blitt temmelig lei meg om en av dem hadde det slik.

Du må nok nå ta noen grep sjøl. Først og fremst komme deg til lege og få tatt nye prøver (og legg dem ut her så får du "faglig" vurdering ). Så må du være klar over at folk kan gå i mange år og føle seg noenlunde bra på kun Levaxin, men så er det ikke nok lenger. Da kan man øke dosen, kombinere med Liotyronin, eller det beste for de fleste som sliter: gå over til tyroid.

Antidepressiva hjelper ikke, men nok T3 kan hjelpe masse! Det får du nok ikke på den lille dosen du tar. Og så bør du kanskje bytte lege

[I-D-M]

Det var da en utrolig liten dose med Levaxin du går på! Si meg, har ikke legen sagt at du skal øke dosen med jevne mellomrom til du føler deg ok? Og så har du vært syk i 16 år Det er jo tydelig at du sliter med at stoffskiftet er alt for lavt - jeg nærmest føler resignasjonen gjennom det du skriver. Det er så trist, for en ung mann i sin beste alder skal ha et bedre liv enn det du gir uttrykk for. Jeg har sønner på +/- din alder, og jeg hadde blitt temmelig lei meg om en av dem hadde det slik.

Hold your horse a bit. Det ble gjort skikkelig off the record i 2005. Jeg fikk resept på 25 mkg, så 50 mkg. Deretter ble det et ***** styr for å få mer meds. Så fikk jeg tak i 150 mkg. Knakk dem i 2 også ble det 75. Da følte jeg meg ganske bra. Hadde spesialtilpasset arbeidstid. Aldri begynne før 12. Det gikk jo ikke i langden. Jeg ønsket å føle meg enda bedre så da økte jeg direkte fra 75 til 150 ettersom ingen leger ville gi meg noe særlig annet. Jeg vet godt man ikke skal gjøre det, men jeg står nå her i dag. I live liksom. Neste blodprøve jeg hadde da var forenlig med høyt stoffskifte. TSH på ned mot 0. Siden har jeg gått på 75, og TSH har lagt på ca. 1. Har jo tatt mange blodrprøver, men man gidder liksom ikke mer når de sier alt er bra denne gangen også. Og jeg har følt meg bra ganske mye, men ikke de siste 3 årene. Det er liksom flere ting som mangler i livet. Jeg orker mye mer enn før, men samtidig er man så vanvittig avflatet i følelseslivet. Det er vanskelig å ligge noen som helst planer for fremtiden. Vanskelig å sette seg mål og være ambisiøs. Vanskelig å føle noen glede når jeg mestrer ting. Det her er bare et øyeblikks tilbakesteg. Jeg pleier ikke å ha det slik. Jeg har kjørt meg selv skikkelig ned. Altfor lite søvn og for mye alkohol. I for usikre omgivelser og med hendelser på hjemmefronten jeg kunne klart meg uten.

Våknet 06. Skal ikke på jobb før lenge i dag. Så jeg ønsker ikke å stå opp før mye senere, men jeg får ikke sove mer. Angst eller lignende. Beina og overkropp er kald og varm om hverandre. Elendige forhold for å få sove. Jeg viste innlegget til min samboer. Hun sa ingenting. Likegyldig, uforstående eller bare målløs. Hva vet jeg? Jeg føler i hvert fall det er dramatisk det jeg skriver. Ikke til et nivå der det er snakk om liv og helse, men til en slik grad at ingen burde oppleve det. De fleste av oss lever i øyeblikket, men jeg kan love at det ser helt annerledes ut om 4-5 dager. Men nå gidder jeg ikke mer. Skal prøve å få sove igjen. Jeg er forresten ikke resignert. Jeg er sterk og klar til kamp for å få livet mitt så bra som andre. Vel, stoffskiftet gjør meg jo automatisk litt svakere, men jeg står på det jeg kan nå. Når det gjelder blodprøver skal jeg selvsagt få tak i svarene og legge dem ut her. Jeg har lest mange innlegg om blodprøver så jeg er ikke helt sandblåst når det gjelder å tolke dem. Bye for now!

[Pingvinen]

Bra og høre at du ikke er resignert.
Jeg kjenner meg faktisk igjen i mye av det du skriver; slik var jeg tidligere før stoffskiftet ble balansert bedre. Jeg skal ikke lyve og si jeg er helt frisk, men livet er mye lettere nå.

Når du tar blodprøvene så er det smart og få sjekket FT3, FT4 og TSH.
En sjekk av B!2, ferritin og d-vitaminer er også lurt og få med.
Om du har antistoffer eller det ikke er sjekket før, kan det være greitt med en sjekk der.

