Hvorfor ta en dyr spyttprøve?

[Vigdis]

Jeg har fått en privat melding fra en i forumet som lurer på om det er noen vits i å ta spyttprøven. Uten å oppgi navnet ditt, velger jeg å svare her, fordi dette angår sannsynligvis så mange, mange flere enn deg. Ved å lage et regnestykke av bruk av Cortef, skremte jeg deg kanskje, og hvis du regner med naturlig tyroksin, samt spyttprøve betalt av egen lomme, er det klart at regnestykket bli digert! I allefall for oss med smalhans i lommeboka. Men hva er alternativet til en behandlet binyrebarksvikt? Økonomisk? Uføretrygd etterhvert, halv eller hel, sannsynligvis. Kreftene dine vil minke gradvis gjennom livet. Hver stresskule vil sette deg to skritt tilbake, og du vil sannsynligvis ikke klare å komme deg helt over dem. Dette er slutninger jeg drar etter ananlyse av egne erfaringer. Det kan gå slik, som et skrekksenario, men det er ikke sikkert. Jeg er ikke lege. Så derfor gjetter jeg på at du vil ende med uføretrygd dersom du velger å overse signalene fra binyrene.

Og regningen du får sosialt på å overse binyrene kan være slik: liten energi til å delta i aktiviteter med barn, om du har, en sosial tilbaketrekking fordi kreftene ikke strekker til. Du blir den som går først hjem fra fest, du slutter å invitere folk hjem, tilslutt slutter du kanskje å gå på fest, kino og annet fordi du ikke orker. Du slutter å høre på musikk, selv den blir støy. Fordi lydene plager deg, alt er så masete og støyende. Folk prater for mye! Hvorfor skal folk måtte prate så lange setninger? Kan de ikke si to tre ord, tenkte jeg de siste ukene før Cortef! Livet ditt vil, dersom du har lave kortisoltall, sannsynligvis langsomt skrukke seg til, og du vil etterhvert være mentalt, fysisk og psykisk som en skrukkete gammel rosin. Før tida. Og helt unødvendig!

Så har du det som er personligheten din, den vil også skrumpe inn inn. For min del har jeg fra dag to eller tre på Cortef kjent følelser jeg ikke har hatt kontakt med siden jeg var rundt tjue år, og jeg er snart femti. Jeg har ved analysering av eget liv kommet fram til at jeg har sannsynligvis hatt ubehandlet hypotyreose og slitne binyrer over store deler av livet mitt. Jeg har nå fått tilbake en boblende lvsglede, jeg har fåttt tilbake seksualiteten min. Selv om jeg fortsatt har en lang vei tilbake til å orke å jobbe, orke å støvsuge, orke sosialt liv i fullt monn, har det skjedd så mye gledelig i følelseslivet mitt, at jeg kjenner stor forventning til hvilke nye ting som vl åpne seg for meg etterhvert som mine kortisolverdier stiger.

Og jeg ser at blandingen av slitne binyrer og uoppdaget hypotyreose (og deretter graverende mangelfull medisinering av hyoptyreosen) har lagt føringer på livet mitt: Da jeg var fersk mamma, med uoppdaget hypotyreose, var jeg en geleklump av tretthet, tåkehode, senilitet, stivnet følelseliv. Jeg gikk slik i et halvt år før det lettet litt. Nå ser jeg at det er akkurat slik jeg har hatt det i det siste. Da jeg fortsatte studiene mine, ett år etter fødsel, orket jeg kun 3-4 timer hver dag. Da jeg kom hjem etter arbeidsøkt, måtte jeg ligge på sofaen. Jeg kunne ikke forstå at andre mammaer orket full rulle med barna sine etter jobb eller studier. Min opplevelse av å være mamma ble jo farget av dette! Jeg følte meg som en elendig mamma! Men jeg visste jo ikke da at det ikke var min skyld! Jeg følte det var min skyld!

