En oppskrift på en god familie og gode venner

[Mod]

Det har sg sånn at vi har fått besøk i pinsa av en småbarnsfamilie. Og det tærer på meg.
Sitter bare og stri gråter nå, mens de er ute på sosiale aktiviteter.
Jeg skjønner ikke helt hva jeg skal gjøre med situasjonen. Jeg vil egentlig bare være helt i fred nå.
Er så sliten at jeg driver og kaster opp.
Det jeg blir sliten av er at det ikke går ann å kommunisere med de, blant annet hvordan vi kan legge opp dagen.

Hvis du kunne fortelle de friske hvordan de best kan være sammen med deg, selv på en riktig dårlig hypothyreose-dag, hva ville du si til dem?

Hvi du selv var frisk, hvordan ville du behandle en person med hypothyreose, privat eller på arbeidsplassen?

Hvordan kan de friske unngå å bli en plage for en syk venn som sliter med hypothyreose?

Vil du være med på å skrive en oppskrift på hvordan man best kan være en god venn til en slektning, en venn eller en kollega som er syk av hypothyreose?

[toneij]

Det som går igjen for meg i de 3 spørsmålene er:
Godta at sånn er det,hvis en sier nei til noe.
Ikke mas på meg eller kom med tusen forslag som en bør gjøre,dette sitter personen i en posisjon der en kan føle at en må forsvare seg selv og det er unødvendig.
Og husk på at alle mennesker har sine rammer og begrensninger de jobber ut fra,men ikke alle er like lett og se eller oppdage!!

[flaggstang]

Jeg tenker litt høyt her, den gyldne regel er vel ganske grei.
"Gjør ikke mot andre, det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg".

Manerer og lytte til andres grenser.

[Pingvinen]

Enkelte mennesker vil ikke godta at man er syk, så lenge man er usynlig syk. Å få høre at "jeg må ta meg sammen" er ikke fasiten for meg.

Min erfaring er at så lenge jeg er åpen i forkant om helsa mi, så oppfører de flsete mennesker seg slik jeg ønsker;
- de påpeker ikke ting som skulle vært gjort,
- de godtar at jeg ikke alltid orker og være sosial, men trenger litt tid for meg selv
- de prater med meg
- de forventer ikke topp service når de er her, men hjelper til med f.eks. måltid
Og ikke minst; de aksepterer meg slik jeg er i dag, selv om jeg ikke lenger er den energibunten jeg engang var.

Jeg har tro på og være åpen. Andre mennesker kan ikke vite hvordan jeg har det, med mindre jeg sier det. Jeg tror dette er like viktig for oss, som det er for alle andre usynlig syke.

Noen mennesker vil ikke akseptere at jeg er syk (selv om de fleste gjør det etter at jeg har fått andre sykdommer), og disse menneskene, heldigvis ikke mange, unngår jeg kontakt med. De får meg til og føle meg verre, og det fortjener jeg ikke.

[flaggstang]

Jeg kom over denne listen, skriver den med mine ord.

1. Stoffskiftesykdom kan være en stor påkjenning for deg, og for den som er rammet av det.
2. Hvis dialogen med legen blir vanskelig kan du være med som tals person.
3. Legg tingene som er å leve med, på sykdommen og ikke på den som er syk.
4. Kritikk for ting man ikke kan hjelpe for, virker veldig nedbrytende.
5. Ros for små fremskritt.
6. Sett deg inn i sykdommen.
7. Bli med på møter og kurs om sykdommen.
8. Husarbeide er meget utmattende, så hjelp gjerne til.
9. Søk kunnskap, del kunnskap, men vær ikke belærende og kritiserende.
10. Selv om personen har behov for å trekke seg unna i perioder betyr det ikke at han/henne ikke tenker på deg.
11. Respekter grenser som personen setter, og sett grenser selv.