TSH, som ikke er et hormon men et signal, er det minst viktige tallet når det gjelder stoffskifteprøver.
Det er FT4, forhormonet, og FT3, det virksomme hormonet, som er viktigst og finne sitt optimale nivå på.

[Halla]

Hold your horse a bit. Det ble gjort skikkelig off the record i 2005. Jeg fikk resept på 25 mkg, så 50 mkg. Deretter ble det et ***** styr for å få mer meds. Så fikk jeg tak i 150 mkg. Knakk dem i 2 også ble det 75. Da følte jeg meg ganske bra. Hadde spesialtilpasset arbeidstid. Aldri begynne før 12. Det gikk jo ikke i langden. Jeg ønsket å føle meg enda bedre så da økte jeg direkte fra 75 til 150 ettersom ingen leger ville gi meg noe særlig annet. Jeg vet godt man ikke skal gjøre det, men jeg står nå her i dag. I live liksom. Neste blodprøve jeg hadde da var forenlig med høyt stoffskifte. TSH på ned mot 0. Siden har jeg gått på 75, og TSH har lagt på ca. 1. Har jo tatt mange blodrprøver, men man gidder liksom ikke mer når de sier alt er bra denne gangen også. Og jeg har følt meg bra ganske mye, men ikke de siste 3 årene. Det er liksom flere ting som mangler i livet. Jeg orker mye mer enn før, men samtidig er man så vanvittig avflatet i følelseslivet. Det er vanskelig å ligge noen som helst planer for fremtiden. Vanskelig å sette seg mål og være ambisiøs. Vanskelig å føle noen glede når jeg mestrer ting. Det her er bare et øyeblikks tilbakesteg. Jeg pleier ikke å ha det slik. Jeg har kjørt meg selv skikkelig ned. Altfor lite søvn og for mye alkohol. I for usikre omgivelser og med hendelser på hjemmefronten jeg kunne klart meg uten.

Våknet 06. Skal ikke på jobb før lenge i dag. Så jeg ønsker ikke å stå opp før mye senere, men jeg får ikke sove mer. Angst eller lignende. Beina og overkropp er kald og varm om hverandre. Elendige forhold for å få sove. Jeg viste innlegget til min samboer. Hun sa ingenting. Likegyldig, uforstående eller bare målløs. Hva vet jeg? Jeg føler i hvert fall det er dramatisk det jeg skriver. Ikke til et nivå der det er snakk om liv og helse, men til en slik grad at ingen burde oppleve det. De fleste av oss lever i øyeblikket, men jeg kan love at det ser helt annerledes ut om 4-5 dager. Men nå gidder jeg ikke mer. Skal prøve å få sove igjen. Jeg er forresten ikke resignert. Jeg er sterk og klar til kamp for å få livet mitt så bra som andre. Vel, stoffskiftet gjør meg jo automatisk litt svakere, men jeg står på det jeg kan nå. Når det gjelder blodprøver skal jeg selvsagt få tak i svarene og legge dem ut her. Jeg har lest mange innlegg om blodprøver så jeg er ikke helt sandblåst når det gjelder å tolke dem. Bye for now!

Altså, det finnes da doser mellom 75 og 150 mcg . Hva om du f.eks. kunne få det bedre med 100 mcg Levaxin og 10-20 mcg Lio?? Bare et eksempel, for man vet ikke før man har prøvd seg fram.
Jeg reagerer på hvordan du beskriver din følelsesmessige tilstand, det var derfor jeg jeg mente du hørtes resignert ut. Men la oss håpe at det er forbigående, selv om jeg syns du har en del å hanskes med. Du skriver om avflatet følelsesliv og vansker med å sove, angst o.l. For noen år siden var jeg på et foredrag med Oftebro, og han sa at hjernen var spesielt utsatt ved mangel på T3. Og det er det utallige som har bekreftet her på sidene.

Hva med binyrene? I første innlegg skriver du om plutselige svetteanfall og adrenalin og kortisol som løper løpsk. Slike anfall skulle man tro tapper binyrene og svekker dem på sikt. Kanskje på tide med noen spyttprøver også?

Jeg forstår at du blir lei av å høre om at "alle prøver er bra". Tror nesten de fleste som skriver her har vært i den situasjonen. Personlig så strevde jeg i mange år for å bli hørt, for prøvene var selvfølgelig "normale", uansett om jeg ble sykere og sykere. Så man må nok belage seg på å være sin egen lege, langt på vei. Og så kan du vel prøve med en aldri så liten antydning om at du vil prøve tyroid . Hvordan vil legen din, med sin forsiktige medisinering, stille seg til det spørsmålet?

[I-D-M]

Ikke lett å finne rett foum (undergruppe) her. Dere får flytte om det er feil. Virker litt dødt her. Har facebook tatt over alt av diskusjon overalt?

