Fra syk lege til vanskelig pasient

[Vigdis]

Tidsskriftet.no har en sterk artikkel skrevet av en psykiater. Hun får anfall, glemsel og forstår ikke hva som skjer. Hun havner på sykehus. Legene finner ikke ut av hva hun lider av før etter mange innleggelser, men psykologiserer det hele. Vi snakker altså om en lege som blir syk, og som opplever akkurat det samme mange av oss har opplevd, nemlig at noe som er somatisk blir psykologiforklart, i mangel av noe bedre. Hun endte med å få en riktig diagnose, epilpsi. Det er en sterk historie. Hun var visst på TV2 og fortalte om dette i går.

Det var bare det at jeg ikke var frisk. Forløpet viste dette med all tydelighet. Nye og nye symptomer tilkom som nødvendiggjorde innleggelser. En gang «våknet» jeg om natten og kunne ikke røre meg. Det virket som jeg ikke pustet, og jeg kunne heller ikke høre hjerteslag.

Hver gang jeg ble innlagt, møtte jeg nye leger. Hver gang var jeg ganske dårlig ved innleggelsen, men kom meg raskt. Tilstanden var dessuten svingende og symptomene intermitterende, men vekten viste hvilken vei det bar. Folk som kjente meg begynte å si at jeg måtte ha kreft.

Da jeg fortalte legen på sykehuset om det eiendommelige anfallet jeg hadde hatt om natten - og at jeg trodde jeg var død - svarte han: «Det er vel bare fordi du er så deprimert at du tenker du skal dø.» «Er jeg deprimert?» sa jeg og spurte om han kunne nevne de vanligste symptomer på en depresjon. «Nei,» sa han, det hadde han glemt, men det måtte jo jeg vite som var psykiater!

Da startet det marerittet som jeg hittil bare har kjent til gjennom mine pasienter. Dette dreier seg oftest om kvinner som ikke blir «trodd», forstått eller oppfattet. Legene har bestemt seg for at tilstanden er av psykiatrisk/psykologisk/sosial karakter. De synes å slutte å lytte, tenke og analysere symptombildet. Dessuten avtar legenes interesse - da de regner med at slike diffuse tilstander får «noen andre» ta seg av - hvem nå det skal være. Plutselig betydde det ingenting at jeg var lege med langvarig erfaring og omfattende kunnskaper. Jeg kjente meg maktesløs, verdiløs, ja til og med språkløs. Fortvilelsen tiltok.

Legen som tok imot meg sa idet han hilste: «Nå, kommer du her nå igjen - midt på natten - du har jo vært innlagt en rekke ganger, og alle tester er negative?» Jeg fikk svart: «Ja, men det kommer jo an på hvilke tester som er tatt. Denne gangen skal jeg ikke utskrives før diagnosen er stilt!» Jeg var blitt sint. Jeg hadde utarbeidet 12 spørsmål som jeg ville ha besvart. «Spørreskjemaet» var laget i en tilstand av dyp fortvilelse, med tilsnitt av galgenhumor. Jeg ville la de ulike legene besvare skjemaet. Svarkategoriene var henholdsvis ja, nei eller vet ikke. Det var en liste over de mest sannsynlige tilstander basert på mine samlede kunnskaper og medisinske lærebøker. Jeg regnet nemlig med at jeg hadde en tilstand som var beskrevet. Ett av disse spørsmål lød: Har jeg epilepsi?

Men diagnosen var visst fortsatt ikke klar. Resultatene av overvåkingen var blitt diskutert i legegruppen. Noen mente at tilstandsbildet var ukarakteristisk og at det mest sannsynlig forelå en sengeskrekk! (Ja, dere kjenner jo sikkert denne tilstanden som plutselig opptrer hos middelaldrende damer.) Riktignok ble jeg forklart vanskene med å fange opp de epileptiske utladningene på EEG, ettersom antatt fokus var så dyptliggende at man burde gå inn med elektroder i selve fokus for å kunne fange opp spikes. Men dette var naturligvis umulig å gjøre på mennesker. Jeg skulle derimot ha nye EEG-overvåkinger, inklusive flikkerstimulering.

Blodprøvene som ble tatt den aktuelle dag viste en Addison-liknende tilstand. Binyrene var visst også i ferd med å gi opp.

Endelig virket det som om legene generelt hadde altfor stor tillit til blodprøver og avanserte tekniske undersøkelser. Dette i kombinasjon med liten tiltro til betydningen av en systematisk anamnese samt enkle kliniske undersøkelser, bidrog etter mitt skjønn til unødvendige prøver samt forsinket diagnose.

Psykiatrisk diagnostikk når man ikke finner «noe galt»
En annen hovedkonklusjon er at legene syntes å anta at symptomene måtte være «psykisk» betinget ved at man ikke fant noe organisk substrat. Dette er en gammel medisinsk tradisjon, som representerer en foreldet enten/eller-holdning og baserer seg på urealistiske forestillinger om mulighetene for å påvise sykdom. Tendensen går tvert imot i retning av utvisking av grensene mellom «organiske» og «funksjonelle» syndromer, og moderne psykiatrisk diagnostikk krever dessuten påvisning av veldefinerte symptomkonstellasjoner.

Er denne tendensen til å plassere uforståelige tilstander innen sekkekategorien «psykiske lidelser» et utslag av legenes håndtering av egen usikkerhet, stilt overfor problemstillinger de ikke kjenner svaret på? Kan overforbruk av spesialiserte tester/undersøkelser også være en konsekvens av legens manglende evne til å tåle denne usikkerhet? Jeg tror svarene er ubetinget ja.

Et annet forhold er skamfølelsen knyttet til psykiske lidelser. Var det skammen som medførte at jeg ble innlagt i medisinsk avdeling under en psykiatrisk diagnose uten at jeg selv var blitt underrettet om dette? Innleggelsen i medisinsk avdeling skulle bare være en slags kamuflasje for å få psykiatrisk behandling! Hvilken betydning fikk nettopp dette forhold for de lidelser jeg ble påført, blant annet i form av forsinket diagnostikk og sjokket da jeg leste journalen min i ettertid? Var det legens usikkerhet knyttet til håndteringen av en slik situasjon som medførte at han unnlot å diskutere dette med meg, mens alle andre involverte var informert? Var det fordi jeg var lege - og psykiater - at denne usikkerheten ble så utålelig, slik at han valgte bort den eneste farbare vei, nemlig full åpenhet og direkthet? Personlig tror jeg svaret er ja.

Jeg anbefaler å lese hele artikkelen, den er meget tankevekkende, jeg har bare tatt utdrag

[Kevlin]

Tidsskriftet.no har en sterk artikkel skrevet av en psykiater. ..

Artikkelen ble skrevet i 2004 -
så - ja, slik var det dengangen;
Legene lærer vel av slike historier .. og
alt er sikkert mye bedre nå!

[Elbeth]

Artikkelen ble skrevet i 2004 -
så - ja, slik var det dengangen;
Legene lærer vel av slike historier .. og
alt er sikkert mye bedre nå!

HA HA Ja, hadde det bare vært så vel!! Jeg får f.eks ikke tatt spyttprøve for en test på mine binyrer, men time hos psykiatrisk sykepleier fikk jeg

Bortsett fra å ha en kronisk sykdom og har blitt skjøvet ut av arbeidslivet etter 30 år i tro tjeneste, er fastlegen mer redd for at jeg er d e p r i m e r t og ikke bare vanlig "sint, forbannet og lei meg" ....