Diagnosemanualer og feil diagnoser

[Vigdis]

Morgenbladet har en interessant artikkel i dag som mest handler om medisinering av barn, klassifisering av dem som ADHD. Anbefalesesverdig lesning.

I artikkelen nevnes en medisinsk professor, Allen Frances. Artikkelen sier følgende

I vestlig psykiatri regjerer to store diagnosemanualer. Den ene heter ICD-10 (International Statistical Classification of Diseases), den andre DSM (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders). I mars i fjor skjedde det noe viktig som stort sett gikk oss hus forbi i Norge.
Allen Frances, medisinprofessor og tidligere leder for DSM, rykket ut med en dyp selvkritikk. Han mente at han og hans kolleger hadde bidratt til å skape tre falske «epidemier»: ADHD, autisme og bipolar tendens. Frances hadde sett mange mennesker bli definert som pasienter etter at diagnosemanualen ble tatt i bruk, mennesker som ville hatt det bedre uten å komme i kontakt med helsevesenet: «Jeg lærte gjennom smertefull erfaring hvordan små forandringer i definisjonen av en mental forstyrrelse kan skape enorme, uintenderte konsekvenser,» skrev han.
Til en viss grad er altså diagnosemanualene også et kulturelt dokument, som – i et vitenskapelig språk – også forteller oss hva samfunnet setter pris på. Vi står i fare for at manualene utvides til å omfatte en sykeliggjøring av menneskelig variasjon. Frances appellerte om å gå tilbake til en rausere normalitetsdefinisjon: «I's not too late to save 'normal'.»

Jeg har selv opplevd at fire venner i min omgangskrets de siste årene har fått diagnosen bipolar. Med diagnosen fulgte medisinering. Jeg er alltid veldig skeptisk til merkelapper. For meg kan de muligens være det, jeg har ikke nok kjennskap til diagnosen. Men når det i løpet av få år altså dukker opp fire tilfeller i en venneflokk på femten? Det er jo selvfølgelig statistisk mulig. Men da jeg leste dette om Allen Frances i Morgenbladet, falt dette litt på plass. Jeg hadde kjennskap til en person som jeg nok tror er bipolar, eller manisk depressiv, som det het den gangen. Og han var virkelig manisk når det sto på. Et par ganger måtte han legges inn. Men mine fire venner er slett ikke slik. De sliter ja. Kan de ha fått feil diagnose? Jeg undres hver gang jeg treffer dem. Det er så mange tilstander som kan treffe hardt i psyken. Det sørgelige er jo at for noen som har slitt noen år, kan det å få en diagnose føles godt. Det kan jeg forstå. Men om diagnosen er gal? Er det så godt?

Vel, artikkelen handlet i hovedsak om ADHD: Men den er et tankekors om mer enn ADHD.

Mer om Alles Frances og her

[Vigdis]

Allen Frances har selv skrevet en artikkel om dette emnet jeg beskriver ovenfor. Denne siden er lukket, du må bli medlem for å se, men det er gratis å registrere seg. Jeg siterer litt fra denne interesssante artikkelen.

I feel sure that I am identifying grave problems in the DSM-V goals, methods, and products, but it is for the reader to judge my objectivity.

DSM-V, eller Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders 5, er en manual for å diagnostisere personlighetsforstyrrelser.

After DSM-IV was completed, we published 4 sourcebooks, laying out in great detail the process and rationale for all the decisions that had been made, as well as their empirical support.11-14 Our goal throughout was to ensure that everyone would understand precisely what we were doing and how we were going about it.

There can be no dramatic improvements in psychiatric diagnosis until we make a fundamental leap in our understanding of what causes mental disorders.

New York Times skriver

Suppose your spouse or child died two weeks ago and now you feel sad, take less interest and pleasure in things, have little appetite or energy, can’t sleep well and don’t feel like going to work. In the proposal for the D.S.M. 5, your condition would be diagnosed as a major depressive disorder.

This would be a wholesale medicalization of normal emotion, and it would result in the overdiagnosis and overtreatment of people who would do just fine if left alone to grieve with family and friends, as people always have. It is also a safe bet that the drug companies would quickly and greedily pounce on the opportunity to mount a marketing blitz targeted to the bereaved and a campaign to “teach” physicians how to treat mourning with a magic pill.

For the few bereaved who are severely impaired or at risk of suicide, doctors can already apply the diagnosis of major depression. But don’t change the rules for everyone else. Let us experience the grief we need to feel without being called sick.

Artikkelen i NYT anbefales varmt!