Folk husker sikkert meg. Ikke akkurat ny her på forumet. Føler meg så likegyldig. Føler jeg må tvinge meg selv til å ta grep nå før det går galt.

Jeg har flyttet til Sverige pga min kjæreste som jeg nå bor med. Jeg flyttet i mars. I juni fikk jeg jobb som var en sommerjobb med mulighet for forlengelse. Jobben ville forlenge med meg, men jeg sa nei fordi jeg ville studere i steden. Besides var det noe som var feil med jobben. Følte meg for stresset og presset. Sånn er det nesten med alt. Nå er det jul og da har man julegaver som stress. I år er det verre enn noensinne. Føler nå mer enn noengang før at folk har det de trenger og behøver ingen meningsløs gave fra meg. Hvor ofte kan man gi vin til far og ett eller annet klesplagg til mor?

Så jeg ble student i Uppsala og Stockholm mens jeg var bosatt i Stockholm. Det var fulltid studier pluss en halv del til. Ble ca 150 % student eller hva man skal si. Det var altfor tøft. Det tok en måned så var jeg totalt nedbrutt. Vi hadde gruppearbeid og jeg bare håpet de andre skulle gjøre det meste og ikke merke at jeg ikke kunne så mye. Fullstendig brainfog. Det ble også for mye med 3 timer reising hver dag. Så jeg sluttet i Uppsala og fortsatte i Stockholm. På 50 % altså. Nå ser det ut som jeg klarer det, men det vil ikke hjelpe noe. Det studiet gir ingen jobb mens det jeg hadde i Uppsala kunne gjort det.

Nå har jeg fått antagningsbeskjed som det heter her. Jeg er prioritert langt ned på listene. Reserve på alt jeg har søkt. Så da er fremtiden helt i det blå. Jeg har penger, men man skal da helst tjene penger. Ikke bare bruke dem. Studielån får jeg ikke. På mandag er det eksamen i det faget jeg tar. Det klarer jeg tror jeg, men etter det har jeg ingen plan. Jeg har en ide om å søke på den jobben jeg hadde før, men det frister ikke. Jeg må jo likevel. Selv om motivasjonen er null. Folk vil sikkert si jeg er deprimert. Det får de bare si. Jeg føler meg ikke deprimert. Jeg drømmer om en fremtid der jeg gjør masse aktiviteter og reiser rundt. Samtidig som jeg driver eget firma. Det kjennes helt umulig da. Ikke alltid. Jeg har noen gode dager innimellom, men stort sett orker jeg ingenting. Føler meg så presset. Gjør også masse dumme feil og glemmer ting om dagen. Mye fordi stoffskiftet er så dårlig tenker jeg.

Kjæresten min skjønner så lite. Selv er hun også svak og trøtt (har lurt på om hun kan ha ls også men de blodprøvene hun har vist meg var ok). Hun sier jeg ikke passer som student og bør heller jobbe med min gamle jobb. Noen ganger sier hun vi bør starte egen bedrift. Selv om hun ikke sier det direkte så mener hun jeg er litt ubrukelig. Av og til i hvert fall. Hvordan kan man få folk til å forstå hvor alvorlig denne sykdommen er? Hvordan den hemmer kroppen og påvirker masse kroppsfunksjoner fysisk og psykisk. Om man skal sammenligne min kropp med en bil så er det en del som er ødelagt. På bilen setter man inn en ny. Det går ikke med meg. Her må man få den ødelagte delen til å funke med piller. Jeg hadde 12 år på skole før jeg fikk denne sykdommen. I visse perioder var jeg omtalt som klassens beste i enkelte fag. Nå sliter jeg med de enkleste studier. Gang på gang og uansett hva det gjelder så presterer jeg dårligere enn hva jeg føler jeg har potensiale til. Hvorfor er det slik?

Ja. Det ble langt dette. Får håpe folk orker å lese. Siste blodprøve viste TSH rundt 3.50 og T4 på ca 15 eller noe (dette med T3 er vanskelig å få leger til å måle). Det vet jeg selv ikke er optimale verdier. Tidligere har jeg hatt TSH under 1 og følt meg bedre. Uansett er det ikke bare å knaske piller og øke dose som skal løse alt. Forhåpentligvis hjelper det, men det kjennes som noe mer radikalt må til. Kanskje om man får jobb igjen så hjelper det. Men det er også et toegget sverd. Føler jobben bryter meg ned og noen ganger når man kommer hjeme fra den så kaster man seg i sengen og blir liggende å stirre i taket (i lang tid).