Så kom depresjoner. Så kom SRRI, antidepressiva. Og sannsynligvis, men det kan jeg ikke vite sikkert, unødig. Mange år med plager av depresjoner, med angst som slo meg i bakken. Jeg har ikke vært deprimert eller kjent angst siden jeg startet på Armour. Og jeg gjetter på at jeg kanskje heller ikke vil plages av dette resten av livet. Jeg tror det i stor grad handlet om hormoner.
Og jeg var så trett. Etter abeidsøkter som gradvis ble lengre, orket jeg alikevel ikke mer etter kl 16. Etter middag var dagen slukket, stengt og låst. De to siste årene før Armour løste jeg min dårlige samvittighet over for et hus fylt av støv og ugjorte ting ved å sette på en film og ta et glass vin. Og glasset ble gradvis større, ca 1/3 flaske. Etterhvert kjente jeg et sug mot flasken gjennom hele dagen, og gledet meg til glasset på ettermiddagen. Da begynte jeg å lure på om jeg var i ferd med å bli alkoholiker. Jeg har ikke det suget nå. Det tok slutt med Armour (naturlig tyroksin fra grisekjertler, en av mange brands). Løsningen på mine mange problemer handlet om homoner i ulage: depresjon, angst, tretthet, mangel på krefter, søvnproblemer (vært der siden jeg var rundt tjue år), følsomhet mot støy eller mange mennesker samlet, seksualiten som var som en ørken, dragningen mot alkohol.

Hadde jeg vært noen og tjue i dag ville jeg uten tvil ha tatt en spyttprøve til 1400 kr! Det er en hel ferie, en reise tur retur til et spennende mål. Men mitt liv er et enda mer spennende «terra incognita» ukjent land! Jeg ser nå hvor mye dette har kostet. Det har gjort noe med samlivet mellom meg og min mann. Det har gjort at min mann måtte jobbe mer for å få inn den inntekten jeg ikke klarte å dra inn i huset. Det gjorde noe med samspillet mellom mor og barn. Det har ødelagt mye for meg i mitt samspill med venner. Det har gitt meg en uføregrad. Det har gjort noe med arbeidskarrieren min. Det har kostet hundretusener opp gjennom alle disse årene! Så jeg og min mann likeså, ofrer nå gladelig penger for å få meg opp og stå! Det er verd mange tapte feriereiser! Jeg kjenner nå en emosjonell rikdom som jeg må helt tilbake til da jeg var tjue år for å finne. Det får meg til å tenke at dette har vart lenge. Alt for lenge. Det er på tide å sette stoppstrek nå.

Vil du la vær å ta spyttprøven, vel gjør det. Og om du tar prøven, og finner ut at det ikke er der problemet ligger, ta med legen din på en detetivekspedisjon for å finne løsningen. Du fortjener ikke å ha det slik. Jeg fortjente det ikke. Samfunnet er ikke tjent med at vi har sånne liv. For dette koster for mye. For den enkelte, for familen og for samfunnet.

[Rufus]

Enig med Vigdis!!

Hadde jeg vært noen og tjue i dag ville jeg uten tvil ha tatt en spyttprøve til 1400 kr!

Men du kan ta spyttprøve som analyseres ved sykehus også (Aker i tilfellet du bor i Oslo). Da betaler du ikke noe. Jeg har gjort det. Men da måler du bare døgnvariasjonen i kortisol og får ingen analyse av resultatet, den må legen gjøre. Den testen Ruth skriver om er nok mer omfattende (bla DHEA?).

Rufus

[Delisa]

Så flott av deg å dele dette, Vigdis.

Takknemleg helsing herifrå.

[Ingvild]

Jeg har fått en privat melding fra en i forumet som lurer på om det er noen vits i å ta spyttprøven. Uten å oppgi navnet ditt, velger jeg å svare her, fordi dette angår sannsynligvis så mange, mange flere enn deg. Ved å lage et regnestykke av bruk av Cortef, skremte jeg deg kanskje, og hvis du regner med naturlig tyroksin, samt spyttprøve betalt av egen lomme, er det klart at regnestykket bli digert! I allefall for oss med smalhans i lommeboka. Men hva er alternativet til en behandlet binyrebarksvikt? Økonomisk? Uføretrygd etterhvert, halv eller hel, sannsynligvis. Kreftene dine vil minke gradvis gjennom livet. Hver stresskule vil sette deg to skritt tilbake, og du vil sannsynligvis ikke klare å komme deg helt over dem. Dette er slutninger jeg drar etter ananlyse av egne erfaringer. Det kan gå slik, som et skrekksenario, men det er ikke sikkert. Jeg er ikke lege. Så derfor gjetter jeg på at du vil ende med uføretrygd dersom du velger å overse signalene fra binyrene.

Og regningen du får sosialt på å overse binyrene kan være slik: liten energi til å delta i aktiviteter med barn, om du har, en sosial tilbaketrekking fordi kreftene ikke strekker til. Du blir den som går først hjem fra fest, du slutter å invitere folk hjem, tilslutt slutter du kanskje å gå på fest, kino og annet fordi du ikke orker. Du slutter å høre på musikk, selv den blir støy. Fordi lydene plager deg, alt er så masete og støyende. Folk prater for mye! Hvorfor skal folk måtte prate så lange setninger? Kan de ikke si to tre ord, tenkte jeg de siste ukene før Cortef! Livet ditt vil, dersom du har lave kortisoltall, sannsynligvis langsomt skrukke seg til, og du vil etterhvert være mentalt, fysisk og psykisk som en skrukkete gammel rosin. Før tida. Og helt unødvendig!

