Jeg har endelig gått det skrittet og godtatt at jeg ikke er som alle andre.
For 4 år siden begynte jeg gradvis å bli mer å mer lei meg og deprimert. Jeg gråt og gråt,- bestandig. Følte at alle hadde et horn i siden på meg. Funket ikke sosialt lenger.Mestret ikke jobben og ble sykemeldt . Legen tok noen prøver og jeg fikk beskjed omsider, lavt stoffskifte.Hva er nå det??Hvor kommer det fra.Tenkte jeg.
Fikk ikke noe særlig svar på det av legen, ikke som jeg forstoiallefall.Leste en del om det men forsto egentlig lite av det som var skrevet. Fikk Levaxin som har fungert bra helt til i det senere tror jeg.

Jeg er en kvinne på 35 år, student, gift, 2 barn på 8 og 11 år, som er verdens skjønneste og tålmodigste familie, som ikke fortjener å bo sammen et monster som meg.
Som student har en jo ferie om sommeren og skal være uthvilt og god form. -Ikke jeg, jeg er totalt utslitt, sinna, deprimert -you name it!!!. Stort sett alle symptomer og tegn som nevner er vanlig ved lavt stoffskifte. Dosen min ble økt i juni, Levaxin (150 mikrogram daglig)Men det hjelper lite!! Har sittet å kikket og lest på forumet ognettet generellt og konkludert med at det er jo maaaange fler som har det slik som meg. Jeg har aldri hatt noen å prate med som forstår hva en snakker om. Har faktisk følt at jeg er en syte pave.Her kan man faktisk få hjelp av hverandre, gjennom gode råd til å mestre hverdagen.Sitter nå her og har bestemt meg, jeg skal begynne på diett Lav karbo,kanskje riktig mat får kroppen igang, sliter med vekta tross høyt treningsnivå, det er treningen som har holdt meg igang i disse årene. Men det funker tydeligvis ikke lenger, har innsett at jeg må forstå kroppen min og lytte til dens signaler for å kunne leve et tålelig normalt liv.