Denne sykdommen er ikke til å bære.
Lørdagskveld igjen og ligger på et mørkt rom med lap toppen på fanget, alt jeg orker å gjøre. Kona sitter på stua, makter ikke å prate eller sitte sammen med hun. Selv om vi har et fantastisk forhold og hun forstår.

Vurdere egentlig hva vitsen med å leve største delen av døgnet slik. Hverken våken eller i søvn, hverken død eller levende.