Så har du det som er personligheten din, den vil også skrumpe inn inn. For min del har jeg fra dag to eller tre på Cortef kjent følelser jeg ikke har hatt kontakt med siden jeg var rundt tjue år, og jeg er snart femti. Jeg har ved analysering av eget liv kommet fram til at jeg har sannsynligvis hatt ubehandlet hypotyreose og slitne binyrer over store deler av livet mitt. Jeg har nå fått tilbake en boblende lvsglede, jeg har fåttt tilbake seksualiteten min. Selv om jeg fortsatt har en lang vei tilbake til å orke å jobbe, orke å støvsuge, orke sosialt liv i fullt monn, har det skjedd så mye gledelig i følelseslivet mitt, at jeg kjenner stor forventning til hvilke nye ting som vl åpne seg for meg etterhvert som mine kortisolverdier stiger.

Og jeg ser at blandingen av slitne binyrer og uoppdaget hypotyreose (og deretter graverende mangelfull medisinering av hyoptyreosen) har lagt føringer på livet mitt: Da jeg var fersk mamma, med uoppdaget hypotyreose, var jeg en geleklump av tretthet, tåkehode, senilitet, stivnet følelseliv. Jeg gikk slik i et halvt år før det lettet litt. Nå ser jeg at det er akkurat slik jeg har hatt det i det siste. Da jeg fortsatte studiene mine, ett år etter fødsel, orket jeg kun 3-4 timer hver dag. Da jeg kom hjem etter arbeidsøkt, måtte jeg ligge på sofaen. Jeg kunne ikke forstå at andre mammaer orket full rulle med barna sine etter jobb eller studier. Min opplevelse av å være mamma ble jo farget av dette! Jeg følte meg som en elendig mamma! Men jeg visste jo ikke da at det ikke var min skyld! Jeg følte det var min skyld!

Så kom depresjoner. Så kom SRRI, antidepressiva. Og sannsynligvis, men det kan jeg ikke vite sikkert, unødig. Mange år med plager av depresjoner, med angst som slo meg i bakken. Jeg har ikke vært deprimert eller kjent angst siden jeg startet på Armour. Og jeg gjetter på at jeg kanskje heller ikke vil plages av dette resten av livet. Jeg tror det i stor grad handlet om hormoner.
Og jeg var så trett. Etter abeidsøkter som gradvis ble lengre, orket jeg alikevel ikke mer etter kl 16. Etter middag var dagen slukket, stengt og låst. De to siste årene før Armour løste jeg min dårlige samvittighet over for et hus fylt av støv og ugjorte ting ved å sette på en film og ta et glass vin. Og glasset ble gradvis større, ca 1/3 flaske. Etterhvert kjente jeg et sug mot flasken gjennom hele dagen, og gledet meg til glasset på ettermiddagen. Da begynte jeg å lure på om jeg var i ferd med å bli alkoholiker. Jeg har ikke det suget nå. Det tok slutt med Armour (naturlig tyroksin fra grisekjertler, en av mange brands). Løsningen på mine mange problemer handlet om homoner i ulage: depresjon, angst, tretthet, mangel på krefter, søvnproblemer (vært der siden jeg var rundt tjue år), følsomhet mot støy eller mange mennesker samlet, seksualiten som var som en ørken, dragningen mot alkohol.

Hadde jeg vært noen og tjue i dag ville jeg uten tvil ha tatt en spyttprøve til 1400 kr! Det er en hel ferie, en reise tur retur til et spennende mål. Men mitt liv er et enda mer spennende «terra incognita» ukjent land! Jeg ser nå hvor mye dette har kostet. Det har gjort noe med samlivet mellom meg og min mann. Det har gjort at min mann måtte jobbe mer for å få inn den inntekten jeg ikke klarte å dra inn i huset. Det gjorde noe med samspillet mellom mor og barn. Det har ødelagt mye for meg i mitt samspill med venner. Det har gitt meg en uføregrad. Det har gjort noe med arbeidskarrieren min. Det har kostet hundretusener opp gjennom alle disse årene! Så jeg og min mann likeså, ofrer nå gladelig penger for å få meg opp og stå! Det er verd mange tapte feriereiser! Jeg kjenner nå en emosjonell rikdom som jeg må helt tilbake til da jeg var tjue år for å finne. Det får meg til å tenke at dette har vart lenge. Alt for lenge. Det er på tide å sette stoppstrek nå.