En annen ting er at jeg føler det psykiske er med på å dra ned stoffskiftet selv om man lever sunt og tar pillene. Bare det å bo i Stockholm er stress. Man blir så trøtt på fulle t-banevogner og parkeringsplasser som ikke finnes. Selv som gående kan man bli plaget av slitsomme syklister som plinger på deg for å ha stjålet noen cm av deres sykkelfelt. Lurer på å flytte til Skåne. Tror det er bedre der. Folk anklager meg for å aldri være fornøyd og at jeg bare kommer til å flytte rundt hele livet. Kanskje, men jeg likte meg i Akershus. Det er ikke aktuelt å flytte der til da eller til Norge pga pris (crazy boligpriser). Kjæresten min må også skaffe seg oppholdstillatelse. Så å flytte til Norge er en siste mulighet. En annen ting er at Norge ikke føles like europeisk som Sverige. Det er en lenger vei til kontinentet.

Så jeg ønsker vel å skrive av meg litt. Samtidig som jeg lurer litt på hva jeg skal gjøre. Kosthold og trening er jo en mulighet. Jeg har i hvert fall tid nok nå som jeg har halvtidsstudier og snart er jeg 100 % ledig. Men jeg har ikke orken. Jeg trente en uke i sommer, men jeg sluttet pga min gratisperiode var over. Føler man blir så hardt presset på penger her i verden. Omtrent ingenting er billig. Men Sverige er nå bedre enn Norge der. Kostholdet er vanskelig. Vi spiser altfor mye ute. Kjæresten min er kinesisk og lager mye mat med ris og soya (livsfarlig for oss med hypo?!). Jeg kan lage masse mat selv men jeg føler meg for dårlig til å orke selv nå. Da blir det mye dritmat ute. I tillegg har man matsug og det er ikke for sunne ting.

Så et navn som datt ned i mitt hode var dr. Hertoghe. Kan det hjelpe noe? Jeg har tiden og pengene nå til å besøke ham. Men jeg er allerede ganske kraftig utredet. Ved siden av å øke dose på levaxin eller foreslå naturlig tyroksin. Hva kan han foreslå? D vit kanskje? Ja, jeg burde kanskje ta det. Ikke gjort på lang tid. Noen tenker kanskje psykolog. Jeg har gått masse hos dem tidligere. Føler ikke det hjelper noe som helst. Ofte når jeg kommer der så vet jeg ikke hva jeg skal si. De kanskje lurer på hva som plager meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Eller jo det jeg vil si er at jeg vil bli mitt gamle selv igjen. 100 % kapabel til å gjøre alt jeg gjorde før. Like bra som alle andre. Jeg har sikkert sagt noe lignende tidligere men en psykolog får ingen fornuft ut av et slikt utsagn. Og hvis de gjør det tenker de personen har vrangforestillinger.

Kort og godt. Hvor går veien videre? Ingen kan ha det bra eller overleve med å gjøre ingenting, men samtidig blir man jo utslitt av å arbeide/studere. Det som har hjulpet meg best er behandlingsopphold i Gran Canaria. Samt at jeg var i Kina i april/mai i år. Følte meg ganske bra der i 35 graders varme. Selv om jeg ikke likte maten alltid. Kan det være jeg må ha over 20-25 grader hele tiden? Det kan nesten virke sånn. Føler meg bedre i varmen. Uansett er det ikke aktuelt å dra til Kanariøyene med det første. Kanskje vi kan dra til Kina en periode å være engelsklærer der.

Det finnes en god nyhet da som jeg såvidt har nevnt tidligere. Dette ordet på tre bokstaver som slutter på x. Plutselig virker det. Selv om ls gir lavere drive så funket det for meg å bli skikkelig in love. Imidlertid er jeg litt redd hun kan bli gravid da. Passer jo utrolig dårlig når ingen av oss har jobb (prøver å få henne i arbeid. Men hun hater også å skrive jobbsøknad). En annen ting er at jeg lurer på om jeg klarer å ta meg av et barn. Om jeg våkner med full blære om natten prøver jeg heller å sove til neste morgen og så gå på do fremfor å gå på do om natten. Så død føler jeg meg om natten. Hvem skal da passe på barnet når det skriker i 3-tiden? I tillegg er jeg usikker på om jeg kan gi kjærlighet. Har nok med en 36 år ung jente som krever masse kjærlighet.

Egentlig litt rart jeg har havnet i denne situasjonen. I 2008 var jeg ganske bra bygget opp. Det samme i 2012/13. Etter det har det gått litt opp og ned helt til jeg nå føler meg nesten like dårlig som om jeg gikk uten medisin. Hva skal til? Er det fysisk eller psykisk? Må man jobbe med det fysiske, det psykiske eller begge deler? Eller er det enda verre? Det går ikke å bli bedre?