Vil du la vær å ta spyttprøven, vel gjør det. Og om du tar prøven, og finner ut at det ikke er der problemet ligger, ta med legen din på en detetivekspedisjon for å finne løsningen. Du fortjener ikke å ha det slik. Jeg fortjente det ikke. Samfunnet er ikke tjent med at vi har sånne liv. For dette koster for mye. For den enkelte, for familen og for samfunnet.

Jeg vurderer å gjøre dette. HVa kan man finne ut egentlig, er det om man har slitne binyrer?

[Rabiosa]

Dytter litt på denne da den er aktuell for meg og, og lurer på det samme som ovenfor her.

[Tily]

Analyse av spyttprøver hos Scandlab i Sverige forteller om binyrene i løpet av dagen klarer å produsere den mengde kortisol de skal, i det mønsteret det skal være, dvs. mest om morgenen, og så fallende utover dagen. Det måles også nivå av DHEA.
Det tas 4 spyttprøver som du sender tilbake, og får resultatet på epost.

Jeg fikk foretatt dette i 2010, og det viste seg at jeg lå et stykke under tilstrekkelig nivå. Det imponerte ikke fastlegen, men jeg har på eget initiativ satt i gang tiltak for å gjøre noe med dette. Det er jo uansett greit å vite hvis du har store avvik, da må man leve deretter, eller kan det bli total kræsj.


http://www.scandlab.com/analyser.html

[Vigdis]

Problemet med fastlegene, og endokrinologene, er at de har lært å ikke handle før du får Addison's, det vil si har så lav aktivitet i binyrene at du kan dø hvis du ikke får tilført kortison. Men det er temmelig ille før du har det slik også. Normalområdet er stort, altså det området de definerer som normal binyreakivitet. Og ligger du godt ned i normalområdet, har du det ikke godt. Men det behandles vanligvis ikke i Norge, unntaket er noen få leger som mener at binyrene trenger støtte i form av fysiologisk dose med kortison

[Anisa]

Problemet med fastlegene, og endokrinologene, er at de har lært å ikke handle før du får Addison's, det vil si har så lav aktivitet i binyrene at du kan dø hvis du ikke får tilført kortison. Men det er temmelig ille før du har det slik også. Normalområdet er stort, altså det området de definerer som normal binyreakivitet. Og ligger du godt ned i normalområdet, har du det ikke godt. Men det behandles vanligvis ikke i Norge, unntaket er noen få leger som mener at binyrene trenger støtte i form av fysiologisk dose med kortison

Jeg har aldrig forstået, hvordan i alverden kan veluddannede, selvstændigt tænkende individer (her læger), overhovedet forestille dem, at 11% af en kirtels kapacitet, skulle være sundt og nok for en menneskekrop, at opretholde helsen med.

Hvad med at en menneskekrop skulle kunne klare sig med 11% lungekapacitet?

Eller at (over)leve på 11% af de 2500 kcal, man ellers siger man mindst bør indtage for at livets processer kan opretholdes? Havde man forsøgt at overleve på 275 kcal, var man død af mangel på næring inden længe.

Eller hvad med at overleve på 11% af væske? Da er man død endnu hurtigere end på kun 275 kcal fast næring.

Eller 11% af ellers normal hjertefrekvens?

Hvis leveren fungerede med kun 11% effektivitet ville vi også være døde i en fart....

Hvis nyrerne fungerede med kun 10% kapacitet - ville vi være permanent lænket til dialysemaskine...

10% af normalt T4 er FT4 på ca. 1,5-2 og når den først er dernede, er vi så godt som døde...

...og sådan kan man blive ved med at fremdrage nye eksempler på, at den (iflg. lægerne) magiske 10% grænse for cortisol udsondring fra binyrerne, ville i bedste fald gøre os dødeligt syge, eller direkte slå os ihjel - hvis samme grænse for behandling blev sat for alle andre kroppens organer/funktioner....

Hvad er det så, som gør (i lægernes øjne) cortisol/binyrerne så forskellige fra alle andre kroppens organer/funktioner, at hvor alle de øvrige organer/hormoner skal op på et tilstrækkeligt niveau for at opretholde livet, mener lægerne at der IKKE er noget galt før cortisol er helt nede på under 10%?

Nogen bud?